Pusey ble i 1828professor i hebraisk og de kanoniske bøker] vrd Christ Church College i Oxford, en stilling han innehadde til sin død. Han var allerede en berømt mann med vidstrakte forbindelser både innen og utenfor universitetsverdenen da han i 1834 sluttet seg til den da unge Oxfordbevegelsen og livlig begynte å medarbeide i dens traktatserie.
Allerede Puseys ytre stilling og anseelse var av betydning for bevegelsen - «han gav oss en posisjon og et navn», skriver John Henry Newman - men enda viktigere var den innsats Pusey gjorde ved sitt teologiske arbeide. Ved Puseys medarbeiderskap forandret traktatene karakter, ble grundigere, utførligere og mer tungtveiende.
Pusey skrev om faste, bot, dåp og nattverd og forfektet derved såvel hva som ble sett som en romaniserende sakramentslære som den for bevegelsen karakteristiske grunnanskuelse om den anglikanske kirkes oppgave å representere den ekte, førromerske katolisismen i skarp motsetning til protestantisme og kontinental reformasjon samt i mindre skarp mot Roma, som man mente ved avvik og urettmessige tillegg hadde fjernet seg fra den ekte katolisisme.
Puseys ideal var en union med Roma, men slett ikke en union der Roma alene skulle bestemme vilkårene og den anglikanske kirke nødsages å oppgi sin renere katolisisme. Blant Oxfordbevegelsens ledelse ble Pusey av sine tilhengere ansett som den fremste og lærdeste vitenskapelige teologen - et bevis på hans betydning for bevegelsen er i reflektert også i at den av motstandere stundom fikk navnet «puseyism».
Et av Puseys mest betydningsfulle bidrag var at han sammen med Newman i 1836 begynte å utgi engelsk oversettelse av kirkefedrene, Library of the Fathers of the Holy Catholic Church. På grunn av en i 1843 holdt preken, som ble anklaget for romersk-katolsk nattverdslære, måtte Pusey i to år forlate sin prestelige tjeneste. Da imidlertid Newman hadde konvertert til den romersk-katolske kirke og bevegelsen dermed taptte sin mest geniale mann og mange med ham, forble Pusey den anglikanske kirke tro.
Han kom under den påfølgende tid til enda mer å stå i forgrunnen som anerkjent teologisk leder for den høykirkelige retning innen Englands kirke. For de da fremtredende «ritualistiske» bestrebelser for å innføre romaniserende gudstjenstebruk innen den anglikanske kirke stod Pusey imidlertid fremmed; han ville ikke utlede den slags konsekvenser fra sitt anglokatolske standpunkt.
Viktigst blant Puseys skrifter er hans begge avhandlinger om nattverden, The Doctrine of the Real Presence, as contained in the Fathers (1856), og forsvarsskrifter for denne bok (1857). Til Puseys ære opprettet hans venner Pusey House i Oxford, der Puseys bibliotek forvares.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som E.B. Pusey, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/E-B-Pusey, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
