Se Rosekrigene for en annen borgerkrig i England under 200 år tidligere

Den engelske borgerkrigen er et samlebegrep for en serie væpnede konflikter som fant sted i England mellom 1642 og 1651. Partene i konflikten var parlamentarianerne og rojalistene. De mest sentrale konfliktene var de tre mellom 1642 og 1645, 1648 til 1649 og 1649 til 1651. Den første store trefningen var slaget ved Edgehill den 23. oktober 1642, og den siste var slaget ved Worcester den 3. september 1651, som ble vunnet av parlamentarianerne.

Konfliktene var forbundet med en annen serie konflikter fra 1639 til 1651 i England, Skottland og Irland, som på det tidspunkt var styrt av samme monark, men ellers hadde helt forskjellige politiske strukturer.

Krigene førte til rettssaken mot og henrettelsen av Karl I av England. Hans sønn, Karl II av England, ble tvunget i eksil. Monarkiet ble erstattet av Det engelske samveldet 1649–1653, og deretter Protektoratet, Oliver Cromwells diktatur, 1653–1659. Den engelske kirke mistet sitt religiøse monopol, og det ble opprettet et nytt, protestantisk aristokrati i Irland. Konstitusjonelt førte krigene til innføringen av prinsippet om at den britiske monarken ikke kan styre uten parlamentets og folkets samtykke.

Borgerkrigen skiller seg fra tidligere indre konflikter i England ved at den ikke dreide seg utelukkende om hvem som skulle styre landet, men i like stor grad om hvordan landet skulle styres. Noen historikere omtaler den derfor som den engelske revolusjon, mens rojalister, spesielt i det 17. århundre, omtalte den som det store opprøret.

Ved Karl Is tiltredelse var forholdet mellom England og Skottland nokså fredelig. Karls far, Jakob I av England (som også var Jakob VI av Skottland) hadde drømt om å forene De britiske øyer under én monark, og Karl delte denne ambisjonen. Han delte også sin fars tanker om kongenes guddommelige rett til å styre, og krevde absolutt lojalitet av sine undersåtter. Til gjengjeld skulle han gi dem et rettferdig styre. Dette kravet om lojalitet førte til at selv det å stille spørsmål ved en ordre i beste fall ble sett på som en fornærmelse og i verste fall som høyforræderi. Gjennom en serie hendelser, som hver for seg var små og ubetydelige, førte dette til et alvorlig brudd mellom kongen og parlamentet.

Før krigen var ikke parlamentet en permanent institusjon. Det fungerte som en midlertidig, rådgivende forsamling, som ble innkalt av kongen når han trengte å kreve inn ekstraskatt. Kongen kunne så fritt oppløse det når han ikke lenger trengte det. Noe av grunnen til at han trengte parlamentet var at det representerte den samfunnsklassen som var ansvarlig for innsamling av skatter, nemlig landeierne. Skulle de nekte å kreve inn skatt hadde han ingen maktmidler til å tvinge dem, og de måtte derfor ta del i avgjørelsen. Parlamentsmedlemmene kunne på sin side legge frem forslag (bills) for kongen. De hadde ingen autoritet til å tvinge ham til å vedta disse forslagene, utover at de kunne nekte å skrive ut skatter.

En av de første hendelsene som skapte bekymring var Karls ekteskap med Henrietta Maria av Frankrike, inngått kort tid etter hans tiltredelse i 1625. Hun var katolikk, og dette opprørte puritanerne i parlamentet, som utgjorde en svært sterk minoritet bestående av omkring en tredjedel av parlamentsmedlemmene. Spørsmålet var ikke bare om kongen ville konvertere til katolisismen, men også om det kunne føre til trusler mot riket. Siden ekskommunikasjonen av Henrik VIII hadde mange forbundet katolisisme med invasjonstrusler og en hard linje i andre lands politikk overfor England.

Karl bestemte seg også for å ta del i kriger som raste på kontinentet, noe han så på nærmest som et korstog. Hans favoritt, George Villiers, 1. hertug av Buckingham, ble utnevnt til kommandant for de engelske styrkene. Parlamentet var skeptiske til ham, og besluttet at støtten til Karl måtte gis under forutsetningen av at Buckingham kunne kalles tilbake dersom han ikke gjorde en god nok jobb. Parlamentet av 1625 gav Karl retten til å ta inn tollavgifter for ett år av gangen, og ikke for hele hans regjeringstid slik man hadde gjort med tidligere konger. Etter et katastrofalt raid mot Frankrike ble Buckingham tilbakekalt i 1626. Karl ble rasende og oppløste parlamentet.

