Kalligrafi (fra greskκαλός (kalos), «skjønn» og γράφειν (graphein), «skrive») er skjønnskrift, kunsten å skrive vakkert, skrivning som kunst.
Østasiatisk kalligrafi
I kinesisk og japansk kunst har kalligrafien hatt en sterk stilling i rundt to tusen år. I Kina har man bedrevet kalligrafi helt siden man begynte med myke pensler under Han-dynastiet. I dette kulturområde betyr kalligrafi vanligvis penselskrift, selv om man nå også kunne tale om «kalligrafi med penn». Kalligrafi var i det gamle Kina en av «de fire kunster», og kunsten har fortsatt en meget høy status.
Arabisk kalligrafi
En ijazah fra 1791, et sertifikat på arabisk om at man mestrer kalligrafi.
Arabisk kalligrafi har sitt utspring i ønsket om å gi Guds ord den skjønnest mulige jordiske form; og kalligrafien har utviklet seg sammen med arkitekturen til å bli den mest betydningsfulle kunstart i islams verden.
Kalligrafi finner man følgelig først i koranhåndskrifter og på religiøse bygningsverk (Guds navn, Muhammeds og de fire første kalifers navn, koransitater), og dernest i andre håndskrifter som utsmykning av særlig tittelblad og kapiteloverskrifter, etter hvert også til å gi poetiske tekster visuell uttrykkskraft. I moderne tid dyrkes kalligrafi også av sufier som meditativ disiplin og av kunstmalere som en form for abstraksjoner.
Europeisk kalligrafi
I Vesten anvendes primært et bredkantet skriveredskap, og dette redskapet bidro til å utforme og prege vestlig skrift fra romernes tid (100-tallet) til oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. I renessansen var litera antica (antikvaskriften) først en håndskreven bokstavform som så ble utgangspunktet for bokskriften. Denne bokstavformen er fremdeles anvendt i bøker og til kontinuerlige tekstmengder. I 1906 bidro Edward Johnston til en renessanse for vestlig kalligrafi, blant annet med sin bok '‘Writing, Illuminating and Lettering'’. I dag er kalligrafi en selvstendig kunstform, og en viktig øvelse for typedesignere samt et håndverk i seg.
