PROFILPELAJAR.COM

Brans sjøreise (immram Brain maic Febail) er en fortelling fra irsk mytologi, nedskrevet på 700-tallet. Det er den mest kjente av de irske immram, mytologiske fortellinger om reiser til en magisk underverden, henlagt på øyer vest i havet.

Bran, som er kongssønn ser en dag en sølvgren og hører musikk. En kvinne dukker samme dag opp i gildehallen og fremfører et langt dikt hvor hun skildrer en annen, mytisk verden med overflod og evig sommer. Bran samler et mannskap, ruster en båt og seiler allerede dagen etter ut for å finne dette landet. Underveis møter de blant annet sjøguden Manannan, som spår at Bran skal bli far til en mektig konge. De reiser videre, og kommer først til Gledens Øy (Inis Subai), hvor de ikke legger til, men likevel mister en mann til sanseløs latter. De kommer deretter til Kvinnenes Øy, Tir inna mBan, hvor de på magisk vis blir tvunget til å legge til. Her er det en kvinne til hver av mannskapet og de blir her i en tid som virker som ett år, men som viste seg i være mange år. De vendte hjem etter at en av mennene fikk hjemlengsel, og da de kom tilbake, hadde de vært borte så lenge at ingen lenger kjente dem, annet enn fra legender. En av mennene gikk i land, og «i det samme han nådde Irlands jord, ble han til aske, som om han hadde vært i jorden i hundrevis av år.»^[2] Bran fortalte da hva han hadde opplevd, og tok farvel med menneskene på stranden. Fortellingen avsluttes med at man ikke vet hvor han seilte videre.

Selv om fortellingen eksplisitt er bygget opp av elementer fra en før-kristen mytologisk tradisjon finnes det også trekk i den som peker på den kristne kulturen den ble nedskrevet innenfor: «Fortellingen kan også tolkes som en tidlig allegori over det himmelske rike og Jesu fødsel.»^[2]

Fortellingen har trolig inspirert fortellingen om Brendan sjøfareren, og muligens også C.S. Lewis' Reisen til det ytterste hav.