Karl måtte innkalle et nytt parlament for å kunne kreve inn mer penger, og dette gjorde han i 1628. Blant de som ble valgt var Oliver Cromwell. Det nye parlamentet la frem Petition of Right samme år. Dette var et opprop som blant annet henviste til Magna Carta, og krevde at borgere skulle være fri fra:

• tilfeldig arrestasjon og fengsling
• skattelegging utenom det som ble vedtatt av parlamentet
• tvungen innkvartering av soldater
• militær lovgivning (unntakstilstand)

Kongen aksepterte dette, fordi han måtte ha parlamentets støtte for å finansiere krigføring. Samtidig ønsket han å unngå å innkalle parlamentet igjen, og lette derfor etter andre måter å kreve inn penger på. En av de mest kontroversielle metodene var gjeninnføring og økning av skipspenger. Dette var en skatt som i middelalderen hadde blitt pålagt havnebyene, men Karl innførte den også i innlandet. Ettersom det var en skatt som gikk direkte til Royal Navy kunne kongen og hans støttespillere hevde at den var nødvendig for rikets forsvar, og derfor innenfor det kongen kunne gjøre uten parlamentets godkjennelse.

Men fordi den ikke var godkjent av parlamentet, nektet flere fremstående personer å betale. Blant de som ble dømt for ikke å betale skatten var sir John Eliot, William Prynne og John Hampden. Karl brukte Court of the Star Chamber i denne saken, noe som også hisset opp mange, ettersom dette tradisjonelt hadde vært borgernes siste ankeinstans i saker hvor de sto mot kongen, mens den nå var første og eneste rettsinstans som ble brukt mot dem.

Karl klarte seg uten et parlament i de neste ti årene. Denne perioden ble kalt, avhengig av politisk ståsted, enten «Elleveårstyranniet» eller «Karls personlige regjeringstid». Det hele falt sammen på grunn av bispekrigene, en serie kostbare og for Englands del katastrofale kriger mot skottene i 1639 og 1640.

Religion var også et problematisk tema. Karl bekjente seg til den såkalte høyanglikanismen, en sakramental versjon av Den anglikanske kirke. Hans fremste politiske rådgiver, erkebiskop William Laud, delte denne troen. Da Karl i 1633 utnevnte Laud til erkebiskop av Canterbury startet en serie reformer i kirken, i den hensikt å gjøre seremoniene til en viktigere del av gudstjenestelivet. Den første endringen var at trebord ble byttet ut med stenaltere. Puritanerne oppfattet dette som et forsøk på å gjeninnføre katolisismen, og da de klaget fikk Laud dem arrestert. I 1637 fikk John Bastwick, Henry Burton og William Prynne ørene kuttet av for å ha skrevet pamfletter hvor de angrep Lauds syn. Dette var en straff som sjelden ble brukt mot gentlemen, og det vakte sinne hos mange.

Karl ønsket også å ha én enhetlig kirke i alle de tre delene av riket, og han påtvang derfor våren 1638 den engelske Book of Common Prayer på skottene. Skotske presbyterianere reagerte voldsomt på dette. Det brøt ut opptøyer i Edinburgh, hvor Jenny Geddes ledet National Covenant. Opprørere nøyde seg ikke med å motsette seg bønneboken, men forsøkte også å fjerne bispeembetet fra Den skotske kirke. Karl brukte et år på å samle en hær, og i 1639 ble den sendt nordover for å slå ned opprøret. Etter en trefning som falt svært uheldig ut for engelskmennene, måtte han søke en våpenhvile, og i fredsavtalen i Berwick ble han ydmyket både ved at han måtte love å ikke blande seg inn i religiøse spørsmål i Skottland og ved at han måtte betale de skotske kostnadene for krigen.

