Det finnes få samtidige portretter av middelalderkonger, men denne miniatyren av Erik Klipping er et samtidig portrett fra 1200-tallet, Tallinn i Estland.
Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping satt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albrecht av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark. Herfra fikk hun hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hun som enkedronning fungert som hans formynder. Erik ble nå kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskopJakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle biskoper som hadde deltatt i kroningen.
Myntforringelse
Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongsmakten mot sin eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene, foretok kongen en myntforringelse. Hans tilnavn «Glipping» eller «Klipping» stammer fra denne «klippingen» (devalueringen) av landets myntvesen.[2] En tidligere populær forklaring var at Erik glippet/blunket ofte og ikke kunne se noen fast i øynene, og derfor ble hetende «Glipping» eller «Glipøje»,[3] men dette er folkeetymologi.
Tvangslån og danehoff
Erik forsøkte som tidligere konger å underlegge seg kirke og adel. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta opp tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble bilagt ved hjelp av paven. Kongen fikk likevel dårlig rykte fordi han brøt avtaler og løfter.
De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, «danehoff». Kongen ble tvunget til å underskrive en håndfestning som kan betraktes som Danmarks første grunnlov og Danmarks svar på Magna Carta, ettersom det i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og sikre bøndenes rettigheter. Kongen forpliktet seg ifølge dokumentet til å innkalle «rigets bedste mænd» til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.[4]
Kong Erik og enkedronning Margrete hadde overhøyhet i handelsbyen Reval (nå Tallinn i Estland). Da byen i 1282 fikk ny stadsrett, ble det i Lübeck malt nye portretter av mor og sønn på forsiden av loven. Det er blant de få samtidige portretter som finnes av middelalderens regenter og viser Erik Klipping som en yngre mann med rødlig hår og skjegg.[5]
Mord og justismord
I løpet av en jakttur den 22. november1286 (St. Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i landsbyen Finderup (201 innbyggere i 2011) i Midtjylland. Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade (lade = låve). Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Ryktene gikk, og det ble sagt at flere av kongens mest betrodde menn hadde vært involvert. Morderne skulle ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen før de satte låven i brann og red vekk.
En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Med Erik Klipping ryddet av veien, kunne Klippings tolv år gamle sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart komme på tronen. Mordet fikk stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker. Eldst av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispedømmet Lund. I sistnevnte heter det at «kong Erik ble St. Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn». Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av «56 knivstikk». Senere overleveringer ble gradvis mer detaljerte, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet hevder at Erik Klipping ble drept av sine menn «for sin ukyskhets skyld».[6]
Det som synes klart er at dynastiets motstandere fikk «en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte».[7] Etter drapet overtok enkedronning Agnes av Brandenburg raskt styringen som formynder for sin tolv år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble raskt fjernet, og nye utnevnt. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon. Ved danehoffet i Nyborg stod også den mektige grev Jakob av Nord-Halland og flere andre stormenn fra kongens nærmeste krets på tiltalebenken. Det er uklart om de faktisk hadde noe med drapet å gjøre.
«Trofaste dansker, hevn eders konge. Hjelp oss med å straffe dette mord. Meld morderne, og anklag dem på liv og død», skrev den mest samtidige kilden til drapet som finnes, den tyske minnesangerenmester Rumelant,[8] i en sang han diktet på enkedronningens bestilling. Ni menn ble stevnet for retten ved danehoffet i Nyborg i pinsen 1287. Den mest fremtredende var kongens egen marsk, Stig Andersen Hvide. Marsk Stig slo seg på piratvirksomhet og forfalskning av mynter[9] fra Hjelm. Drapet som hadde vært politisk motivert, ble av folkeviser og 1800-talls forfattere som B.S. Ingemann og Adam Oehlenschläger utlagt som marsk Stigs hevn fordi kongen skulle ha antastet marskens kone, noe som er uten historisk grunnlag.[10]
De dømte fikk ved domsavsigelsen ingen mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven skulle hatt anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik II Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand,[11] å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup påpekte i sin Danmarks Historie fra 1932 at marsk Stig ikke hadde fordel av kong Eriks død. Dette førte til en omvurdering av hendelsen, og det ble alminnelig antatt at marsk Stig og de andre kongemotstanderne var blitt utsatt for et justismord da de ble dømt til fredløshet og tap av gods ved danehoffet.[12]
Jakob av Halland slo seg ned i en borg ved Hunehals. Kongens væpner Rane Jonsen ble i folkevisene skildret som en forræder mot kong Erik, han «verget sin herre som en skalk». Han hadde eid en del jord på Djursland han ble fradømt[13] da han ble dømt fredløs. Jonsen flyktet til Norge og deltok derfra i herjingstokter mot Danmark. I 1294 ble han fanget i Niels Broks gård i Roskilde, henrettet og lagt på steile og hjul ved Roskilde.[14]
Grav
Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Han er den eneste kongen som er gravlagt i Viborg.[15] Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.
Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316)
Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283)
Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283)
Valdemar Eriksson (død 1304)
Ettermæle
Lenge etter kong Eriks død begynte han å bli fremstilt som en ustyrlig rundbrenner. Jyske krønike skrev rundt 1350: «Full av laster som han var, øvde han vold mot stormennenes hustruer.» Enda 200 år senere skrev Christiern Pedersen at kong Erik hadde «opphøyet en horkone» som han holdt det gående med, over de andre kvinnene i riket. De ridderne protesterte, hadde han angivelig sendt dem i leidang til Sverige mens han forførte deres etterlatte koner, som deretter ikke torde håne denne frillen hans. Da ridderne omsider kom hjem, kalte deres koner seg angivelig «dronning» for å egge sine bedratte ektemenn til å hevne de påståtte overgrepene, og drapet i Finderup låve skulle være motivert av dette. Ifølge Arild Huitfeldt rundt 1600 var det attpåtil grev Jakob av Nord-Halland kongen hadde gjort til hanrei - så mer enn 300 år etter drapet var fremdeles ikke marsk Stig utpekt som syndebukk.[16]
