National Book Award for Fiction (1992) (for verk: All the Pretty Horses)[17] Pulitzerprisen for skjønnlitteratur (2007) (for verk: The Road)[18] Guggenheim-stipendiet (1969)[19] The MacArthur Fellows Program (1981)[20] James Tait Black Memorial Prize (2006) (for verk: The Road)[21] Lillian Smith Book Award (1980) (for verk: Suttree)[22] Ignotus Award for Best Foreign Novel (2008) (for verk: The Road)[23] National Book Critics Circle Award for Fiction (1992) (for verk: Alle dei vakre hestane)[24] Believer Book Award (2006) (for verk: The Road) Guggenheim-stipendiet (1976)[19] Tähtivaeltaja Award (2009)
Debuterte
1965
Aktive år
1965–2022
Viktige verk
Suttree, Blood Meridian, All the Pretty Horses, The Border Trilogy, Ikke et land for gamle menn, The Road, Stella Maris, The Passenger
Charles Joseph McCarthy jr. var sønn av den fremgangsrike advokaten Charles Joseph senior og hans hustru Gladys Christina neé McGrail, og det tredje av seks barn.[25] Familien var irsk katolsk.[26] Familien flyttet fra Rhode Island til Knoxville i Tennessee i 1937, der faren var advokat for det statseide kraftselskapet Tennessee Valley Authority.[27]
I Knoxville gikk gutten på katolske skoler,[28] og var ministrant i Church of the Immaculate Conception.[29] Blant hans venner fra tidlig alder var Jim Long (1930–2012), som han senere skildrer i noen grad som J-Bone i Suttree.[29]
I 1951 begynte han på University of Tennessee, men to år senere vervet han seg til United States Air Force, hvor han ble i fire år, hvorav to i Alaska, hvor han også var programvert for et radioprogram.
Tidlig forfatterkarriere
I 1957, tilbake i Tennessee, gjenopptok han collegestudiene, og skrev to noveller (Wake for Susan og A Drowning Incident) publisert i en studentavis (The Phoenix), som hver ga ham en Ingram-Merril Award, i 1959 og i 1960.
Med tanke på sin forfatterkarriere endret han sitt fornavn fra Charles til Cormac for å unngå forvirring eller snarere sammenligninger med buktaleren Edgar Bergens dukke Charlie McCarthy.[30] Noen kilder oppgir at «Cormac» opprinnelig var farens klengenavn innad i familien, og at det var farens irske tanter som hadde begynt å bruke det.[31] Andre kilder hevder at den unge Charles tok navnet «Cormac» fordi han ville hedre den irske høvdingen Cormac MacCarthy, som på 1400-tallet bygde Blarney Castle i nærheten av Cork i Irland.[32]
På universitetet i Tennessee traff han medstudenten Lee Holleman. De giftet seg i 1961, og fikk en sønn sammen i 1962. Da hadde Cormac McCarthy forlatt universitetet uten eksamen, og ekteparet hadde flyttet til et falleferdig hus i Sevier County i Tennessee, der de hverken hadde vann eller strøm. Selv om Lee hadde hendene fulle med å ta seg av den lille sønnen, skal Cormac McCarthy ha bedt henne om å ta seg jobb slik at han kunne konsentrere seg om skrivingen. Dette skal ha ført til at hun forlot ham; hun tok med seg sønnen og flyttet til Wyoming, der hun søkte om skilsmisse og fikk sin første lærerjobb. Senere skulle hun fullføre mastergraden sin og bli engelsklærer og lyriker.[33]
McCarthys første roman, Keeper of the Orchard, kom ut på Random House. Albert Erskine, tidligere forlagsredaktør for finpuss av William Faulkner-manuskripter, tok seg av også McCarthys, og fortsatte som hans forlegger i tjue år. I 1965, takket være et stipend gitt av American Academy of Arts and Letters, tok han atlanterhavsskipet RMS «Sylvania» for å besøke Irland. Her ble han forelsket i Anne De Lisle, skipets sangerinne, som han giftet seg med året etter i England.
Etter et nytt stipend, denne gangen fra Rockefeller Foundation, kunne han foreta ytterligere reiser, nå til Sør-Europa. Han stoppet på øya Ibiza, hvor han fullførte sin andre roman, Outer Dark, og ble fortrolig med det spanske språk, før han returnerte til USA i 1968. I 1969 flyttet han til en småby i Blount County i Tennessee, til Louisville i fjellene øst i delstaten, hvor han kjøpte en låve og skrev Son of God, som ble utgitt i 1973. I 1976 skilte han seg også fra Anne De Lisle og flyttet til El Paso i Texas. I 1979 publiserte han Suttree, av noen kritikere ansett for å være McCarthys sanne mesterverk.[34] I 1985 publiserte han Blood Meridian, definert av litteraturkritikeren Harold Bloom som «den definitive western».
