Den anglofone krise i Kamerun, også kjent som Ambazonia-konflikten, er en pågående konflikt i de engelsktalende (anglofone) regionene i Kamerun, Nordvest- Sørvest-Kamerun. Krisen er forankret i Kameruns kolonihistorie etter oppløsningen av det tyske Kamerun etter første Verdenskrig og de påfølgende tiårene med politiske, sosiale og økonomiske spenninger mellom det som ble de engelsktalende minoritetsregionene (som også kalles Ambazonia) og den fransktalende majoritetsregjeringen. Med språk her menes administrasjonsspråk og undervisningsspråk. Konflikten eskalerte til åpen vold i 2016 da krav om større autonomi eller uavhengighet ble voldelig undertrykt. Situasjonen er fortsatt spent (2024): Voldelige sammenstøt mellom separatistgrupper og statlige sikkerhetsstyrker fortsetter, med ødeleggende konsekvenser for sivilbefolkningen.^[1]

Kamerun var en tysk koloni fra 1884 til 1916. Etter første verdenskrig ble området delt mellom Frankrike og Storbritannia under mandat fra Folkeforbundet. Denne oppdelingen førte til opprettelsen av to kulturelt og språklig distinkte regioner: de fransktalende østlige, og de mindre anglofone [vestlige] Kameruner (delt i Sør-Kamerunene og Nord-Kamerunene).^[2]

Etter det fransktalende Kameruns uavhengighet i 1960 fulgte en folkeavstemning i de britiske territoriene, som førte til deling: Nord-Kamerun valgte å slutte seg til Nigeria, mens Sør-Kamerun valgte å slå seg sammen med det allerede uavhengige Kamerun. Denne beslutningen la grunnlaget for dagens spenninger.^[3]

Før krisen brøt ut i 2016 var det langvarige klager fra den engelsktalende befolkning om marginalisering innen politikk, økonomi og utdanning. Sentralregjeringen ble anklaget for å favorisere fransk språk og kultur, og for systematisk diskrimineing av de engelskspråklige regioner.^[4]

Konflikten startet i oktober 2016 med protester fra advokater, lærere og studenter mot utnevnelsen av fransktalende dommere og lærere i de engelsktalende regionene og den generelle forsømmelse av disse områdene. Protestene ble voldelig undertrykt, noe som førte til radikalisering av bevegelsen.^[5]

De protesterendes krav utvidet seg fra de opprinnelige krav om språklig likhet til krav om større autonomi og til slutt full uavhengighet. Regjeringen svarte med militærmakt, noe som førte til ytterligere eskalering. Internasjonale organisasjoner som Human Rights Watch rapporterte om alvorlige menneskerettighetsbrudd på begge sider.

Uavhengighetsbevegelsene er mange, og dette gjør situasjonen også uavhengig. Minst en av bevegelsene samarbeider med en bevegelse i tilgrensende Nigeria, som arbeider for løsrivelse (en av de Biafra-bevegelser i sørøstre Nigeria - navnet etter utbryterstaten Biafra som i 1960-årene ikke lyktes å rive seg løs fra Nigeria).

Til tross for flere forsøk på å løse konflikten gjennom dialog, er situasjonen fortsatt spent (2024). Voldelige sammenstøt mellom separatistgrupper og statlige sikkerhetsstyrker fortsetter, med alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen.^[6][7]

Internasjonale aktører, som FN og Den afrikanske union, har gjentatte ganger bedt om fredelig dialog og signalisert vilje til å bidra til å løse konflikten. Imidlertid har denne innsatsen ennå ikke ført til en permanent løsning.^[8]

Konflikten har ført med seg massive menneskerettighetsbrudd, fordrivelse og en dyp humanitær krise. Tusenvis av mennesker har omkommet og hundretusener har blitt fordrevet.^[9]