PROFILPELAJAR.COM

Antikva er skrifttyper med seriffer og ulik strektykkelse. Stilen oppstod i den italienske renessansen og videreutviklet seg i flere formvarianter. I engelsk typografisk terminologi kategoriseres antikvaeksemplene i bildet som *Old Style* (øverst), *Transitional* (overgangsantikva), *Modern Face* (klassisistisk antikva) og *Slab Serif* (egyptienne).

Antikva eller antikvaskrift er en typografisk samlebetegnelse for skrifttyper med seriffer (små tverrstreker i enden av bokstavene) og ulik bredde på grunn- og tverrstrekene. Trykt antikvaskrift oppstod i Nord-Italia i 1470-åra og skilte seg formmessig fra skråstilt kursiv og kantete gotisk skrift. Antikva regnes ofte også som en motsetning til grotesk, en skrift uten seriffer. Serifskriftene påstås ofte å være lette å lese fordi enkeltbokstavene har tydeligere særpreg og seriffene forsterker linjefølelsen og tekstflyten i større tekstmengder, men påstanden er svakt dokumentert.^[1] Antikvaskriftene omfatter flere av de vanligste fontene for latinske bokstaver i dag.

Ordet antikva er avledet fra det latinske antiquus, som betyr «gammel», eller (littera) antiqua, «den gamle (bokstaven, stilen, skriften)». Tilsvarende betegnelser brukes litt forskjellig på ulike språk, for eksempel også om liknende skrifttyper uten seriffer. Den engelske betegnelsen er ofte roman (type) og old style, den franske caractère romain.

Historikk

Renessanse-antikvaens seriffer, «føttene» på bokstavstammen, er inspirert av formvariasjoner i strøkene som oppstår når en skriver med bredpenn. I antikvaskrift fra barokken er seriffene avrundet mot stammen, mens klassisistiske, spinkle seriffer står vinkelrett på stammen.

Oppslag fra Francesco Colonnas' *Hypnerotomachia Poliphili*, trykt av Aldo Manuzio i Venezia 1499, et eksempel på italiensk bokkunst der antikvaskriften og illustrasjonene danner en harmonisk helhet.

Skrifttyper med antikvaform oppstod først i trykkermiljøet i Venezia på slutten av 1400-tallet som varianter av humanistisk minuskel, en kalligrafisk skrift i renessansen. Skrifttypene var sterkt påvirket av versaler («store bokstaver») fra romerske inskripsjoner (Capitalis Quadrata og liknende navn) og minuskler («små bokstaver») fra karolingisk minuskelskrift, en utbredt breipennskrift 800–1200.

Antikvabokstaver ble første gang brukt som trykkskrift av Nicolas Jenson rundt 1474. Romanen Hypnerotomachia Poliphili, som ble trykt i Venezia i 1499 av Aldo Manuzio, regnes som et mesterverk innen italiensk bokkunst; der formes bokstaver og illustrasjoner i et harmonisk samspill.

Antikvabokstavene har siden endret seg gjennom tidene og hentet trekk fra ulike stilepoker.

Antikva sør og vest i Europa, gotisk skrift i Tyskland og nord

Nord for Alpene var det vanlig med gotisk skrift og fraktur, formvarianter som også bygde på karolingisk minuskel men hadde breie stammer og brukne, «gotiske» buer istedenfor antikvaens runde, romanske buer.

Gutenbergs opprinnelige sammentrykte, gitterpregede skrifttype blir kalt for tekstur, men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først rund schwabacher og seinere fraktur, en svungen mellomting, som dominerte tysk kulturområde i flere hundre år. De latinske bokstavformene og skrifttradisjonen i Sør-Europa utgjorde lenge en klar kontrast til den gotiske stilen i nord, og Vest-Europa ble på denne måten delt i forhold til skriftvalg. Omkring 1500 kom likevel antikvaen også inn i enkelte utgivelser i Nord-Europa, særlig bøker med religiøse og vitenskapelige tekster på latin, et språk som var de lærdes fagspråk. Antikva ble dessuten ofte brukt sammen med gotiske bokstaver for å skille ut ord og tekstpartier i overskrifter og fotnoter.

Allerede omkring 1700 var det vanlig å bruke antikva også i bøker trykt i landene vest for Tyskland. I Nord-Europa erstattet antikva de gotiske bokstavene rundt 1890. Adolf Hitler og de tyske nazistene anså imidlertid gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i første verdenskrig. Likevel kritiserte nazistene disse skrifttypene i det såkalte Normalschrifterlass 3. januar 1941. Det var et rundskriv der schwabacherskriften ble betegnet som «jødebokstaver» (Schwabacher Judenlettern), myndighetene hevdet at gotisk skrift ikke kunne kalles tysk og at Hitler i samarbeid med trykkeriene i framtida gradvis ville innføre antikva som «normalskrift» i skoleverket, pressen og på skilt. Selv om tiltaket ble begrunnet ideologisk, ble trykksaker til utlandet prioritert og den virkelige årsaken kan ha vært å lette kommunikasjonen i okkuperte områder der folk var uvante med gotisk skrift og foretrakk antikvabokstaver.

Lang s, en formvariant av bokstaven s unntatt i slutten av ord og skrevet med tegnet ſ, gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år 1800. Lang s er imidlertid beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter.

Grotesk og kursiv

Grotesk, også kalt sans serif («uten seriffer»), er en typografisk skriftgruppe der bokstavene er formet enklere enn antikvaskriften med ganske lik strektykkelse og helt uten seriffer. Groteske skriftsnitt ble designet første gang i første halvdel av 1800-tallet.

Kursiv er en skråstilt, rask håndskrifttype som utviklet seg i Italia parallelt med antikvaskriften. Varianter av denne dannet utgangspunkt for trykt kursiv i Europa, som først ble brukt aleine, seinere sammen med antikvaskrift.