Suksess og berømmelse
Fra 1992 til 1998 arbeidet han med den såkalte Border-trilogien, beståeende av romanene Wild Horses, Beyond the Border og City of the Plain, sentrert om de to cowboyene John Grady Cole og Billy Parham. I 2005 ble thrilleren No Country for Old Men utgitt, som takket være filmatiseringen u 2007 ved Coen-brødrene, med skuespillerne Tommy Lee Jones, Josh Brolin og Javier Bardem i hovedrollene, gjorde McCarthy kjent for et bredere publikum, spesielt utenfor USA.
I 2007 ga han ut The Road, som fortsetter i stil med nittitallsromanene, men med en sci-fi-katastrofesetting, og som ble påskjønnet med Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur. I 2009 ble også filmatiseringen for det store lerretet laget av denne romanen. Filmen, med tittelen The Road, er regissert av John Hillcoat, etter et manus av Joe Penhall, og med Viggo Mortensen og Kodi Smit-McPhee i hovedrollene. Filmatiseringer skulle også foretas av Blood Meridian og Cities of the Plain (henholdsvis regissert av Todd Field og Andrew Dominik).
Santa Fe Institute
McCarthy bodde i Tesuque ved Santa Fe i New Mexico, sammen med sin neste hustru, Jennifer Winkley og deres sønn. Han var veldig aktiv i lokalsamfunnet Santa Fe og spesielt i «Santa Fe Institute», grunnlagt av hans venn fysikeren Murray Gell-Mann. Han var likevel ikke involvert i den litterære verden eller på den sosiale scene slik man kanskje kunne forventet av en forfatter av stor berømmelse. I denne forstand ble han innordnet som en av «de usynlige» (som for eksempel J. D. Salinger og Thomas Pynchon).[35] Harold Bloom hevdet at McCarthy var en av «Magnificent Four» dalevende forfattere av moderne Stars & Stripes-fiksjon; de andre regnet han å være Thomas Pynchon, Don DeLillo og Philip Roth.[36]
I 2008 ble McCarthy overrakt PEN/Saul Bellow Award for Achievement in American Fiction. I 2009 ble det hans Olivetti Letter 32, som kostet Cormac McCarthy 50 dollar i 1963, auksjonert bort for 254.500 dollar, og beløpet i sin helhet donert gjennom Sante Fe Institute til veldedighet.[37] McCarthy fikk så en identisk modell i gave fra sin venn John Miller for $11 pluss $19,95 i frakt.[38]
Etter et opphold på seksten år utgav Cormac McCarthy i 2022 to siste romaner, The Passenger (publisert 25. oktober) og Stella Maris (5. desember). Noen anmeldere fant dem særlig interessante på grunn at den rolle troen spiller i dem (Alexander Riley,[39] Matthew Boudway[40], Jacob Lupfer[41]).
Død
Cormac McCarthy døde i sitt hjem i Santa Fe den 13. juni 2023, i en alder av 89 år.[42]Stephen King sa at McCarthy var «kanskje den aller største amerikanske romanforfatter i min tid. … Han var mett av dage og etterlot seg en flott livsverk, men jeg sørger likevel over hans bortgang.»[43]
Når ikke annet er oppgitt er de norske oversettelsene ved Knut Ofstad. Han ble tildelt Norsk Oversetterforenings Bastianpris 2010 for arbeidet med Blodmeridianen.
Frye, Steven (2009). Understanding Cormac McCarthy. Columbia, SC: University of South Carolina Press. ISBN978-1570038396.
The Cambridge Companion to Cormac McCarthy. Cambridge: Cambridge University Press. 2013. ISBN978-1107644809.
Luce, Dianne C. (2001). «Cormac McCarthy: A Bibliography». The Cormac McCarthy Journal. 1 (1): 72–84. JSTOR4290933. (Updated version published 26. oktober 2011.)
^Steven Frye, «Cormac McCarthy in Context», ISBN-13 978-1-108-77229-7, side(r) 4, kapittel Life and Career, DOI 10.1017/9781108772297.002, utgitt 2020, besøkt 4. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
^The Cormac McCarthy Journal, Dianne C. Luce, «Cormac McCarthy in High School: 1951», hefte 1, side(r) 1–6, JSTOR artikkel-ID 42909394, bind 7, utgitt 2009[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
