Alessandro Moreschi (født 11. november1858, død 21. april1922) var en av de mest berømte kastratsangerne på slutten av 1800-tallet og den eneste kastratsangeren av den klassiske bel canto-tradisjonen som det ble gjort solo lydopptak av.
Liv
Alessandro Moreschi ble født inn i en romersk-katolsk familie i landsbyen Monte Compatri[9] nær Frascati. Han ble hastedøpt senere samme dag, som kan tyde på at han led av en livstruende sykdom eller misdannelse.[10] Moreschi ble visstnok først kastrert som 7-årig etter å ha pådratt seg brokk. I folketroen kunne kastrering helbrede ulike sykdommer.[11]
I 1871, ble han 13 år gammel sendt til Roma til en skole for korgutter, og ble elev ved den katolske kirken San Salvatore in Lauro. Mest sannsynlig hadde Moreschi blitt oppdaget av Nazareno Rosati, et tidligere medlem av Det sixtinske kapells kor. På dette tidspunktet var det svært få kastratsangere igjen, Moreschi var den eneste kastraten blant elevene ved San Salvatore in Lauro, og Moreschi gjorde stor suksess i Vatikanet. Allerede som 15-åring ble han førstesopran i Basilica di San Giovanni in Laterano (no: Laterankirken), og var blant solistene som ble hyret inn av maestroen Gaetono Capocci for å synge for overklassen.
I 1883 sang Moreschi i oratorietChristus am Ölberge av Beethoven, som for første gang ble fremført i Italia. På grunn av sine gode prestasjoner i dette stykket ble Moreschi kjent som Engelen fra Roma, og kort tid etter utnevnt til førstesopran i Det sixtinske kapells kor, en stilling han hadde i nesten tretti år.
I 1902 fikk korets leder Lorenzo Perosi overtalt pave Leo XIII til å vedta et forbud mot kastratsangere i koret. Perosi kalte dem «abnorme menn».[12] Året etter bestemte pave Pius X at alle kastratene skulle erstattes av guttesangere. Likevel, og av ukjente grunner, fikk Moreschi lov til å bli værende. Offisielt ble han værende i Det sixtinske kapells kor frem til påsken1913 (da han hadde tjenestegjort lenge nok til å kunne motta pensjon). Året etter møtte han Franz Haböck, forfatter av Die Kastraten und ihre Gesangskunst, som hadde planer om å la Moreschi synge i konserter for å gjenopplive repertoaret til den store 1700-tallsstjernen Farinelli. Dette ble det aldri noe av. Moreschi var på dette tidspunktet 55 år gammel og ikke lenger i stand til å synge like høye toner som tidligere. Han hadde heller aldri fått den nødvendige virtuose operaopplæringen.
63 år gammel, i 1922, døde Moreschi, muligens av lungebetennelse. Enda Perosi hadde fått utestengt kastratsangere fra koret, var det han som forrettet ved begravelsen i kirken San Lorenzo in Damaso i Roma. Moreschi ble gravlagt i familiegravstedet på Romas kirkegårdCimitero del Verano,[13] der han deler grav med en annen kastratsanger, sin venn og kollega contralto'en Domenico Salvatori (1855-1910).[14]
Utseende
Alessandro Moreschi (ca. 1905)
Ifølge Haböck, som møtte Moreschi da han var femtifem år gammel, var «Moreschis ytre fremtoning litt annerledes enn det som er vanlig hos en sanger. Han er av middels eller heller liten vekst. Hans innbydende ansikt er helt skjeggløst; brystkassen hans er bemerkelsesverdig bred og kraftig. Hans snakkestemme har en metallisk klang, som en veldig høyttalende tenor. Stemmen og oppførselen hans gir et ungdommelig inntrykk, forsterket av hans livlige konversasjon, som forsterker det sjarmerende bildet sangeren presenterer.»[15]
Alle lydopptakene av Moreschi ble tatt opp i Roma, og det ble gjort ved to anledninger. De første ble tatt opp 3. og 5. april 1902, mens de siste ble tatt opp i april 1904.
