Human Rights Watch ble grunnlagt som en privat amerikansk NGO i 1978 under navnet Helsinki Watch for å overvåke Sovjetunionens samsvar med Helsingfors-erklæringen.[10] Helsinki Watchs tilnærming var å rette søkelyset på stater som begikk menneskerettighetsbrudd gjennom mediadekning og gjennom direkte diskusjoner med politikere. Ved å rette det internasjonale søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Sovjetunionen og dets satelliter i Øst-Europa, bidro Helsinki Watch til de demokratiske endringene i regionen i slutten av 1980-tallet.[10][omstridt – diskuter]
Americas Watch ble grunnlagt i 1981, mens blodige borgerkriger var underveis i Mellom-Amerika. Takket være omfattende faktainnsamling i felten, kunne America Watch ikke bare reagere på overgrep fra regjeringsstyrkene, men også bruke internasjonal humanitærrett til å etterforske og avdekke krigsforbrytelser begått av opprørsgrupper. I tillegg til å uttrykke sine bekymringer i de berørte landene, undersøkte America Watch også hva forskjellige utenlandske regjeringer, spesielt myndighetene i USA, hadde gjort når det gjaldt å gi militær og politisk støtte til krenkende regimer.
Asia Watch (1985), Africa Watch (1988) og Middle East Watch (1989) ble lagt til det som da var kjent som «The Watch Committees.» I 1988 ble alle komiteer samlet under én paraply for å danne Human Rights Watch.
I 2015 anbefalte organisasjonen stater å avkriminalisere bruk av narkotika.[11]
Profil
I henhold til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, motsetter Human Rights Watch seg krenkelser av hva det anser som grunnleggende menneskerettigheter, som inkluderer dødsstraff og diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Human Rights Watch støtter friheter i forbindelse med grunnleggende menneskerettigheter, som religionsfrihet og pressefrihet. [trenger referanse]
Human Rights Watch produserer forskningsrapporter om brudd på internasjonale menneskerettighetsnormer slik de er fastsatt av Verdenserklæringen om menneskerettigheter og hva det oppfatter som andre internasjonalt aksepterte normer for menneskerettigheter. Disse rapportene benyttes som grunnlag for å trekke internasjonal oppmerksomhet til overgrep og for å presse regjeringer og internasjonale organisasjoner til å reformere. Forskere foretar faktainnsamlingoppdrag for å etterforske mistenkelige situasjoner og for å skape dekning i lokale og internasjonale media. Problemstillingene som Human Rights Watch tar opp i sine rapporter inkluderer sosial- og kjønnsdiskriminering, tortur, militær bruk av barn, politisk korrupsjon, misbruk i strafferettsystemer og legalisering av abort.[10]Human Rights Watch dokumenterer og rapporterer brudd på krigslover og internasjonal humanitærrett.
Human Rights Watch støtter også forfattere over hele verden som blir forfulgt for sitt arbeid og som har behov for økonomisk bistand. «Hellman/Hammett grants» finansieres av boet til dramatikeren Lillian Hellman (romanforfatteren Dashiell Hammett var Hellmans mangeårige samboer). I tillegg til å gi økonomisk bistand, bidrar Hellman/Hammett grants til økt internasjonal oppmerksomhet om aktivister som blir straffet for å snakke ut i forsvar av menneskerettigheter.[12]
Hvert år presenterer Human Rights Watch Human Rights Defenders Award til aktivister verden rundt som viser lederskap og mot i å forsvare menneskerettigheter. Prisvinnerne arbeider tett sammen med Human Rights Watch i å undersøke og avsløre brudd på menneskerettigheter.
Human Rights Watch var en av seks internasjonale NGOer som grunnla Coalition to Stop the Use of Child Soldiers (Koalisjonen for å stoppe bruken av barnesoldater) i 1998. HRW er også co-leder av International Campaign to Ban Landmines (den internasjonale kampanjen mot landminer), en global koalisjon av grupper som klarte å innføre Ottawa-traktaten, en traktat som forbyr bruk av antipersonell-landminer.
