Etter at Arbeiderpartiet i 1927 hadde slått seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, fikk det forente arbeiderpartiet 37 prosent av stemmene ved stortingsvalget 1927. Bondepartiets Johan E. Mellbye fikk først oppdrag å danne en borgerlig flertallsregjering. Han lyktes ikke med dette. I stedet for å kalle inn alle de borgerlige parlamentariske ledene, som disse ønsket, kalte kong Haakon inn stortingspresident Hambro og visepresident Hornsrud. Hornsrud rådet kongen til å kalle inn Alfred Madsen, som var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet som hadde blitt stortingets største parti. Madsen bekreftet at Arbeiderpartiet ville ta på seg å danne regjering.[2]
Det var ingen lett oppgave for Arbeiderpartiet å skulle danne regjering. Partiet hadde en lang strid bak seg om politisk plassering i forhold til den revolusjonære sosialismen. Det var derfor i utgangspunktet nærmest utenkelig å skulle danne en mindretallsregjering. Partiet valgte først Johan Nygaardsvold til å bli statsminister, men han nektet. I stedet ble det Christopher Hornsrud som påtok seg arbeidet med å danne en regjering utgått fra Arbeiderpartiet.[3] Sentralstyret dikterte tiltredelseserklæringen ut fra forutsetningen om at «ministersosialisme» ikke kom på tale. Regjeringen ble kortvarig og falt da erklæringen ble fremlagt for Stortinget. Regjeringen Hornsrud satt i 18 dager, fra 28. januar til 15. februar 1928, og er fortsatt landets kortest sittende regjering.
Regjeringen er Norges så langt eneste regjering som har hatt et grunnlag som innebærer å erstatte det kapitalistiske systemet med et sosialistisk system. Regjeringen falt imidlertid for et mistillitsforslag på tiltredelseserklæringen, blant annet etter at sentralbanksjef Nicolai Rygg hadde uttrykt sterk skepsis til regjeringen.[4]
Sammensetning
Hornsrud-regjeringen. Foran fra venstre: Monsen, Bull, Hornsrud og Nilssen. Bak fra venstre: Steinnes, Holmboe, Madsen, Nygaardsvold og Alvestad.
.jpg)