Cuba-saken i norsk politikk handlet om en norsk last med ammunisjon til Cuba i 1958, beregnet for regimet til diktatoren Fulgencio Batista. Lasten ble levert av Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA). Da fartøyet kom frem til Cuba, hadde Batista blitt styrtet, og en ny diktator, Fidel Castro, tok over ammunisjonen. Ammunisjonssalget skjedde i strid med et vedtak i Stortinget, som forbød salg av våpen og ammunisjon til krigførende parter og områder med borgerkrig. For den norske regjering var det også negativt at ammunisjonen opprinnelig var finansiert av USA, som et ledd i Norges medlemskap i NATO.

Saken ble en stor belastning for Einar Gerhardsens tredje regjering, og det ble fremmet mistillitsforslag i Stortinget. Ved de borgerlige partienes mistillit til regjeringen fremkom den uttalelsen fra Nils Hønsvald som ga opphav til begrepet «den Hønsvaldske parlamentarisme». Cuba-saken ble totalt behandlet fire ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren Francis Sejersted den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958–1961. Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti og for borgerlig samling som førte til John Lyngs regjering i 1963.

I 1958 hadde Arbeiderpartiet dominert norsk politikk i over 20 år, fra Nygaardsvolds mindretallsregjering i 1935 til etterkrigstidens flertallsregjeringer ledet av Einar Gerhardsen og Oscar Torp.^[1] Samtidig var det deler av Arbeiderpartiet som var skeptisk til forsvars- og sikkerhetspolitikken, misnøyen førte blant annet til det såkalte påskeopprøret i 1958.^[1] De borgerlige partiene (Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Bondepartiet) var både i mindretall og splittet.^[1]

Den statseide rustningsbedriften Raufoss Ammunisjonsfabrikker begynte allerede i mellomkrigstiden (1919–1939) med eksport av sine produkter.^[2] På venstresiden i norsk politikk var det imidlertid motstand mot bedriftens ammunisjonseksport, og kritikken økte sterkt ved bedriftens eksport til Bolivia under Chacokrigen.^[3] Saken ble også reist i Folkeforbundet i 1934 av Storbritannia som var misfornøyd med den norske ammunisjonseksporten.^[3] Kort tid etter at Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten i 1935, vedtok Stortinget begrensninger i eksporten, blant annet skulle det ikke selges krigsmateriell til land i krig eller borgerkrig.^[4]

Etter andre verdenskrig var Raufoss Ammunisjonsfabrikkers produksjonsutstyr nedkjørt, og det ble brukt store midler både fra norsk og amerikansk side for å sette den i stand.^[5] Organisering av eierforhold ble også endret, fra å være en ren statsbedrift ble den omgjort til et selvstendig rettssubjekt med større eget ansvar for driften.^[6] Gjennom det amerikanske programmet Additional Military Production (AMP) fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker 28,5 millioner kroner i støtte.^[7]

Ved utbruddet av Koreakrigen ble det fra amerikansk side lagt ytterligere vekt på europeisk militær opprustning og såkalt Off Shore Procurement ble lansert.^[5] Kontrakter for rustningsproduksjon skulle gå direkte til europeiske fabrikker, betales av amerikanske myndigheter og produsert materiell stilles til rådighet for land i NATO etter behov.^[5]

Mot slutten av 1950-tallet satset USA og NATO mer på å forsvare seg med taktiske atomvåpen, og det gjorde at alliansens behov for konvensjonelle våpen ble redusert.^[8] Det førte til at Raufoss Ammunisjonsfabrikker igjen la vekt på å vinne innpass i nye markeder, særlig i den tredje verden.^[8]

I november 1956 seilte Fidel Castro fra Mexico til Cuba for å styrte regimet til diktatoren Fulgencio Batista.^[9] USA støttet Batista, men krevde samtidig frie valg, da valget stadig ble utsatt suspenderte amerikanske myndigheter leveranser av våpen til Cuba.^[10] Det cubanske regimet var derfor nødt til å finne nye leverandører til sine væpnede styrker.^[10]

Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) hadde ansatt major Børre Hasle som salgssjef og høsten 1958 var han i London for å forsøke å få ordrer til fabrikken. I november fikk han kontakt med representanter for cubanske myndigheter som var interessert i å kjøpe store kvanta med ammunisjon.^[11] Gjennom våpenhandlere i firmaet Interarms fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker en bestilling på 2,7 millioner patroner 7,62 mm geværammunisjon, 1 million 12,7 mm patroner mitraljøseammunisjon og 20 000 håndgranater.^[12] Det hastet med levering, fristen var ved årsskiftet 1958–1959.^[12] For RA var det viktig å få en rask avklaring hos norske myndigheter for ordren og i motstrid til hva som ellers var prosedyre tok RAs disponent Yngvar Daasnes 21. november direkte kontakt med Utenriksdepartementet.^[13] Formelt var eksportkontroll for ammunisjon underlagt Justisdepartementet og Handelsdepartementet, men i praksis ble slike søknader behandlet i Utenriksdepartementet, i konsultasjon med de to andre departementene.^[14]

RA kunne ikke produsere ordren med så kort frist og bedriften undersøkte derfor med forsvaret om det var mulig å låne beredskapsammunisjon.^[15] Utlån av ammunisjon var en ordning som RA også ved foregående eksportordre hadde benyttet seg av, for fabrikken betød det at ordre kunne leveres raskt, mens forsvaret anså det fordelaktig at ammunisjonslagrene ble skiftet ut med ny ammunisjon.^[16] Det var imidlertid en vesentlig hake ved arrangementet, ammunisjonen som RA lånte var produsert for amerikanske midler under Off-shore programmet og RA var avhengig av amerikansk godkjenning.^[16] I bedriftens kontakt med forsvaret ble det heller ikke nevnt at ammunisjonen skulle til Cuba, sannsynligvis for å unngå et nei til utlånet av ammunisjon.^[17]

RAs salgsfremstøt mot Cuba var ikke enestående, året før hadde bedriften eksportert et større kvantum 40 mm luftvernammunisjon til Vest-Tyskland. RAs salgssjef hadde også kontakter med Haiti og Tunis for salg av større partier ammunisjon i den perioden hvor leveransen til Cuba ble fremforhandlet.^[18]

Disponent Daasnes fikk svar på sin uformelle henvendelse om eksport til Cuba allerede dagen etter, den 22. november, de innenrikspolitiske forhold på Cuba var slik at eksport av ammunisjon ikke kunne godkjennes av UD.^[13][19] På tross av melding om at eksporten ikke ville bli godkjent fortsatte RAs salgssjef å forhandle med representanter for Cuba i London og det ble også arbeidet med å klargjøre for utlån av ammunisjon fra forsvaret.^[13]

Den 1. desember sendte RA ved disponent Daasnes en formell søknad om å få eksportere ammunisjon til Cuba.^[20] Det ble vist til at Cuba fikk stridsvogner og ammunisjon fra Storbritannia og RAs vanskelige ordresituasjon ble tatt opp.^[20] Disponent Daasnes oppga at 250 mann kunne bli oppsagt om RA ikke fikk levere ammunisjonsordren og sysselsetting ble etterhvert det sentrale argumentet for å tillate forsendelsen til Cuba.^[20]

Utenriksdepartementet hadde informasjon om den usikre situasjonen med væpnet opprør på Cuba, både fra den norske ambassaden i Havanna^[21] og fra media,^[19] hvilket førte til avslag på den første, uformelle henvendelsen om tillatelse til ammunisjonseksport. Da spørsmålet om eksport igjen kom opp etter to uker, tok UD via den norske ambassaden i Washington kontakt med amerikanske myndigheter for å undersøke deres holdning.^[22] Norsk UD tok derimot ikke kontakt med ambassaden i Havanna for å få en uttalelse om deres syn på ammunisjonsleveransen.^[22] Fra det amerikanske utenriksdepartement fikk norsk UD beskjed om at amerikanerne var kjent med at det hadde vært britiske, belgiske og italienske leveringer til Cuba, amerikanerne ville følgelig ikke motsette seg norske leveranser.^[23]