Sommeren 1642 hadde disse nasjonale problemene påvirket folks mening, slik at to sider begynte å utkrystallisere seg. Dermed ble også lokale problemer hvor kongen på en eller annen måte var involvert, sett i en større sammenheng. Det kunne være ting som dreneringsprosjekter i The Fens, hvor folk hadde kontrakter med kongen og mistet sitt levebrød fordi han forandret forutsetningene. Mange følte at kongen ikke hadde noen følelse for folks behov, og store deler av det østlige England sluttet seg til parlamentarianerne på grunn av denne saken. Dette førte i sin tur til at sentrale personer i den kommende borgerkrigen, som jarlen av Manchester og Oliver Cromwell begynte å organisere seg. Samtidig ser man at en av de ledende personene i dreneringsprosjektet, jarlen av Lindsey kjempet på kongens side inntil han falt i slaget ved Edgehill.

Karl trengte å slå ned opprøret i nord, men hadde ikke nok penger. I 1640 måtte han derfor gjeninnkalle parlamentet, som benyttet anledningen til å ta opp andre saker. Parlamentsmedlemmene var også imot bruk av militære styrker for å slå ned opprøret. Karl tok dette som en majestetsfornærmelse og oppløste parlamentet. Det ble derfor kjent under tilnavnet «Det korte parlamentet» («The Short Parliament»). Uten parlamentets støtte angrep han igjen Skottland og led fullstendig nederlag. Ikke bare mistet han kontrollen over Skottland, men skottene tok også kontroll over Northumberland og grevskapet Durham.

En av kongens fremst rådgivere, Thomas Wentworth, var i 1632 blitt utnevnt til Lord Deputy of Ireland. Der hadde han samlet inn mye penger fra jordeiende katolikker, mot å gi dem en viss religiøs toleranse. I 1639 ble han kalt tilbake til England, og i 1640 ble han utnevnt til 2. jarl av Stratford. Karl forsøkte å bruke hans talenter i Skottland, men denne gangen lyktes han ikke og engelskmennene ble jaget på flukt på slagmarken også i det andre sammenstøtet i 1640.

Kongen var desperat og måtte igjen kalle inn parlamentet i november 1640. Denne gangen ble det sittende lenge og er derfor kjent som «Det lange parlamentet» («The Long Parliament»). Ingen av de sakene Det korte parlamentet hadde tatt opp hadde blitt gjort noe med, og derfor ble de igjen tatt opp med kongen. Under John Pym og John Hampdens ledelse vedtok parlamentet en lov som krevde at det skulle reformeres hvert tredje år (det vil si gjennom nyvalg) og som fratok kongen retten til å oppløse forsamlingen. Det ble også vedtatt lover som forbød kongen å kreve inn skatter på egen hånd, og en lov som ga parlamentsmedlemmene kontroll over kongens ministre.

I mellomtiden hadde jarlen av Stratford funnet en løsning på problemet i Skottland. Han samlet en hær i Irland, som han ville bruke mot skottene. Parlamentet ble rasende ved tanken på at det protestantiske England skulle bruke en katolsk hær mot skottene. I begynnelsen av 1641 ble Stratford arrestert og plassert i Tower of London, anklaget for forræderi. John Pym hevdet at når Stratford hadde sagt at han var klar for å kjempe mot «kongedømmet» viste ikke dette til Skottland, men til England. Det er ingen grunn til at dette skulle være tilfelle, og man hadde da heller ikke bevis som holdt til å felle ham. Underhuset forsøkte derfor med en Bill of Attainder. Dette er en kjennelse hvor monarken erklærer at en person er skyldig i en forbrytelse, uten noen rettssak. Men en slik kjennelse krever monarkens signatur, og Karl var fortsatt rasende over behandlingen av Buckingham. Han nektet derfor å skrive under. Stratford, som så at det brygget opp til krig, skrev selv til kongen og ba ham revurdere dette; han var med andre ord villig til å ofre seg for å unngå krig. Kjennelsen ble utstedt, og han ble henrettet 12. mai 1641.

Men i strid med hva Stratford hadde tenkt seg, førte hans offer ikke til at landet ble reddet fra krig. De irske katolikkene, som hadde støttet ham, fryktet en protestantisk aksjon og valgte å slå til først. Hele Irland ble derfor kastet ut i kaotiske tilstander. Det begynte å gå rykter om at kongen støttet dem, og puritanerne i parlamentet hevdet at dette var akkurat det de selv kunne vente fra Karl dersom de ikke handlet.

