Ferdinand III (født 13. juli1608 i Graz, død 2. april1657 i Wien) var tysk-romersk keiser fra 15. februar1637 til sin død. Han var også konge av Ungarn, konge av Böhmen og erkehertug av Østerrike.
Liv og virke
Bakgrunn
Ferdinand var eldste sønn av Ferdinand II – tysk-romersk keiser – og hans første kone Maria Anna av Bayern. Han ble utdannet av jesuittene.
Monark av Ungarn, Böhmen og Østerrike
Han ble konge av Ungarn i 1625, konge av Böhmen i 1627 og erkehertug av Østerrike i 1621.
Ferdinand III
I 1627 styrket Ferdinandesin myndighet og etablerte ev viktig rettslig og militær presenens ved å gi en revidert landordinans som fratok de bøhmiske rikslen retten til å oppsette egne troppestyrker. Den rettigheten reserverte han helt til monarken.[1]
Etter Wallensteins død i 1634 ble Ferdinand III titulær øverstkommanderende for rikets hær i tredveårskrigen. Senere samme år sluttet han seg sammen med sin nevø kardinal-infante Ferdinand og ble nominelt ansvarlig for erobringen av Donauwörth og Regensburg. Han ble også ansvarlig for nedkjemelsen av svenskene i slaget ved Nördlingen. Sol meder[klargjør] av fredspartiet ved hoffet bidro han i 1635 til på forhandle frem freden i Praha med de protestantiske stater, fremfor alt med Sachsen.
Keiser
Han etterfulgte sin far som tysk-romersk keiser i 1637, og prøvde å få til fred med Frankrike og Sverige, men krigen varte enda i 11 år, før de to fredsavtaler sammenfattet som freden i Westfalen i 1648. Begge var forhandlet frem av hans sendemann Maximilian von und zu Trauttmansdorff, en diplomat som var bvlitt slått til greve i 1623 av hans far Ferdinand II.
Under siste fase av krigen hadde Ferdinand III i 1644 gitt alle herskere i de tyske stater rett til å føre sin egen utenrikspolitikk (ius belli ac pacis). På denne måten forsøkte keiseren å skaffe seg flere allierte ved forhandlingene med Frankrike og Sverige. Dette samme ediktet skulle bidra vesentlig til at den keiserlige myndighet med tiden ble mer og mer svekket.
Ekteskap
Ferdinand III giftet seg i 1631 med Maria Anna av Spania. Hun var yngste datter til Filip III av Spania og Margaret av Østerrike. Hans annen kone var Maria Leopoldine av Østerrike (gift 1648) og hans tredje kone var Eleanor av Mantua.
Musikk
Ferdinand III likte musikk og var selv komponist. Han studerte musikk under Giovanni Valentini og hadde nære forbindelser med Johann Jakob Froberger, en av de mest kjente orgelkomponistene i det 17. århundre. Froberger sørget over keiserens død og komponerte musikk tilegnet keiseren ved hans bortgang. Noen av Ferdinands egne komposisjoner har overlevd, særlig messer, motetter, hymner og annen religiøs musikk, i tillegg til noen verdslige stykker.
Siste år
Etter 1648 bestrebet keiseren seg på å sette westfalerfredens bestemmelser ut i livet og fri Tyskland fra fremmede soldater. I 1656 sendte han en hær inn i Italia for å bistå Spania i landets krig mot Frankrike, og han hadde akkurat inngått en allianse med Polen for å stagge Karl X Gustav av Sveriges aggresjon er da han døde den 2. april 1657.
Konrad Repgen: Ferdinand III. In: Anton Schindling, Walter Ziegler (Hrsg.): Die Kaiser der Neuzeit. 1519–1918. Heiliges Römisches Reich, Österreich, Deutschland. C.H. Beck, München 1990, S. 142–168.
Richard Reifenscheid: Kaiser Ferdinand III. In: Gerhard Hartmann, Karl Schnith (Hrsg.): Die deutschen Kaiser. 1200 Jahre europäische Geschichte. Verlag Styria, Graz 1996, ISBN 3-222-12421-3, S. 551–557.
Mark Hengerer: Kaiser Ferdinand III. (1608–1657). Eine Biographie. Böhlau, Wien u.a. 2012, ISBN 978-3-205-77765-6 (Digitalisat auf den Seiten der OAPEN Library).
Lothar Höbelt: Ferdinand III. Friedenskaiser wider Willen. Ares Verlag, Graz 2008, ISBN 978-3-90247-556-5.
Referanser
^G. Rothenburg: The Army of Francis Joseph. West Lafayette: Purdue University Press, 1976. s 3.