På regjeringskonferansen den 4. desember 1958 ble saken om RAs søknad om eksport av ammunisjon til Cuba tatt opp.^[24] En rekke av statsrådene var av ulike grunner fraværende, fremst av de statsminister Einar Gerhardsen og utenriksminister Halvard Lange, begge var på statsbesøk i India.^[24] Justisminister Jens Haugland og forsvarsminister Nils Handal var fraværende, det samme var kirkeminister Birger Bergersen, samferdselsminister Kolbjørn Varmann og kommunalminister Andreas Cappelen.^[24]

De som var til stede på regjeringskonferansen var finansminister Trygve Bratteli (fungerende statsminister), handelsminister Arne Skaug (fungerende utenriksminister), industriminister Gustav Sjaastad, lønns- og prisminister Gunnar Bråthen, fiskeriminister Nils Lysø, sosialminister Gudmund Harlem, familie- og forbruksminister Aase Bjerkholt og landbruksminister Harald Løbak,^[24] altså åtte av totalt femten statsråder.

Saker til regjeringskonferansen skulle i hovedsak meldes senest mandagen før, altså tre dager før (konferansen ble avholdt på torsdag), mens Cuba-saken ble meldt dagen før.^[24] Tanken bak var at hele regjeringen skulle være forberedt på punktene som ble tatt opp, men ved behandlingen av Cuba-saken var nesten halvparten av regjeringen fraværende og de som var til stede fikk svært kort varsel og tid til å sette seg inn i saken.^[24]

Fungerende utenriksminister Arne Skaug presenterte saken, RA ønsket å levere geværammunisjon og håndgranater til regjeringene på Cuba og Haiti. UD hadde ingen innsigelser mht levering til Haiti, levering til Cuba var imidlertid vanskeligere grunnet de spesielle forholdene der. På tross av kritikk av et tilsvarende våpensalg fra Danmark til Cuba og forventet kritikk i norsk presse, så var fungerende utenriksminister Skaugs forslag at RAs leveranse til Cuba også skulle aksepteres, argumentet om sysselsetting veide tyngst.^[25] Regjeringen sa ja til å gi RA eksportlisens uten å være kjent med at RA måtte låne ammunisjon fra forsvaret.^[26]

Regjeringskonferansen aksepterte RAs leveranse uten at det ble referert til eller tatt hensyn til et plenarvedtak som Stortinget hadde gjort om våpeneksport i 1935.^[27] Plenarvedtaket av 12. april 1935 var tydelig på at eksport av våpen og ammunisjon ikke måtte skje til land som befant seg i krig eller borgerkrig.^[27] De fleste som har studert Cuba-saken synes å mene at saksbehandlerne i UD ikke var klar over det 23 år gamle Stortingsvedtaket og at sendingen til Cuba hadde blitt stoppet om vedtaket var kjent for saksbehandlerne eller regjeringen.^[27]

Unntaket var forskeren Vegard Bye og forfatteren Dag Hoel, de hevder at regjeringen bevisst brøt mot plenarvedtaket av 1935, etter press fra RA og Jens Christian Hauge som da var nestleder i RAs styre.^[28] Mye tyder på at regjeringen ikke var klar over plenarvedtaket av 1935 da Cuba-saken første gang ble behandlet i Stortinget den 4. mars 1959.^[29] Først ved regjeringskonferansen den 12. mars nevnte Einar Gerhardsen at «Regjeringen ikke var blitt gjort kjent med stortingsvedtaket av 12. april 1935 om eksport av våpen og ammunisjon.».^[29]