4. januar 1642 forsøkte kongen å arrestere fem parlamentsmedlemmer, John Hampden, John Pym, Arthur Haslrig, Denzil Holles og William Strode, for å sikte dem for forræderi. Men de var blitt advart og hadde gått i dekning. Da soldater kom inn i parlamentet for å hente dem spurte de Speaker hvor de var, og han svarte at han «verken har øyne å se med eller ører å høre med utover det dette hus ber meg om». Han sa med andre ord at han tjente parlamentet, og ikke kongen. Mens de fem rømte gjennom London bevæpnet parlamentets støttespillere seg for å beskytte dem.

Utdypende artikkel: Første engelske borgerkrig.

Det lange parlamentet, som hadde satt seg opp mot kongens autoritet, samlet en hær ledet av Robert Deveraux, 3. jarl av Essex. Det var to ting de ville oppnå med dette: Å slå tilbake en invasjon fra Skottland og å slå tilbake forsøk fra kongen og hans støttespillere på å gjenopprette monarkens autoritet. Karl I hadde i mellomtiden forlatt London og samlet en hær gjennom det gamle systemet Commission of Array. I april 1642 reiste han det kongelige banneret i Nottingham, og borgerkrigen var et faktum.

Ved begynnelsen av konflikten var store deler av landet nøytralt. Royal Navy og de fleste byer tenderte mot å støtte parlamentet, mens kongen hadde mer støtte på landsbygden. Man antar at det til sammen bare var omkring 15 000 soldater kampklare da krigen brøt ut. Men den spredte seg raskt og berørte etter hvert alle samfunnslag i alle deler av De britiske øyer. Mange områder forsøkte å være nøytrale, men klarte ikke å stå imot presset.

Kongen og hans støttespillere stod for tradisjoner i forhold til stat og kirke, mens parlamentet stod for radikale reformer i religionen og økonomien og en stor reform av den nasjonale maktfordelingen. Parlamentet var dog ikke en enhetlig gruppe; på et tidspunkt under den første borgerkrigen var det flere parlamentsmedlemmer og lorder i kongens provisoriske parlament i Oxford enn det var i parlamentet i Westminster.

Parlamentet hadde større ressurser enn kongen, ettersom det hadde kontroll over alle større byer, inkludert de store arsenalene i Hull og London. Kongen håpet av noen raske seire ville veie opp for de materielle fordelene parlamentet hadde. Dermed ble målet for den første større beleiringen Hull. Beleiringen begynte i juli 1642 og endte med en avgjørende seier for parlamentet.

I september 1642 ankom kongen Wellington, en liten men viktig markedsby i Shropshire. Der talte han til sine tropper på Orleton Hall. Kongen erklærte at han sto for protestantisk religion, Englands lover og parlamentets frihet. Dette ble kjent som Wellingtonerklæringen, som var så viktig at en forkortet versjon av budskapet ble preget på 10-shillings sølvmynter (RELIG:PROT:LEG:ANG:LIBER:PAR) og sølvhalvkroner (REL.PRO.LEG.ANG.LIB.PAR). Forkortelsene stod for Religio Protestantium, Leges Angliae, Libertas Parliamenti, en latinsk oversettelse av erklæringen.

Det første slaget i krigen stod ved Edgehill. Resultatet var uavklart, og begge sider hevdet å ha seiret. En av kongens fremste offiserer, hans nevø Rupert av Rhinen, viste seg som en fremragende kavalerikommandant. På den andre siden var det også en kavalerienhet som utmerket seg, nemlig den som var samlet og ledet av Oliver Cromwell. Senere i krigen utarbeidet Cromwell planene for New Model Army, med en struktur som man fortsatt ser spor av i mange lands forsvarsstyrker. Den hadde en enhetlig kommandostruktur, i stedet for det eldre systemet hvor hver av de adelige kommandantene hadde sin egen hær, som ikke nødvendigvis fungerte særlig effektivt sammen med andre enheter, og som selv valgte hvilke slag de ville delta i. New Model Army var mer samkjørt og effektiv og gav parlamentet en stor militær fordel. Etter den neste trefningen, slaget ved Turnham Green, måtte kongen trekke seg tilbake til Oxford, som ble hans base gjennom resten av krigen.

