De har fordelen at tilhengeren lener seg med trekkvognen som gir bedre stabilitet i store hastigheter. De har også mindre rullemotstand og er mer manøvrerbare sammenlignet med tohjuls sykkelvogner.[2] Noen tilhengere kan slås sammen mellom bruk.
Det er ofte ønskelig at lasten kan plasseres lavt på tilhengeren for best mulig stabilitet under kjøring. Som sådan kan en tilhenger være et godt alternativ til å frakte tinge gjenstander i vesker og lignende som ofte ellers ville blitt plassert høyere oppe på sykkelen.
Ulempen med enhjulshengere er at de må støttes for å ikke tippe over når man står i ro.[3] Noen hengere har egen støtte.
Det finnes enhjuls tilhengere godkjent for transport av mennesker, vanligvis småbarn.
Historie
Enhjuls sykkeltilhengere har funnes siden 1950-årene, og er i dag et populært alternativ til sykkelvogner med to hjul.[2]
Det finnes også enhjuls tilhengere for biler, men disse ble stort sett brukt frem til 1970-årene, og finnes nå bare på veteranbiler siden de ikke er kompatible med 50 mm kuletilhengerfeste som er vanlig på biler i dag.
Oppigjennom historien har det vært mange eksempler på hjemmelagde tilhengere.[4]
Kobling
Tilhengerkoblingen på enhjulede sykler utføres som et universalledd slik at tilhengeren ikke kan velte av seg selv, men i stedet lener seg med trekkvognen. De festes ofte til sykler via setepinnen eller på hver side av bakakslingen.[2]
_Heck.JPG)
.jpg)