Statsminister Einar Gerhardsen kom tilbake til Norge 12. desember, utenriksminister Halvard Lange kom to dager etter. Det er sannsynlig at Lange relativt kort etter hjemkomsten fikk vite om leveransen, men det kan ikke utelukkes at han først ble klar over det under regjeringskonferansen 8. januar 1959 hvor ammunisjonssalget ble omtalt.^[30] Lange skal ha reagert kraftig på godkjennelsen av salget, samtidig gjorde hverken han eller Gerhardsen noe for å stoppe forsendelsen.^[31]

Den 15. desember 1958 var det en opphetet diskusjon i det britiske Underhuset om britisk våpeneksport til Cuba.^[32] Representanter for Labour Party (det norske arbeiderpartiets britiske søsterparti) gikk sterkt ut mot den sittende konservative regjeringen for dens planer om våpensalg til Cuba.^[32] Debatten endte med at videre britisk salg ble stoppet, inkludert skip som allerede var lastet.^[32] Den britiske debatten og avgjørelsen om stopp i våpenleveranser ble referert i Aftenposten dagen etter med overskriften Hissig Underhus-sammenstøt om våpen til Cuba.^[32]

Den 23. desember 1958 seilte det nederlandske lasteskipet «Sporonia» fra Drammen med ammunisjon og håndgranater fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker for Cuba.^[31] I mellomtiden ble situasjonen på Cuba stadig vanskeligere for Batistas regime og den norske ambassaden i Havanna meldte før jul 1958 at det var under 50 prosent sannsynlighet for at Batista klarte å holde ut til februar 1959, da hans presidentperiode formelt gikk ut.^[31] Batista flyktet fra Cuba nyttårsaften 1958 og den 7. januar meldte den norske ambassaden til UD at en ny regjering var etablert, hadde full kontroll og ambassaden ba om instruks.^[33]

Norsk UD informerte så ambassaden om lasten med ammunisjon og håndgranater som var underveis og både regimeskiftet og forsendelsen fra RA ble tatt opp på regjeringskonferansen dagen etter, den 8. januar 1959.^[33] Utenriksminister Halvard Lange informerte at Norge hadde anerkjent det nye styret, etter at stormaktene hadde gjort det samme.^[33] Videre ble det informert om ammunisjonslasten og at den skulle være fremme i Havanna den 17. januar.^[33]

Den 17. januar 1959, samme dag som skipet med ammunisjonslasten var ventet ankommet i Havanna ble disponent Daasnes i Raufoss Ammunisjonsfabrikker oppringt av journalist Leif Bøhn i Aftenposten, som var godt inne i detaljene om salget. Daasnes kontaktet Jens Christian Hauge og de ble enig om at RA skulle sende ut en pressemelding om saken for å søke å redusere nyheten.^[33] Pressemeldingen ble kun meddelt Bøhn over telefon, ikke sendt til andre media og avisen ønsket ikke å reise saken, men avventet inntil den ble tatt opp av andre aviser.^[34]

Det ble Norges Handels- og Sjøfartstidende (NHST) som offentliggjorde RAs ammunisjonsforsendelse til Cuba i en artikkel på forsiden 19. februar 1959, overskriften var «Millioneksport av norsk ammunisjon til borgerkrigslandet Cuba».^[34] Andre aviser fulgte opp og den regjeringstro avisen Arbeiderbladet skrev i en leder at det var «begått en feil, som vi nå bare kan konstatere og trekke lærdom av.».^[34]

Dagen etter presseoppslagene satte stortingsrepresentant Erling Engan fra Bondepartiet (partiets navn ble senere samme år endret til Senterpartiet) frem et grunngitt spørsmål^[35] i Stortinget til justisminister Jens Haugland om hvilke prinsipper regjeringen fulgte for salg av våpen og ammunisjon til land i krig eller borgerkrig.^[36] Saken ble tatt opp på regjeringskonferansen 24. februar og det ble enighet om at justisministeren skulle redegjøre for de prinsippene som i alminnelighet ble fulgt ved våpeneksport og at ved RAs leveranse til Cuba hadde regjeringen fraveket retningslinjene av hensyn til mulige oppsigelser.^[36]