I 1643 seiret rojalistene i slaget ved Adwalton Moor og tok kontroll over det meste av Yorkshire. I Midlands tok parlamentarianerne Lichfield etter en beleiring ledet først av Lord Brooke og deretter John Gell. Etter seieren slo Gell følge med John Brereton og kjempet i slaget ved Hopton Heath, hvor rojalistenes kommandant Spencer Compton, 2. jarl av Northampton falt. Rojalistene seiret så i slaget ved Lansdowne og slaget ved Roundway Down som gjorde prins Rupert i stand til å ta Bristol. Samme år grunnla Cromwell Ironsides, en eliteenhet som benyttet hans nye prinsipper for militær ledelse. Takket være denne enheten seiret parlamentarianerne i slaget ved Gainsborough i juli 1643.

I september 1643 stod slaget ved Newbury med uavklart resultat. Den 11. oktober seiret parlamentarianerne i slaget ved Winceby, og de fikk dermed kontroll over Lincoln. Etter politisk manøvrering på begge sider forhandlet Karl I frem en våpenhvile i Irland og fikk dermed frigjort sine styrker der, mens parlamentet sikret skotsk støtte mot å gi visse innrømmelser til Skottland.

Parlamentarianerne seiret, med skotsk hjelp, igjen i slaget ved Marston Moor i 1644 og tok dermed York. Cromwells handlinger under slaget var avgjørende, og han ble lagt merke til som en potensiell politisk, såvel som militær leder. Noe senere samme år ble slaget ved Lostwithiel i Cornwall et kraftig tilbakeslag for parlamentet.

I 1645 reorganiserte parlamentet sine hovedstyrker i New Model Army. Thomas Fairfax ble øverstkommanderende og Cromwell hans nestkommanderende og generalløytnant i kavaleriet. 14. juni stod slaget ved Naseby og 10. juli slaget ved Langport. Disse slagene viste seg i ettertid å være helt avgjørende seire for parlamentet, ettersom Karl Is styrker praktisk talt ble knust.

Kongen forsøkte å konsolidere Midlands som en maktbase. Han begynte å opprette en akse mellom Oxford og Newark on Trent, som var sterkt befestet og stod fast på kongens side. Han tok Leicester, som ligger mellom de to byene, men hadde så ikke ressurser nok til å komme lenger. I mai 1646 søkte han tilflukt hos en skotsk hær i Southwell i Nottinghamshire. Han ble deres fange, og dette markerte slutten på den første engelske borgerkrig.

Karl I ble frikjøpt av parlamentet og ble holdt fengslet i Holdenby House mens parlamentet la videre planer. Ettersom krigen var over begynte demobiliseringen av parlamentshæren, men soldatene motsatte seg dette fordi de ikke hadde fått utbetalt lønn. Etter en tid ble kongen kidnappet av hæren for å bli brukt som brekkstang i forhandlinger med parlamentet. Han var tre måneder i Hampton Court Palace, før han flyktet til Wight hvor han igjen ble tatt til fange og plassert i Carisbrooke Castle. Hærens bekymring økte, og i august 1647 marsjerte den til London og diskuterte fremgangsmåter i Putneydebattene.

Utdypende artikkel: Andre engelske borgerkrig.

Karl I benyttet seg av at oppmerksomheten ble ledet vekk fra ham og mens han fortsatt var parlamentets fange forhandlet han frem en ny avtale med skottene. Den 28. desember 1647 lovet han dem en kirkereform. Det at han klarte å få denne avtalen istand ledet til en ny borgerkrig.

En serie rojalistiske opprør fulgte, og deretter en skotsk invasjon i juli 1648. Alle ble slått ned av parlamentarianerne, som uten å ville det hadde fått en stående hær med stor slagkraft. At Karl I hadde sveket parlamentet ved å forhandle bak dets rygg førte til en debatt om hvorvidt han skulle få komme til makten igjen i det hele tatt. De som støttet monarkiet forsøkte å forhandle med kongen. I Wales skiftet parlamentstropper som ikke hadde fått betalt side, men Cromwell slo raskt ned dette opprøret. Allerede i slaget ved Preston i 1648 ble den siste rojalistiske motstanden knust.

Parlamentshæren var rasende fordi parlamentet fortsatt vurderte å gjeninnsette Karl I, og utførte det som ble kjent som «Pride's utrenskning», etter kommandanten Thomas Pride. 45 parlamentsmedlemmer ble arrestert, og 146 ble utestengt fra parlamentet. Bare 75 fikk slippe inn i forsamlingen og da med hærens godkjenning. Dette er kjent som «Rest-parlamentet» (Rump Parliament), og satt fra 8. desember 1648 til 20. april 1653. De fikk ordre fra hæren om å opprette en høyesterett hvor det skulle føres sak i det engelske folks navn mot Karl I for høyforræderi.

