PROFILPELAJAR.COM

Drømmevisjon eller visjonsdiktning er en litterær sjanger, et litterært redskap eller en litterær konvensjon hvor fortelleren faller i søvn og drømmer. Visjon, av latin visio = syn,^[1] henviser i litterær sammenheng til den erkjennelse som kunstverket utgår fra.^[2] Grunnmotivet i visjonsdiktningen er vandringsmotivet, en reise hinsides, til et dødsrike.^[3] Visjonsdiktningen anvender særskilt en visjon om syn, opplevelse av fenomener som ikke lar seg innordne blant naturlige erfaringer. Det vil si åpenbaringer av noe skjult, dunkelt eller overnaturlig. Visjonsdiktningen har således til hensikt å gi innsikt i de oversanselige forhold.^[4]

Historie

Som en religiøs episk-lyrisk sjanger blomstret den mest i middelalderens Europa, men har opprinnelse i arkaisk tid.^[3] I innledningen til verdens eldste bevarte litterære tekst, eposet Gilgamesj, 2000-1600 f.Kr., beskrives helten Gilgamesj som «han som har sett allting», og som vandrer tilbake fra den andre siden av dødens flod.^[3] Andre skildringer av dødsriket finnes i den gammelegyptiske Dødeboken^[5] og i Odysseen besøker helten Odyssevs dødsriket på sin lange reise hjem etter Troja.^[6] Også i senere tider ble sjangeren benyttet. Italienske Dantes Den guddommelige komedie er blant de største og mest gjennomarbeidete. Henrik Wergelands dikt Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og omarbeidelsen fra sykeleiet, Mennesket (1845) regnes til visjonsdiktningen.^[7] Velkjent i Norge er også folkevisa Draumkvedet, som er et visjonsdikt i balladeform. Det er nedtegnet i Vest-Telemark i mange varianter.^[8] John Bunyan, The pilgrims progress fra 1600-tallet, er også et visjonsdikt, likeså John Miltons Det tapte paradis.^[9]

I drømmen er det vanligvis en ledsager eller veileder som meddeler en kunnskap, ofte om religion eller kjærlighet, som drømmeren ellers ikke ville ha mottatt. Etter at drømmeren har våknet vil fortelleren dele sin nye kunnskap med andre. En typisk mønster i middelalderens visjonsdiktning (som den irske og norrøne Tundals visjon fra 1100-tallet^[10] eller Dantes La Divina Commedia) er at dikteren selv, eller hovedpersonen i diktet, på én aller annen måte har foretatt en reise i det hinsidige – i Helvetet, Skjærsilden og Paradiset, i Det golde landet, i Underjorden og lignende – og kommet tilbake med sitt vitnesbyrd. Ofte gir visjonsdiktet advarsler, og retningslinjer for hvordan man skal føre sitt liv for å få en best mulig overgang til (eller opphold i) dødsriket.

Bibelen har også mange eksempler på visjonstekster; en forteller som formidler de sannheter han har blitt gitt gjennom en visjon, et syn, en drøm, en form for tiltale. I den apokryfe litteraturen fra de første kristne århundrene finnes blant annet Paulus' visjon.^[11]^[12]

Om drømmevisjonen inkluderer en rettledning som et talende, men ellers et livløst objekt, da er det billedlig talt en form for prosopopoeia (retorisk sett at man påberoper seg et vitne som ellers ikke eksisterer). Visjon er en opplevelse eller en innsikt som ikke lar dekkes av naturlige erfaringer ved at de gir en avsløring eller en åpenbaring av noe som er skjult, dunkelt eller overnaturlig. Drømmevisjonen som litterær genre foregir således på at den gir innsikt eller erkjennelse.

Drømmevisjonen var en konvensjon som var hyppig i bruk i europeisk litteratur fra slutten av latinske tider og framover til slutten av 1400-tallet. Den kristne latineren Boëthius var i sitt verk Filosofiens trøst sannsynligvis den første kjente forfatteren som benyttet drømmevisjonen som et litterært grep. Verket, som han skrev ca. 524 e.Kr. mens han satt i fengsel for å bevare tidligere tiders kunnskap, var komponert i vekslende avsnitt mellom poesi og prosa.