Det grunngitte spørsmålet kom opp i Stortinget den 4. mars 1959. Representanten Engan fra Bondepartiet viste til at 400 cubanere hadde blitt henrettet etter Castro hadde mottatt ammunisjon fra RA.^[36] Engan viste deretter til Arbeiderpartiets kamp for nedrustning og Martin Tranmæls kamp mot forsvar og militærvesen og spurte om det ikke var alvorligere ment enn at man gikk mot sine prinsipper for sysselsetting.^[36] Justisminister Hauglands svar var som bestemt i regjeringskonferansen hvorpå Engan fulgte opp med å vise til Dagbladet som hevdet at ammunisjonen var fra forsvarets lager, noe som var ukjent for Haugland.^[37] De borgerlige partilederne var ikke fornøyd med svaret og Per Borten fremla på vegne av de fire følgende forslag:

Stortinget beklager at regjeringen ved å tillate våpeneksport til Cuba mens borgerkrig pågikk i landet, har handlet i strid med den alminnelige oppfatning i det norske folk og med tidligere hevdede prinsipper.

St. forh. 4.3.1959, s. 718^[37]

Forslaget var et klart mistillitsvotum og om det fikk flertall måtte en eller flere av ministrene avgå, de borgerlige partilederne hadde før det grunngitte spørsmålet avtalt å fremme forslaget dersom justisministeren ikke beklaget RAs salg til Cuba.^[37] Internt erkjente medlemmer av regjeringen og stortingsrepresentanter for arbeiderpartiet at beslutningen om salg til Cuba var feil.^[38] Hvorfor regjeringen ved justisminister Haugland ikke beklaget salget ved stortingsrepresentant Engans grunngitte spørsmål er ikke kjent.

Før behandlingen av mistillitsforslaget ble saken drøftet internt i regjeringen og i forskjellige interne organer, særlig stortingsgruppen.^[39] Situasjonen for regjeringen og partiet var vanskelig og ble beskrevet slik i Aftenposten den 5. mars:

En regjering kan ikke overleve en beklagelse fra et samlet storting, og et arbeiderparti kan ikke la være å beklage at Regjeringen sendte våpenlasten. Det er et dilemma. Regjeringen skapte selv forutsetningen for det, da den i går ikke grep anledningen til selv å beklage at den har syndet.^[39]

Styret i stortingsgruppen fikk oppgaven med å formulere et alternativ til mistillitsforslaget som gruppens leder Nils Hønsvald skulle legge frem.^[39] I deler av pressen ble det spekulert i om noen av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ville bryte ut og stemme for det borgerlige mistillitsforslaget.^[39]

Debatten over den borgerlige opposisjonens mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen begynte med et innlegg av Per Borten fra Bondepartiet som forklarte grunnlaget for mistillitsforslaget.^[40] Borten mente regjeringen måtte være kjent med forholdene på Cuba siden de hadde vært omtalt i pressen, han viste også til debatten i det britiske Underhuset 17. november 1958 (foregående år) om mulig britisk våpensalg.^[40] Ut fra Stortingets plenarvedtak i 1935 kunne ikke argumentet om arbeidsplasser ved RA være avgjørende for å innvilge eksportlisens for ammunisjonslasten.^[40] Siden regjeringens avgjørelse hverken hadde støtte i Stortinget eller hos det norske folk og regjeringen ved justisminister Haugland ikke hadde beklaget avgjørelsen, mente den borgerlige opposisjonen at den var nødt til å be Stortinget gjøre det.^[40]

