Amir Peretz ble født Armand Peretz i byen Boujad i Marokko. Hans far var en lederskikkelse i det jødiske miljøet i Boujad, og eide en bensinstasjon. Familien emigrerte til Israel i 1956. De slo seg ned i byen Sderot, hvor Peretz gjennomførte grunnskole.
Han tjenestegjorde i Israels forsvar som forsyningsoffiser i den 202. fallskjermjegerbrigade og oppnådde graden kaptein. Under Jom kippur-krigen i 1973 ble Peretz alvorlig såret ved Mitla-passet. Han tilbrakte ett år på sykehus etterpå for rehabilitering. Etter at han hadde forlatt sykehuset, kjøpte han en gård i landsbyen Nir Akiva. Mens han fortsatt var lenket til rullestolen, begynte han å dyrke grønnsaker og blomster, som han eksporterte. Det var i denne perioden han han traff sin kone Ahlama. De har i dag fire barn.
Politisk karriere
I 1983, etter oppfordring fra venner, stilte Peretz til valg som borgermester i byen Sderot, som kandidat for det israelske arbeiderpartiet. I en alder av bare tretti år vant han valget, noe som satte sluttstrek for en lang periode med politisk dominans i byen av partiene Likud og Mafdal. Dette var det første i en rekke av lokale regioner som gikk tilbake i arbeiderpartikontroll i siste halvdel av 1980-tallet. Som borgermester jobbet han for bedre utdannelse, og for å forbedre det tidligere skjøre forholdet til kibbutz i området.
Histadrut
I 1988 ble Peretz innvalgt til Knesset, det israelske parlamentet. I 1994, etter å ha mislyktes i å overta lederskapet i Histadrut, valgte Peretz å slå seg sammen med Haim Ramon for å forsøke å oppnå kontroll over den dengang så mektige fagforeningsunionen. De stilte på en uavhengig liste mot favoritten til arbeiderpartilederen Yitzhak Rabin. De vant, og Peretz ble Ramons høyre hånd i Histadrut. Dette isolerte Peretz i arbeiderpartiet. Han ble leder for Histadrut i desember 1995, da Ramon kom inn i parlamentet etter drapet på Rabin. I løpet av sine første år her ble Peretz regnet som en militant leder, med en løs hånd på avtrekkeren når det gjaldt streiker. I løpet av disse årene led Israels økonomi av mange streiker. Av og til var foranledningen for en streik simpelthen en uheldig uttalelse fra finansministeren (som med Yaakov Neeman i 1996). Senere har Peretz blitt mer moderat, og noen hevder dette skyldes at han ønsker å stille sterkere ved et senere presidentvalg. Da Benjamin Netanyahu satt som finansminister var han relativt samarbeidsvillig med myndighetene, og bidro til flere strukturelle og økonomiske reformer, noe som har sørget for en mer markedsorientert økonomi i Israel. Han har uttalt at "den mest effektive streiken er den som aldri fant sted".
Am Ehad
I 1999 trakk Peretz seg fra arbeiderpartiet for å starte sitt eget parti, Am Ehad (En nasjon). Am Ehad fikk to plasser i Knesset i valget i 1999, og tre i 2003. Med Likud-partiet i regjering ble arbeiderpartiet mindre populært, og etter hvert som Israels sosiale programmer ble revet i filler av de markedsorienterte reformene til finansminister Benjamin Netanyahu ble Peretz stadig mer populær hos arbeiderklassen i Israel. Tidlig i 2004 ble han omtalt som en hvit ridder som vil redde arbeiderpartiet i Israel. Etter forhandlinger med Shimon Peres og andre ledere slo Am Ehad seg sammen med arbeiderpartiet sommeren 2004.
Retur til arbeiderpartiet
Etter sammenslåingen stilte Peretz til ledervalg i arbeiderpartiet med den hensikt å avslutte koalisjonen med Likud, ledet av statsminister Ariel Sharon, og reintrodusere arbeiderpartiets tradisjonelle sosialistpolitikk. Peretz vant såvidt over den tidligere statsministeren Shimon Peres i valget den 9. november 2005. Peretz vant 42 % av stemmene, mens Peres fikk 40 %, og den tidligere forsvarsministeren Benjamin Ben-Eliezer fikk 17 %. Etter å ha vunnet dette valget trakk han seg fra sin post i Histadrut for å fokusere på sin statsministerkampanje. Som en følge av sitt løfte om å trekke arbeiderpartiet ut av den Likud-ledete koalisjonsregjeringen trakk partiet sin støtte til regjeringen den 11. november, og alle arbeiderpartministere trakk seg fra sine poster. Denne handlingen sørget for at regjeringen mistet sitt flertall i Knesset, og resulterte i at statsminister Ariel Sharon annonserte et nytt valg den 28. mars 2006. Kort tid etter forlot Sharon Likud for å stifte et nytt parti, Kadima.
Valg og regjering
Hvis arbeiderpartiet hadde vunnet valget i 2006 ville Amir Peretz blitt den første statsministeren i Israels historie som ikke har vært Ashkenazi. I stedet tok arbeiderpartiet en sterk andreplass bak Kadima-partiet, ledet av Sharons etterfølger Ehud Olmert. Arbeiderpartiet gikk inn i en koalisjonsregjering med Olmert og Kadima-partiet. I forhandlingene ble Perez, etter å ha forsøkt finansministerposten, forsvarsminister, og tok plassen til Shaul Mofaz (Kadima). Peretz fikk også tittelen assisterende statsminister.
På sin første dag som forsvarsminister ga Peretz ordre om et luftangrep som drepte fem medlemmer av organisasjonen for Palestinas frihet. Senere, den 9. juni, ble syv palestinere drept i en eksplosjon i Gaza. I et svar på palestinske myndigheters uttalelser om at Israel var ansvarlig for hendelsene beklaget Perletz, men etter at en etterforskning avviste at den israelske hæren sto bak trakk Peretz sin beklagelse.
Synspunkter, tro
Peretz jobber for sosiale saker, og styrkingen av velferdsstaten. Han har erklært at han innen to år etter å ha blitt valgt vil ha sørget for at det ikke finnes fattige barn i Israel. I tillegg har han erklært sin forpliktelse til en markedsstyrt økonomi. De senere år har han beveget seg i andre retninger enn andre, og i tillegg til dette er han også kjent for en jordnær og varm personlighet. Peretz har blitt sammenlignet med den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva.
Med hensyn til spørsmål som angår palestinerne og den arabiske verden, har Peretz et fredelig standpunkt. Han var en av de tidligste medlemmene i Israels Peace Now-organisasjon, og han var også et medlem av en gruppe bestående av åtte arbeiderpartimedlemmer, kalt De Åtte og ledet av Yossi Beilin, som forsøkte å sette en liberal agenda for partiet med hensyn til fredsprosessen med palestinerne. Peretz trekker koblinger mellom fredsprosessen og interne sosiale problemer i Israel. Han tror at den uløste konflikten med Palestina også har vært en hindring for noen av Israels største problemer. Han mener at ressursene som har blitt brukt på konflikten er bortkastede ressurser, som heller kunne ha bidratt til å løse konflikten. Han hevder at konflikten har mutert israelsk politikk, slik at de tradisjonelle venstre-høyreposisjonene ikke lenger holdes.
Referanser
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000025520, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