Human Rights Watch er en av grunnleggerne av International Freedom of Expression Exchange, et globalt nettverk av frivillige organisasjoner som overvåker sensur over hele verden. Det er også medgrunnlegger av Cluster Munition Coalition, som innførte en internasjonal konvensjon som forbyr våpen. Human Rights Watch sysselsetter mer enn 275 ansatte – eksperter[omstridt – diskuter] på forskjellige land, advokater, journalister og akademikere – og opererer i mer enn 90 land verden rundt.[13]
Den nåværende direktør for Human Rights Watch er Kenneth Roth, som har hatt stillingen siden 1993. Roth gjennomførte undersøkelser om overgrep i Polen etter at unntakstilstand ble erklært i 1981. Han fokuserte senere på Haiti, kort tid etter Duvalier-diktaturet, da landet slet med problemer. Roths bevissthet om menneskerettigheter begynte med historier som hans far fortalte om å unnslippe det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1938. Han ble uteksaminert fra Yale Law School og Brown University.
Human Rights Watch har vært ansett som en akkreditert veldedighetsorganisasjon av BBB Wise Giving Alliance, en nasjonal veldedighetsovervåkingsorganisasjon som er forbundet med Better Business Bureau-systemet.[14] Charity Navigator, en organisasjon som evaluerer individuelle veldedighetsinstitusjoner og deretter publiserer rapporter om bl.a. resultatregnskap og organisatorisk effektivitet, ga Human Rights Watch to av fire-stjerners totalvurdering.[15]
Finansiering og tjenester
For regnskapsåret avsluttet juni 2008 rapporterte HRW at det hadde mottatt ca. 44 millioner dollar i offentlige bidrag.[16] I 2009, uttalte Human Rights Watch at det får nesten 75% av sin finansielle støtte fra Nord-Amerika, 25% fra Vest-Europa og mindre enn 1% fra resten av verden.[17]
Ifølge en økonomisk vurdering fra 2008 rapporterte HRW at det ikke aksepterer noen direkte eller indirekte støtte fra regjeringer og blir finansiert gjennom bidrag fra privatpersoner og stiftelser.[18] Ifølge NGO Monitor er denne politikken brutt av støtte fra den nederlandske regjeringen og en innsamlingstur til Saudi Arabia i mai i 2009.[19]
I 2010 annonserte finansmannen George Soros sin intensjon om å gi 100 millioner doller til HRW over en tiårsperiode. «Human Rights Watch er en av de mest effektive organisasjonene jeg støtter. Menneskerettigheter underbygger våre største ambisjoner. De er i hjertet av åpne samfunn,» sa han.[20][21] Donasjonen øker Human Rights Watch sitt driftsbudsjett fra 48 til 80 millioner dollar. Donasjonen var den største i organisasjonens historie.[22]
Charity Navigator ga Human Rights Watch tre av fire stjerner i 2019.[23] Better Business Bureau har akkreditert Human Rights Watch som veldedig organisasjon.[24]
Avkriminalisering av narkotika og forbud mot tvangsbehandling[25]
Våpenhandel
Barnearbeid
Barnesoldater
Utenomrettslige drap og bortføringer
Extraordinary rendition av USA
Homofiles rettigheter
Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten
Landminer
Søksmål mot menneskerettighetsovergripere
Lovgivning om selvbestemt abort
Rettighetene til mennesker med aids
Sikkerhet for sivile i krig, og motstander av bruk av klasebomber
Gatebarn
Tortur
Handel med kvinner og jenter
Kvinners rettigheter
Publikasjoner
Human Rights Watch publiserer rapporter om flere temaer[26] og utarbeider årlige rapporter, World Report, som presenterer en oversikt over den globale tilstanden i forhold til menneskerettigheter.[27] Den neste utgivelse, World Report 2012, blir utgitt i februar 2012 av Seven Stories Press.[28] Human Rights Watch har publisert mye om saker som folkemordet i Rwanda i 1994[29] og konflikter i Den demokratiske republikken Kongo.[30]
Human Rights Watch og Amnesty International er de to eneste vestlige-orienterte internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene som opererer over hele verden i de fleste situasjoner som omhandler alvorlig undertrykkelse eller misbruk.[trenger referanse] De største forskjellene ligger i gruppenes struktur og metoder for å fremme forandring.
