Coromandelhalvøya (Coromandel Peninsula) er en halvøy på Nordøya på New Zealand. Den hører til regionenWaikato og strekker seg 85 km nordover fra den vestlige avgrensingen av bukta Bay of Plenty, og danner en naturlig barriere som gir ly til Haurakigulfen og Firth of Thames mot vest fra Stillehavet mot øst. På det bredeste er halvøya 40 km bred. Nesten all bosettingen ligger på de smale landstripene langs kysten i Haurakigulfen og i Bay of Plenty. Den største byen i landet, Auckland, ligger på motsatt side av Haurakigulfen, 55 km mot vest. I godt vær er halvøya klart synlig fra byen. Navnet kommer fra HMS «Coromandel» som gjentatte ganger tidlig på 1800-tallet seilte inn i Haurakigulfen og Firth of Thames og nærliggende steder på leting etter kauritømmer.[1]
Geografi
Topografisk er halvøya for det meste bratt åslandskap, med subtropiskregnskog.
Selv om halvøya ligger nær større folketette områder, slik som Auckland i vest og Tauranga i sørøst, har det ulendte landskapet ført til at større deler halvøya ligger heller avsides, og de indre delene og nordspissen er for en stor del udyrket og sprett bosatt. Et naturvernområde dekker mye av det indre på halvøya.
Halvøya viser tydelige tegn på tidligere vulkansk aktivitet. Den består av de eroderte levningene av den vulkanske sonen Coromandel Volcanic Zone, som var aktiv i miocen- og pliocentiden. Den vulkanske aktiviteten flytta seg senere sørøst til Taupo Volcanic Zone. Halvøya ligger også nær det vulkanske området i Auckland, Auckland Volcanic Field, som har ulike slag vulkansk aktivitet. Geotermisk aktivitet foregår fremdeles på halvøya, med varme kilder flere steder. Mest kjent er Hot Water Beach, som ligger sentralt på østkysten mellom Whitianga og Tairua.
Bosetting
Landskapet på halvøya har medført at det meste av bosettingen er konsentrert langs sørøst- og sørvestkysten i fåtall byer og tettsteder.
Bare fem bosettinger på halvøya har mer enn 1000 innbyggere: (Coromandel, Whitianga, Thames, Tairua, og Whangamata), av disse har bare Thames et innbyggertall på over 5000. Flere mindre bosettinger ligger langs kysten av Firth of Thames i sørvest. Andre mindre byer på halvøya er Whiritoa, Hikuai, Pauanui og Colville. Folketallet i flere av disse sentrene varierer sterkt, ettersom mange mennesker fra Auckland har fritidsboliger på Coromandel. I jule- og nyttårshelga summer Coromandel av aktivitet, særlig på østkysten i Whangamata, Whitianga og Pauanui, der ungdommer og familier fra hele Nordøya kommer for å tilbringe høytiden.
Halvøya er også blitt et populær tilholdssted for mennesker med alternativ livsstiler, og særlig for de som har bestemt seg for ikke å bo i Auckland. I 1970-årene flyttet tusenvis hippier fra de større byene på New Zealand til Coromandel på leting etter en miljøvennlig livsstil knyttet til motkultursbevegelsen«Tilbake til naturen». I det siste har et økene antall velstående aucklendere også flyttet til Coromandel.
Folketettheten minker både med avstanden fra kystene og jo lengre nord man kommer. Av hovedbosettingene ligger bare Coromandel, Colville, og Whitianga nord på halvøya, og mye av innlandet er helt ubebodd.
Tvillingbyene Waihi og Waihi Beach, sørøst på halvøya, blir ofte regnet med i Coromandelområdet, selv om de ikke ligger på selve halvøya, de ligger like nord for Karangahake Gorge, passet som markerer sørenden til Coromandel Range.
Næringer og attraksjoner
Området var tidligere mest kjent for gull- og kullgruvedrift og kauriindustrien, men har nå turisme som hovednæring, særlig økoturisme. Et naturvernområde, Coromandel Forest Park, dekker mye av de sentrale områdene på halvøya, og kystlinjen har flere strender og utsiktssteder.
Transport
Byene og tettstedene er knyttet sammen med riksveiene State Highways 25 og 25A som går i en ring rundt halvøya. Ved basen av halvøya har byene Paeroa og Waihi veiforbindelse som går gjennom passet Karangahake Gorge som skiller Coromandel Range fra Kaimai Ranges. Ikke alle vegene på halvøya har fast dekke, flere har et dårlig «rykte», og enkelte bilutleiefirmaer kontraktfester at deres biler ikke skal kjøres på disse veiene. Generelt har veistandarden på halvøya bedret seg de siste åra.[2]