Etter Borten hadde statsminister Gerhardsen fra Arbeiderpartiet og Lyng fra Høyre innlegg, begge snakket mye om plenarvedtaket fra 1935.^[41] Gerhardsen beklaget i sitt første innlegg ikke ammunisjonssalget til Cuba, men erkjente at det var lagt for stor vekt på mulig arbeidsledighet ved RA om bedriften ble nektet eksportlisens.^[41] Lyng var kritisk til vektlegging av mulig arbeidsløshet, siden plenarvedtaket fra 1935 ikke åpnet for å ta hensyn til sysselsetting, Lyng ønsket også å vite om regjeringen hadde vært uvitende om plenarvedtaket fra 1935, eller vitende om det og bevisst ignorert det.^[41]

Debatten fikk en prinsipiell side etter at Arbeiderpartiets parlamentariske fører Nils Hønsvald tok ordet og blant annet sa følgende:

Opposisjonen kan ikke regne med å få flertall for et mistillitsforslag. Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget. Det skyldes ikke en urokkelig mur rundt statsrådene, men ganske enkelt at vi foretrekker andre fremgangsmåter.^[42]

Hønsvalds innlegg førte til en sterk reaksjon fra opposisjonen. Bent Røiseland, leder for Venstre, mente det var noe av det mest oppsiktsvekkende han hadde hørt i Stortinget,^[43][44] Lars Elisæus Vatnaland fra Bondepartiet mente Hønsvald gikk «lenger enn vår konstitusjon gir høve til»,^[45] mens Erling Wikborg,^[46] parlamentarisk leder fra Kristelig Folkeparti, mente det betød at det var innført en ny parlamentarisme.^[47] I pressen ble uttalelsen fra Hønsvald raskt omtalt som «den Hønsvaldske parlamentarisme».^[43]

Mistillitsforslaget ble tolket ulikt av opposisjonen og regjeringen, mens opposisjonen siktet mot at de statsråder som var ansvarlig for ammunisjonssalget måtte gå av, valgte Arbeiderpartiet ved statsminister Gerhardsen å la hele regjeringen ta ansvaret.^[43] Totalt 29 stortingsrepresentanter hadde innlegg i den seks timer lange debatten.^[40][43] I statsminister Gerhardsens andre og siste innlegg kom han med følgende selvkritiske innlegg:

Når jeg ikke vil gi meg inn i noen debatt, så er det fordi jeg ikke vil komme i forsvarsstilling i en sak der jeg i prinsippet er enig med dem som har reist kritikken.^[48]

Høyres parlamentariske leder John Lyng mente Gerhardsens uttalelse må ha vært et sjokk for de ansvarlige statsrådene, spesielt for Trygve Bratteli som hadde vært fungerende statsminister.^[49] Avisen VG satte spørsmålstegn ved hvordan regjeringen fant det mulig å bli sittende etter Gerhardsens innrømmelse.^[49]

Ved avstemningen falt mistillitsforslaget med 71 mot 79 stemmer.^[50] Mens det for regjeringen og Arbeiderpartiet var «en svart dag»^[40] oppfattet den borgerlige opposisjonen utfallet som en bekreftelse på regjeringens maktarroganse og manglende respekt for Stortinget.^[40]

Etter nedstemmingen av mistillitsforslaget fortsatte presseomtalen og det ble spekulert i at de ansvarlige statsråder måtte trekke seg fra regjeringen.^[51] En uke etter gikk industriminister Gustav Sjaastad av, men det var sannsynligvis planlagt før RAs forsendelse til Cuba ble kjent.^[51]