I nyere tid er det skapt mange verk som henter elementer fra teologi, eventyr, arketyper og myter, og svært mye film og litteratur spiller på menneskets nysgjerrighet på fremtiden og det hinsidige. Akkurat som visjonsdiktet gjorde i middelalderen, er det de store spørsmålene rundt liv og død som man aldri kan finne fasitsvar på som tas opp. The Matrix (1999) er et av mange eksempler på en film med slike elementer.

Forfattere og verker (alfabetisk)

På latin:

Alain de Lille, De planctu naturae
Augustin av Hippo, Soliloquia
Boëthius, De consolatione philosophiae – Filosofiens trøst
Marcus Tullius Cicero, Scipios drøm
Munken Magnus, Tundals visjon

På fransk:

Guillaume de Lorris og Jean de Meun, Roman de la rose – Roseromanen

På italiensk:

Dante Alighieri, La Divina commedia – Den guddommelige komedie

På gammelengelsk:

Beda den ærverdige, Drycthelms visjon i hans Anglernes kirkes historie
Ukjent forfatter, The Dream of the Rood – Drømmen om korset

På mellomengelsk:

Geoffrey Chaucer, Legenden om gode kvinner, Berømmelsens hus, Hertuginnens bok, Fuglenes parlament
John Gower, The Complete Works of John Gower – John Gowers komplette verker
William Langland, Piers Plowman – Per Plogmann
Ukjent forfatter, Parlement of the Thre Ages
Ukjent forfatter, Wynnere and Wastoure
«Perledikteren», The Pearl – Perlen

På norsk:

Ukjent forfatter, Draumkvedet

Eksempler og utdypelser

Dante Alighieris Den guddommelige komedie er et eksempel på konvensjonene i drømmevisjonen som litterær sjanger, skjønt paradoksalt forteller Dante i klartekst for sine lesere at verket ikke er en drømmevisjon.
Det gammelengelske diktet Drømmen om korset er et annet eksempel. I motsetningen til Dante, som hadde en virkelig person som sin ledsager, er ledsageren her det korset som Jesus Kristus ble korsfestet på.
Piers Plowman, (ca. 1360–1399) kan oversettes som Per Plogmann, men diktets fulle tittel er Visio Willelmi de Petro Ploughman (Williams visjon om Per Plogmann) er en apokalyptisk middelengelsk allegorisk fortelling som er tilskrevet en William Langland. Det er skrevet på rimfri stavrim delt i seksjoner kalt «passus» (latin for «skritt»). Det er sett på som ett av mektigste dikt i tidlig engelsk litteratur.
Fuglenes parlament av Geoffrey Chaucer består av en drømmevisjon hvor fortelleren faller i søvn mens han leser nettopp en drømmevisjon, Somnium Scipionis – Scipios drøm, og befinner seg i inngjerdet hage. Hans ledsager i drømmen er for en stund Scipio Africanus selv. Chaucher var ellers velbevandret med denne sjanger og oversatte Boëthius' Filosofiens trøst som «Boece».
Norske Duggals leiðsla er en oversettelse av Tundals visjon fra 1149

Referanser

^ «visjon», Bokmålsordboka; fra latin av videre, «se»
^ «visjonsdikt», Bokmålsordboka
^ ^a ^b ^c Lothe, Jakob, Refsum, Christian; Solberg, Unni (2015): Litteraturvitenskapelig leksikon, Oslo: Kunnskapsforlaget, 2. utg., s. 240
^ Aarnes, Asbjørn (1977): Litterært leksikon, Oslo: Tanum-Norli, 3. utg., s. 265
^ Excerpts from The Egyptian Book of the Dead, Jbeilharz.de
^ «Tiresias and the Land of the Dead», The Odyssey
^ Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, Oslo: Aschehoug, 4. utg., s. 142
^ Beyer, Harald og Edvard (1978): Norsk litteraturhistorie, Oslo: Aschehoug, 4. utg., s. 60.
^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, bind 1, Oslo: Gyldendal norsk forlag, s. 308-309
^ «Himmel og helvete i irsk versjon» Arkivert 1. april 2018 hos Wayback Machine., Cathinka Hambro intervjuet av Tove Valmot, Bokklubben.no 18. august 2009
^ Ehrman, Bart (2003): Lost Christianities: The Battles for Scripture and the Faiths We Never Knew, Oxford Press, ISBN 9780195141832, s. xiv
^ «Revelation of Paul», The Gnostic Society Library. Sitat: «the things which were revealed to him when he went up even to the third heaven, and was caught up into paradise, and heard unspeakable words»