Det engelske parlamentet var den lovgivende forsamlingen i England fra middelalderen i 1066 da Vilhelm av Normandie innførte det føydale system og hvor han søkte råd fra et råd av landeiere og kirkeledere før lovbestemmelser ble besluttet. I 1215 sikret landeierne avtalen Magna Carta fra kong Johan som etablerte at kongen ikke kunne utskrive eller innsamle skatter (unntatt føydale skatter) uten enighet med sitt kongelige råd, curia regis, noe som gradvis utviklet seg til et parlament.^[1]

I løpet av århundrene begrenset det engelske parlamentet i økende grad maktutøvelsen til den engelske monarken, noe som kulminerte med den engelske borgerkrigen og rettssaken og henrettelsen av kong Karl I i 1649. Etter gjeninnføringen av monarkiet under Karl II og den påfølgende ærerike revolusjon i 1688, satte parlamentets overhøyhet prinsippet og for all framtidige engelske og senere britiske monarker om at deres rolle var begrenset til et konstitusjonelt monarki med begrenset utøvende autoritet. Unionsloven av 1707 som formaliserte opprettelsen av kongeriket Storbritannia og hvor det engelske parlamentet ble sammen med parlamentet i Skottland til Storbritannias parlament. Da parlamentet i Irland ble avskaffet i 1801, ble dets tidligere medlemmer slått sammen med hva som nå ble kalt for Det britiske parlamentet.^[1]

Etter den normanniske erobringen i 1066 innførte Vilhelm Erobreren en rådsforsamling bestående av vasaller og presteskap som han mottok råd fra før han fikk vedtatt nye lover. Dette må sees på bakgrunn av at i et føydalt system av den typen som ble innført i England etter den normanniske invasjonen, er det umulig å opprettholde rikets lover uten støtte fra adelen og presteskapet.

Adelen hadde økonomisk og militær makt gjennom å være de som var i kontroll over landområdene som utgjorde deres len, og gjennom at de mottok betaling fra undervasaller som mottok mindre len fra dem igjen, og betalte i form av å stille med riddere til militære avdelinger når de ble befalt. Kirka hadde sitt eget system av religiøse domstoler, i tillegg til at den også var en av landets største jordeiere. Kirka var også bærer av den viktigste ideologiske makta i samfunnet, og hadde makt til å lyse en konge som krenket kirkas autoritet i bann.

For å søke råd og støtte fra adelen og det øverste presteskapet i forhold til viktige beslutninger, sammenkalte kongene i England etter 1066 såkalte storråd (Great Councils). Et typisk storråd besto av erkebiskoper, biskoper, abbeder, baroner og jarler, bærebjelkene i føydalsystemet.

Dersom dette systemet for å søke råd og oppnå enighet ikke fungerte, kunne det blitt umulig for statsstyret å fungere effektivt. Dette ble tydeliggjort da kong Johan, som var konge fra 1199 til 1216, møtte så sterk motstand fra de ledende adelsmennene på grunn av sin vilkårlige maktbruk og sine stadige skatteøkninger, at de gjorde opprør og tvang kongen til å underskrive Magna Carta Libertatum – det store frihetsbrevet. Dette dokumentet fastslo at kongen ikke hadde anledning til å innføre eller samle inn nye skatter, uten samtykke fra det kongelige rådet, og knesatte prinsippet om at ingen adelsmann kunne straffes uten å være dømt i en rett av sine likemenn.

Gradvis utviklet storrådene seg til det som ble hetende parlamentet. Selve begrepet opptrer første gang i offisielle dokumenter fra 1230-tallet, og er hentet fra de latinske og franske ordene for diskusjon og tale.

I 1265 gjorde Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester, opprør mot kong Henrik III, og arrangerte det første allmene parlamentsvalget uten kongens tillatelse. Fra 1295 ble ordningen med det engelske parlament gjort offisiell og permanent.

Under kong Edward II, som regjerte fra 1307 til 1327, ble parlamentet delt inn i to kamre som etter hvert fikk navnene Overhuset og Underhuset. Ingen lov kunne vedtas og ingen skatt innføres uten godkjennelse fra begge kamrene i tillegg til kongen.

I Overhuset satt de som også tidligere var representert i storrådet, det vil si jarler og baroner, biskoper og abbeder. Underhuset besto fra da av valgte representanter for grevskap og byer. Stemmeretten ved valg til Underhuset var lik i hele landet på landsbygda (i grevskapene), og omfattet alle som eide egen jord med en årlig leie på 40 shilling. I byene (boroughs) varierte stemmeretten mellom ulike deler av landet, men var gjennomgående forbeholdt de velstående borgerne. Heller ikke Underhuset var dermed i utgangspunktet noen demokratisk forsamling, men representerte først og fremst riddere og andre godseiere, på engelsk kalt The Gentry.

Kong Karl I kom i konflikt med parlamentet, og denne konflikten utviklet seg til den engelske borgerkrigen. Karl ble henrettet i 1649, og i Oliver Cromwells republikk kalt Det engelske samveldet ble Overhuset avskaffet, mens Underhuset i realiteten ble kontrollert av Cromwell. Etter Cromwells død i 1660 ble både kongedømmet og Overhuset gjeninnført.

• Blackstone, Sir William. (1765): Commentaries on the Laws of England. Oxford: Clarendon Press.
• Davies, M. (2003): Companion to the Standing Orders and guide to the Proceedings of the House of Lords, 19. utgave
• Farnborough, baron Thomas Erskine (1896): Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11. utg. bind 1 online; bind 2 online
• Maddicott, John. The Origins of the English Parliament, 924-1327. Oxford: Oxford University Press; 2010. ISBN 0-19-958550-4.
• Brand, Paul (september 2011): «Review of Maddicott, John Robert, The Origins of the English Parliament, 924-1327» i: H-Albion, H-Net Reviews. September, . online
• Sayles, G. O. The King's Parliament of England (1974), kortfatet undersøkelse

• (en) Parliament of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Birth of the English Parliament, UK Parliament
• Parliament and People, British Library
• Origins and growth of Parliament, National Archives