Avisen Norges Handels- og Sjøfartstidende (NHST) fortsatte å arbeide med spørsmålet om hvorvidt forsvaret hadde lånt ut ammunisjon til Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) som så ble sendt til Cuba.^[52] Den 27. august 1959 trykket avisen en artikkel hvor det ble påstått at ammunisjon fra forsvarets lagre, produsert gjennom Off-shore programmet, hadde blitt utlånt til RA og sendt til Cuba.^[52] I henhold til våpenhjelpsavtalen mellom Norge og USA måtte det søkes tillatelse om slik ammunisjon skulle brukes til noe annet enn beredskapsformål.^[52] Dersom NHSTs påstand var korrekt så var utlånet et brudd på forpliktelser overfor Norges viktigste allierte og undergraving av USAs våpenembargo overfor Cuba.^[52]

Saken ble dementert av Forsvarsdepartementet dagen etter i en pressemelding hvor det blant annet sto følgende: «Det er ikke riktig at Forsvaret har lånt Raufoss Ammunisjonsfabrikker ammunisjon som Norge har mottatt fra USA under våpenhjelpprogrammet. All den utlånte ammunisjon det her dreier seg om, var bestilt og betalt av det norske forsvar.».^[52] I en ny artikkel den 25. september, tre dager før høstens kommunevalg, fastholdt og utdypet avisen påstandene.^[53] Forsvarsdepartementet sendte etter tre uker ut et dementi hvor det ble innrømmet at NHSTs informasjon var korrekt.^[53]

Avisartiklene førte til to interpellasjoner, en fra Venstres Bent Røiseland og en fra Senterpartiets Erling Engan.^[53] Røiseland ønsket å få vite hvorfor Forsvarsdepartementet hadde gitt uriktig informasjon og hva som ville gjøres for å hindre en gjentagelse av det, mens Engan ba om at Stortinget skulle få oversendt alle dokumenter vedrørende RAs ordre til Cuba.^[53] De to interpellasjonene ble diskutert i regjeringskonferansen 20. oktober og det ble bestemt at forsvarsminister Nils Handal skulle besvare den om uriktig informasjon, mens statsminister Gerhardsen besvarte den om utlevering av sakens dokumenter.^[53][54]

De to interpellasjonene kom opp i Stortinget den 26. oktober 1959 og Handal beklaget i svaret til Røiseland Forsvarsdepartementets feilaktige dementi.^[55] Handal erklærte også at han om Stortinget ønsket, var villig til å legge frem alle dokumenter og opplysninger «om de spørsmål som jeg har gjort rede for».^[55] Rett etter Handals svar fremsatte arbeiderpartirepresentanten Nils Hønsvald et alternativ til Engans forslag, i tråd med forsvarsministerens svar.^[56] Handals svar og Hønsvalds forslag var sannsynligvis et ledd i regjeringens taktikk om å dels unngå å fremstå arrogant og være imøtekommende overfor nye momenter, samtidig som den avviste en fornyet behandling av RAs forsendelse til Cuba.^[55][56] Etter at Engans forslag med 67 mot 71 stemmer falt ble Hønsvalds forslag enstemmig vedtatt.^[57] Opposisjonens syn ble oppsummert av John Lyng som erklærte at han subsidiært ville stemme for Hønsvalds forslag, da «jeg heller vil ha noen opplysninger og dokumenter enn ingen.»^[57]

Vedtaket medførte en ny behandling av Cuba-saken i Stortinget, etter at militærkomiteen hadde gått gjennom dokumentene fra Forsvarsdepartementet.^[58] Militærkomiteen søkte å finne svar på hvem som hadde ansvar for utlånet av Off-shore ammunisjonen og hvem som hadde klarert det uriktige pressedementiet 28. august.^[58]

Til debatten om saken den 31. mai og 2. juni 1960 leverte komiteen to uttalelser, mindretallet besto av Arbeiderpartiets representanter mens flertallsuttalelsen ble levert av den borgerlige opposisjonen.^[58] Det var en uvanlig lang og detaljert stortingsdebatt, hvor blant annet forsvarsråd Jakob Modalsli ble kritisert av Arbeiderpartiets fraksjon i Militærkomiteen, de mente han hadde ansvaret for dementiet.^[58] De borgerlige partiene oppfattet kritikken mot Modalsli som et forsøk på å gjøre han til syndebukk og påpekte at ifølge konstitusjonelle regler så forholdt Stortinget seg kun til statsråden for det enkelte departement.^[58] Flere av de borgerlige representantene var opptatt av at det fremdeles ikke var offentlig kjent hvilke statsråder som hadde stått ansvarlig for vedtaket om å gi lisens til RAs salg til Cuba.^[59]