Utfallet av saken var bestemt på forhånd. 59 kommissærer (dommere) fant ham skyldig i høyforræderi og beskrev ham i dommen som en «tyrann, forræder, morder og samfunnsfiende». Han ble halshugget på et skafott foran Banqueting House i Palace of Whitehall den 30. januar 1649.

Etter restaurasjonen ble de dommerne, som da ble kalt kongemorderne («Regicides»), som fortsatt var i live og ikke i eksil, dømt til døden eller livsvarig fengsel.

Utdypende artikkel: Tredje engelske borgerkrig.

Tredje borgerkrig kom som et resultat av henrettelsen av Karl I. Den var den mest omfattende fasen i borgerkrigene.

Utdypende artikkel: Cromwells erobring av Irland.

I Irland hadde det vært kontinuerlig krig siden opprøret i 1641. I 1648 var det meste av øya kontrollert av Irish Confederates, og de inngikk en allianse med rojalistene fordi de fryktet at parlamentshæren skulle erobre øya. Under James Butler, 1. hertug av Ormonde forsøkte de kombinerte rojalistiske og konfødererte styrkene å knuse parlamentsstyrkene som kontrollerte Dublin, men de led nederlag i slaget ved Rathmines. Det tidligere parlamentsmedlemmet Robert Blake blokkerte prins Ruperts flåte ved Kinsale, og Cromwell kunne dermed stige i land i Dublin den 15. august 1649 med en styrke som var stor nok til å slå ned alliansen.

Cromwells felttog gir fortsatt gjenklang i den irske folkesjelen. En hendelse som spesielt holdes sterkt i minne er massakren i Drogheda, hvor nesten 3500 mennesker ble drept etter at byen ble tatt. Dette tallet inkluderer omkring 2700 rojalistiske soldater og rundt 800 sivile, fanger og prester. Selv om langt flere døde i kamper ellers i landet, har massakren blitt et bilde på det som fra irsk side ble oppfattet som Cromwells grusomhet.

Parlamentshærens erobring av Irland gikk gradvis fremover helt til 1653, da den siste rojalistiske og konfødererte hæren kapitulerte. Det er anslått at opptil 30 % av øyas befolkning enten døde eller dro i eksil som følge av krigen, enten på grunn av kamphandlinger eller på grunn av ødelagte avlinger og hjem. Nesten all jord som var eid av katolikker ble konfiskert og delt ut til parlamentssoldater og til briter som hadde bosatt seg der før krigen.

Henrettelsen av Karl I endret dynamikken i den skotske borgerkrigen. Karl II av England oppfordret James Graham, jarl av Montrose til å samle en hær i høylandet. Men Scottish Covenanters støttet ikke henrettelsen av Karl I, og fryktet for presbyterianismen og den skotske uavhengigheten under det nye Samveldet. De tilbød derfor Karl II den skotske kronen, som det minste av to onder. Karl overgav derfor Montrose til sine fiender. På grunn av klanfeidene i høylandet kunne ikke Montrose trekke seg ut av striden, og 27. april 1650 led han nederlag i slaget ved Carbisdale i Ross-shire. Montrose ble tatt til fange kort tid etter slaget, og ført til Edinburgh hvor han 20. mai ble dømt til døden av Det skotske parlamentet. Han ble hengt neste dag. Karl II steg i land i Garmouth i Morayshire den 23. juni 1650 og signerte umiddelbart Scottish Covenant fra 1638 og Solemn League fra 1643.

De kombinerte styrkene i Skottland var den største trusselen mot den engelske republikken, så Cromwell valgte å overlate resten av erobringen av Irland til sine underordnede. 22. juli 1650 ankom han Skottland og beleiret Edinburgh. I slutten av august var hæren hans blitt sterkt svekket av sykdom og mangel på forsyninger, og han måtte trekke seg tilbake mot England. En skotsk hær under David Leslie forsøkte å stoppe dem, men ble beseiret i slaget ved Dunbar 3. september. Cromwells hær klarte da å ta Edinburgh, og innen utgangen av året hadde hans styrker tatt store deler av det sørlige Skottland.

