Ewald Mataré var yngste av de tre sønner til ekteparet Franz Wilhelm (1851–1922) og Elisabeth Mataré (1853–1939), født Dohlen. Dem katolske familien stammet opprinnelig fra Kataloniea, levde under keiser Karl Vs tid i de sørlige Nederlandene, flyttet sent på 1700-tallet til Bardenberg ved Aachen og bodde der fra 1798. Mataré vokste opp med sin bror Josef (1880–1966)[7] og Franz (1885–1945) i storborgerlige forhold, ettersom faren var direkrør ved Chemische Fabrik Rhenania AG og godt stilt finansielt.[8]
Fra 1932 ble han professor ved Kunstakademie Düsseldorf, bare for å bli avsatt året etter. Han ble etterhvert også erklært entartet, og hans skulpturer i offentlig eie ble inndradd og tildels ødelagt tillike med billedkunsten.[9]. Han overlevde på milde gaver og småoppdrag for kirken.
Etter krigen ble han bedt om å bli rektor for Kunstakademie Düsseldorf. Han tok mot, men trakk seg fort, da han følte at det var for mange av de andre som hadde vært der gjennom krigen, uten å stå opp mot det som skjedde. Ingen var heller interessert i å støtte hans reformplaner som ville ha sluppet begavede fjortenåringer inn som elever. Av Matarés mere kjente elever, kan nevnes Erwin Heerich, Georg Meistermann og Joseph Beuys.
I etterkrigstiden fikk han mange offentlige oppdrag, og sto blant annet for fire bronsedører til sydportalen i Kölnerdomen.
Ausstattung der Kirche im St. Elisabeth-Krankenhaus Hohenlind, Köln: Hahnentor, Schmerzensmann, Kreuzdarstellung, Kreuzweg (8.Station); Krypta: Kreuz, Bronzeleuchter, Ährentüren