Amnesty International er en medlemsorganisasjon med svært mange medlemmer. Mobiliseringen av disse medlemmene er organisasjonens sentrale verktøy. Human Rights Watch opererer med kriserettet forskning og lange rapporter. Amnesty lobbyer og skriver detaljerte rapporter, men fokuserer også på massebrevskrivingskampanjer. Amnesty «adopterer» individer som «samvittighetsfanger» og driver med lobbyvirksomhet for å få dem løslatt. Human Rights Watch lobbyer åpent for at visse stater skal rettsforfølge menneskerettighetslovbrytere, inkludert å oppmuntre dem til å arrestere enkeltpersoner eller ilegge sanksjoner mot visse land. Human Rights Watch oppfordret i 2011 eksempelvis til straffesanksjoner mot de øverste lederne i Sudan som har drevet med en mordkampanje i Darfur.[trenger referanse] Gruppen har også krevet løslatelse av menneskerettighetsaktivister som har vært anholdt i Sudan.[31]
HRWs dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd inkluderer ofte omfattende analyser av den politiske og historiske bakgrunnen til konfliktene som har blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter. AIs rapporter har derimot en tendens til å inneholde mindre analyse, og heller fokusere på spesifikk misbruk av rettigheter.[trenger referanse]
I 2010 skrev The Times i London at HRW nesten fullstendig har overskygget Amnesty International. I stedet for å bli støttet av et massemedlemskap, avhenger HRW av rike givere som liker å se organisasjonens rapporter gjøre overskrifter, skrev The Times. Av denne grunnen viser HRW en tendens til å «konsentrere seg for mye på steder som media allerede bryr seg om», spesielt i uforholdsmessig stor dekning av Israel.
Kritikk
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.
Human Rights Watch har blitt kritisert i media og blitt anklaget for å engasjere seg i svak forskning og spre falske rapporter. Robert Bernstein, en gründer og tidligere leder av Human Rights Watch, er en slik kritiker av organisasjonens nåværende forskningspraksis. I en New York Times-artikkel fordømmer Bernstein institusjonen for ikke lenger å legge vekt på skillet mellom åpne og lukkede samfunn. Han argumenterer at dette er spesielt merkbart i rapporter om Midtøsten. Bernstein påpeker at de fleste iranske og arabiske regimer er notorisk autokratiske og lukkede, og ikke tillater intern splid av noe slag, mens Israel er kjent for sin fremtredende fri presse, demokratiske valg og sitt brede utvalg av menneskerettighetsorganisasjoner. Til tross for denne enorme forskjellen mellom regionene, fortsetter Human Rights Watch å bebreide Israel for brudd av folkeretten langt mer enn noe annet land i regionen.[32] Bernstein kritiserer organisasjonen også for å bruke upålitelige kilder i sin forskning, og hevder at rapporteringen «ofte er avhengig av vitner som har historier som ikke kan verifiseres, og som kan vitne til politisk fordel eller fordi de frykter represalier fra sine egne herskere».[33] Dette problemet med institusjonens forskningsmetoder gjør det umulig å vite hvor og når internasjonale lover faktisk blir krenket. I tillegg til anklagene Human Rights Watch har fått for sin dårlig forskningspraksis, er organisasjonen også sterkt mistenkt for bias i sin kritikk, særlig når det gjelder israelske anliggender. Det har vært bred insistering på at organisasjonens konsekvent intense dekning av israelske overgrep og forsømmelse av menneskerettighetsbrudd begått av andre regimer er et problem som må bli konfrontert. Denne tilsynelatende skjevheten er spesielt tydelig når man sammenligner organisasjonens dekning av Israel med sin dekning av Kashmir. Human Rights Watch har i løpet av de siste tjue årene utgitt fire rapporter om dissidenter i Kashmir, et område kjent for mange systematiske mord og over 80 000 konfliktrelaterte dødsfall innenfor denne tidsrammen. Til sammenligning har HRW utgitt fem detaljerte rapporter om Israel innenfor bare fjorten måneder.[34]