Både under og etter Cuba-saken ble det diskutert hvorfor statsrådene som var ansvarlige for vedtaket ikke tok ordet de gangene saken ble behandlet i Stortinget.^[60] Fra den borgerlige siden ble statsrådenes taushet sett som en bevisst taktikk fra regjeringens side,^[44][61] mens det fra flere innen Arbeiderpartiet ble antydet at de ansvarlige statsrådene selv ikke ønsket å ta belastningen ved å forsvare beslutningen i Stortinget og overlot det til statsminister Einar Gerhardsen.^[60] Gerhardsen selv skrev i sine memoarer at «det riktige ville vært at en av statsrådene som deltok på regjeringskonferansen 4. desember 1958 hadde svart på interpellasjonen».^[60]

Ettertiden delte ikke datidens borgerlige opposisjons syn på «den Hønsvaldske parlamentarisme» som uparlamentarisk.^[62] Blant de som har skrevet om saken, som Ingeborg Wilberg og Per Stavang, er konklusjonen entydig, Hønsvalds uttalelse var ikke i strid med parlamentarisk skikk.^[62] I ettertid var også John Lyng enig og skrev at «han sa ikke noe annet og mere enn hva alle på forhånd var klar over.»^[44][63] Når reaksjonen fra den borgerlige opposisjonen ble så sterk er det knyttet til, som Francis Sejersted sa: «en viss forskjell på mellom å påpeke dette og hevde offentlig som prinsipp at det heller ikke bør skje.»^[62]

Statsminister Einar Gerhardsen sto frem som vinner etter å ha håndtert den vanskelige saken og ble hyllet for det av avisen Norges Handels- og Sjøfartstidende, som både hadde avdekket saken og generelt var kritisk til Arbeiderpartiregjeringen.^[64] Arbeiderpartiet ble holdt samlet, samtidig var Gerhardsens kritikk mot egne statsråder i Stortinget smart taktikk, men upopulært og ødeleggende over tid.^[64] Arbeiderpartirepresentantene Trygve Bull og Trond Hegna uttalte senere at Gerhardsens hånd med Cuba-saken førte til at de «mistet meget av tilliten til ham.»^[64]

Cuba-saken ble totalt behandlet 4 ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren Francis Sejersted den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958-1961.^[65] Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti^[66][67] og for borgerlig samling som førte til John Lyngs regjering i 1963.^[66][68]

• Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell

• Peder Wahl, Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960 Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960, Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 2011
• Francis Sejersted, Opposisjon og posisjon : Høyres historie 1945-1981, Cappelen, Oslo 1984 ISBN 82-02-04993-8 (Ebok fra bokhylla.no)
• Olav Wicken (1987). Norske våpen til Natos forsvar. Oslo. 
• Olav Wicken, Moralens vokter eller våpenkremmer? : regulering av norsk våpeneksport 1935-1992, Institutt for forsvarsstudier, Oslo 1992 Ebok fra bokhylla.no)
• John Lyng (1973). Vaktskifte : Erindringer 1953–1965. Cappelen. s. 65–74. ISBN 8202028698. 
• Vegard Bye og Dag Hoel, Dette er Cuba – alt annet er løgn!, Oslo 2000, ISBN 9788243001718

• «Raufoss-ammunisjon havnet hos Castro», artikkel fra NRK Hedmark og Oppland
• «Hauges skjulte Cuba-aksjon», kronikk av Vegard Bye i avisen Ny Tid
• «Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen — Parlamentarismen», fra Universitetsforlaget