Elsa Jacobsen tilbrakte barne- og ungdomsårene i Tyskland, før familien flyttet til Kristiania, hvor hun ble elev ved Otto Treiders Handelsskole. Hun arbeidet siden som kontorassistent og sekretær, før hun ble ansatt i Norsk Hydro. Der vikarierte hun en periode som sekretær for Sam Eyde.
Sammen med faren og søsteren reiste hun i 1922 til Tyskland og etablerte en pensjonatskole for unge piker. Der ble hun senere gift med en av lærerne. I 1932 flyttet hun tilbake til Hamburg, hvor hun engasjerte seg i Internasjonal Arbeiderhjelp og den kommunistiske motstanden mot Hitler. Noen år senere vendte hun tilbake til Oslo med sin sønn Tom. Der tok hun eksamen som statsautorisert translatør. Under okkupasjonen flyktet hun til Sverige. Hun markerte seg senere som motstander av atomvåpen.
I 1950-årene utga Elsa Jacobsen to barnebøker – Unge helter (1958) og Jeg vil være med!, begge med handling fra andre verdenskrig.
Hun ble i 1970-årene regnet blant Norges fremste kostholdseksperter. Hun var i flere tiår plaget av invalidiserende leddgikt, og under en behandling ved Alma Nissens behandlingshjem i Sverige oppdaget hun at hun ved kostholdets hjelp fikk tilbake førligheten på kort tid. Deretter oppsøkte hun vitenskapsfolk i Tyskland, Østerrike og Sveits for å fordype seg i emnet. I 1960-årene startet hun Norsk Pasientforening for Helhetsterapi. I 1971 utga hun Den lille grønne, som var et anklageskrift mot skolemedisinen.[3]
I 1976 kom boken Kjerringa Mot strømmen. Den handler om Elsa Jacobsens liv, og ble skrevet av Jo-Bech Karlsen.[1]
Familie
Elsa Jacobsen var datter klokkeimportør Louis Jacobsen og hans hustru Bertha Concordia[4]. Hun ble 2. oktober 1913 gift med juristen Odd Arthur Hanning Rønnow, og skilt i 1916[5] med ansvaret for sønnen[1]Thomas «Tom» von Westen Rønnow[6][5].
Bibliografi
1958: Unge helter : fortelling fra okkupasjonstiden, Tiden, Oslo[7]