I juli 1651 krysset Cromwells hær Firth of Forth inn i Fife og slo skottene i slaget ved Inverkeithing. New Model Army marsjerte så mot Perth, noe som gav Karl II mulighet til å gå inn i England. Cromwell fulgte etter ham og overlot til George Monck å fullføre felttoget i Skottland. Monck tok Stirling 14. august og Dundee 1. september. I 1652 ble resten av den rojalistiske styrken oppløst under Tender of Union. Avtalen gav skottene 30 seter i et forent parlament i London, og Monck ble militær guvernør i Skottland.

Parlamentarianernes seier ved Dunbar hindret ikke Karl II i å marsjere langt inn i England. Han gikk vestover, fordi det var i den delen av landet rojalistene hadde sterkest støtte, men han fikk allikevel med seg langt færre soldater enn han hadde håpet på. I slaget ved Worcester 3. september 1651 seiret Cromwell, og Karl II måtte gå i eksil i Frankrike. Dette markerer slutten på borgerkrigene.

Under krigene etablerte parlamentet flere komiteer som styrte krigsinnsatsen. Den første var Committee of Safety, som ble opprettet i juli 1642 og bestod av femten parlamentsmedlemmer.

Etter at den anglo-skotske alliansen var inngått opprettet parlamentet Committee for Both Kingdoms, som eksisterte mellom 1644 og 1648. Etter at den ble oppløst fortsatte de engelske medlemmene å møtes og ble kjent som Derby House Committee. Denne ble til slutt erstattet av en ny Committee of Safety.

Det er antatt at omkring 10 % av de tre landenes befolkning omkom i løpet av krigene. De fleste var ofre for epidemier, som særlig ble spredd av soldater og som ble forsterket av underernæring. Irland var som nevnt spesielt hardt rammet, med omkring 30 % av befolkningen død eller i eksil.

Borgerkrigene etterlot England, Skottland og Irland blant de få landene i Europa uten en monark. I kjølvannet av seieren ble mange idealene og mange av idealistene plassert på sidelinjen. Den republikanske regjeringen av det engelske samveldet styrte England (og senere også hele Skottland og Irland) fra 1649 til 1653 og fra 1659 til 1660. Mellom de to periodene, grunnet intern strid mellom de ulike fraksjonene i parlamentet, styrte Oliver Cromwell over protektoratet som Lord Protector (i praksis som en militær diktator) fram til sin død i 1658.^[1]

Richard Cromwell hadde ikke hærens tillit, og syv måneder etter farens død ble han avsatt. Rumpparlamentet ble gjeninnført, men også dette ble oppløst da det oppførte seg som om ingenting hadde endret seg siden 1653, og hæren aksepterte ikke dette. Etter at det ble oppløst i oktober 1659 var det fare for en fullstendig samfunnsoppløsning, ettersom hæren begynte å splitte seg opp i fraksjoner.

George Monck benyttet kaoset til å marsjere sørover fra Skottland. 4. april 1660 annonserte Karl II i Bredaerklæringen sine krav for å ta imot den engelske kronen. Monck innkalte Konvensjonsparlamentet som ble samlet 25. april. 8. mai erklærte det at Karl II hadde vært rettmessig monark siden henrettelsen av Karl I, og 23. mai kom han hjem fra eksil. 29. mai ble han hyllet som konge i London, og 23. april 1661 ble han kronet i Westminster Abbey. Disse hendelsene er kjent som restaurasjonen.

Monarkiet var blitt gjenopprettet med parlamentets aksept, og det langsiktige resultatet av borgerkrigene kan derfor sies å være at England og Skottland utviklet seg mot å bli parlamentariske demokratier. Dette systemet hadde blant annet den effekt at Det forente kongerike senere unngikk de republikanske bevegelser som ble så sterke på kontinentet etter den franske revolusjon. Fremtidige monarker ble meget forsiktige med å presse parlamentet for mye. I 1688 var det i praksis parlamentet som valgte dynasti i den ærerike revolusjon. Fraksjonene i parlamentet utviklet seg til politiske partier, Tories og Whigs.

• Carlton, Charles (1992): The Experience of the British Civil Wars, Routledge, ISBN 0415103916.
• Sherwood, Roy Edward (1997): Oliver Cromwell: King In All But Name, 1653–1658, New York: St Martin's Press
• Royle, Trevor (2004): Civil War: The Wars of the Three Kingdoms 1638-1660. Pub Abacus. ISBN 978-0-349-11564-1

• Offisielt nettsted for English Civil War Society