Jonson ble født ca. den 11. juni 1572 i Westminster i London. Etter skolegang i Westminster School var Jonson for en tid murer og senere leiesoldat i Flandern før han gikk til teateret. Som litterat var Ben Jonson klassisk utdannet, svært belest, og en kultivert mann i den engelske renessanse (1485) med en tilsynelatende umettelig appetitt på kontroverser (personlige og politiske, kunstneriske og intellektuelle).
Shakespeare og Jonson i samtale på Mermaid Tavern i Cheapside, men i virkeligheten møttes de andre steder.
Trolig er Jonson opphav til det engelske ordet playwright (= skuespillforfatter).[14] Fra 1597 skrev han selv skuespill. Hans komedieEvery Man in His Humour ble oppført i 1598 av Shakespeare-truppen, og i utgaven av Jonsons skuespill fra 1616 nevnes Shakespeare først blant aktørene i dette stykke. Jonsons dramatiske produksjon fortsatte inn på 1630-tallet med blant annet en rekke maskespill, masques, for Elisabeths og Jakob Is hoff. I 1616 ble han utnevnt til hoffpoet (poeta lareatus) og fikk kongelig pensjon. De sist ti årene av sitt liv tilbragte han i sykeseng etter et slaganfall.
Jonson var medlem av den intellektuelle klubben som møttes hver måned i 1612-13 på vertshusetMermaid Tavern ved St. Pauls-katedralen. I viktoriatiden oppstod en myte om at også Shakespeare og Walter Raleigh var med, men det finnes ingen historiske kilder støtter dette. Selv skrev Jonson om møtene:
Han klarte å sikre seg en av de ettertraktede gravplassene ved Poets' corner (= Dikterhjørnet) i Westminster Abbey.[16] Hans stramme økonomi mot slutten av livet hindret ham i å kjøpe en større grav enn et kvadrat på 18 inches, slik at han måtte gravlegges i stående stilling. Og siden boet bare kunne avse 7,5 pence for en innskrift på graven, er navnet hans feilstavet («Johnson»), for den summen rakk bare til betaling for den laveste klassen av steinhoggere.[17][18]
Produksjon
Ben Jonson er best kjent for sine satiriske skuespill Every Man in His Humour (1598), Volpone, or The Foxe (1605), The Alchemist (1610), og Bartholomew Fayre: A Comedy (1614), og for sin lyriske poesi. Han er generelt anerkjent som nest viktigste engelske dramatiker etter Shakespeare i kong Jakobs regjeringstid.
Hans kulturelle innflytelse på senere generasjoner av engelske forfattere var stor, og hans kunstneriske dyktighet fikk varig innflytelse på engelsk poesi og scenekomedie, både i jakobinsk (1603–25) og karolinsk tid (1625–42).[19][20]
I starten av 1600-tallet var Jonson en overveldende litterær figur. Han er blitt beskrevet som «En av de livligste hjerner som noen gang har lagt sin kraft i engelsk litteratur.»[21] Før den engelske borgerkrigen fremmet «Bens stamme» (tilhengere) hans betydning, og under restaurasjonen var Jonsons satiriske komedier og hans teori og praksis i skildringen av «humoristiske skikkelser» (som samtidig ofte ble forstått) særdeles gjennomgripende. Man kan si at de fungerte som mal for mange av datidens komedier.
På 1700-tallet begynte hans innflytelse å dale. I romantikken ble Jonson urettmessig sammenlignet med og satt opp som kontrast til Shakespeare. På 1900-tallet fikk derimot Jonson en ny renessanse.
Biografier av Ben Jonson
Miles, Rosalind (1986): Ben Jonson: His Life and Work
Miles, Rosalind (1990): Ben Jonson: His Craft and Art
^«Ben Jonson», oppslag i Grolier Encyclopedia of Knowledge, bind 10, s. 388.
^Evans, Robert C. (2000): «Jonson's critical heritage» i: Harp, Richard; Stewart, Stanley: The Cambridge companion to Ben Jonson. Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0-521-64678-2. s. 189–202
^Morley, Henry (1892): Introduction to Discoveries Made Upon Men and Matter and Some Poems, gjenutgitt som Kindle ebok 2011 ASIN B004TOT8FQ