Tom Porteus, direktør for London-avdelingen av Human Rights Watch, svarte at organisasjonen avviste Bernsteins «åpenbare dobbeltmoral. Enhver troverdig menneskerettighetsorganisasjon må bruke de samme menneskerettighetsstandarder for alle land.»[35]
Human Rights Watchs erklæringer i favør av CIAs ulovlige handlinger av «extraordinary rendition» mot mistenkte terrorister møtte også sterk kritikk.[36]
Human Rights Watch skapte overskrifter i september 2009 da dets militære analytiker for Midøsten, Marc Garlasco, som ledet etterforskning om israelske kriger i Libanon og Gaza, ble funnet på internett i et bilde hvor han var ikledd en genser med et tysk Jernkors. Etter press fra media suspenderte HRW Garlasco med lønn i påvente av en etterforskning. Flere medierapporter markerte hans interesse for samleobjekter fra annen verdenskrig[37] og anklaget ham for å samle Nazi-memorabilia.[38][39] Garlasco har sagt at påstandene om nazistiske sympatier var «ærekrenkende tull, ondsinnet spredt av folk med interesse av å prøve å undergrave Human Rights Watch sin rapportering».[37] HRW har sagt at tiltalene mot Garlasco er «beviselig falsk» og er en del av «en kampanje for å avlede oppmerksomheten fra Human Rights Watch sin strenge og detaljerte rapportering om brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov av den israelske regjeringen ».[40]
I februar i 2011 oppnevnte HRW Shawan Jabarin til sitt rådgivende panel for Midtøsten. Jabarin er en svært kontroversiell person, kalt «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» av den israelske høyesterett for hans dobbeltroller i både terroristorganisasjonen PFLP, og menneskerettighetsorganisasjon Al Haq. HRWs beslutning om å inkludere Jabarin i panelet utløste kritikk fra Robert L. Bernstein, Stuart Robinowitz, en kjent New York-advokat som har påtatt seg menneskerettighetsoppdrag for American Bar Association og Helsinki Watch (forløperen til HRW) i Jugoslavia, Bulgaria og El Salvador og professor Gerald Steinberg, president i den Jerusalem-baserte NGO Monitor.[41]
I en kronikk i Los Angeles Times den 24. februar 2011, etter intensiveringen av den libyske borgerkrigen, påpekte Sarah Leah Whitson, leder for Midtøsten- og Nord-Afrika-avdelingen i HRW, fraværet av menneskerettighetsreformer i Libya, og sa: «Det mangler framgang på noen institusjonelle eller juridiske reformer. Riktignok har de fleste libyere vi snakket med aldri hatt mye tro på at Moammar Qaddafi ville lære nye triks, eller at de annonserte reformene var noe mer enn en endeløs løkke av løfter som ble lagd og brutt.»[40] I Atlantic Monthly kritiserte Jeffrey Goldberg Whitson for å ha hatt «noe av en soft spot» for Qaddafi og hans sønn.[42]
^«Who We Are». Human Rights Watch. Besøkt 23. juli 2009.
^"Human Rights Watch Meets the BBB Wise Giving Alliance's Standards for Charity Accountability." BBB Wise Giving Alliance.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. januar 2017. Besøkt 27. januar 2017.
^Colum Lynch (12. september 2010). «With $100 million Soros gift, Human Rights Watch looks to expand global reach». Washington Post. «The donation, the largest single gift ever from the Hungarian-born investor and philanthropist, is premised on the belief that U.S. leadership on human rights has been diminished by a decade of harsh policies in the war on terrorism.»
