Albert Le Nordez var sønn av en skredder. Han ble presteviet den 6. juni 1868.
Han ble utnevnt til kannik i katedralen Saint-Pierre i Beauvais rundt 1890, og fra denne tiden fungerte han også som protonotar.
Le Nordez hjalp med å gjenopplive kulten til Jeanne d'Arc, ved å organisere flere samlingerog konferanser, hvor fruktene tillot oppstart av byggingen av basilikaen til Vaucouleurs (et prosjekt som imislertid ikke ble fullført). Likeså ga han ut flere pamfletter om jomfruen av Domrémy, som «Septante mots de Jeanne d'Arc» (1888); « Jeanne d'Arc et les vertus cardinales» (1889) og «Jeanne d'Arc racontée par l'Image : d'après les sculpteurs, les graveurs et les peintres» (1898).
I 1895 ble han kannik for katedralen Notre-Dame de Verdun.
I 1899 donerte han til hjembyen sin en rytterstatue av Jeanne d'Arc, skulpturert av Mathurin Moreau, basert på teegninger av Pierre Le Nordez. Den ble foran hans eget fødested,[5] og året etter lanserte han en subskripsjon i Dijon for i denne by å reise et monument til ære til den berømte biskop og predikant Jacques Bénigne Bossuet.
En sogneprest sendte i 1902 en kritisk rapport til ham der han ble anklaget å være frimurer. Rapporten ble sendt til den pavelige nuntius i Paris, erkebiskop Benedetto Lorenzelli, og så videresendt til Pavestolens kardinalsekretær Mariano Rampolla.[6] Under Rampollas etterfølger, Rafael Merry del Val, ble Le Nordez i 1904 innkalt til Roma, for rådføringer med den nye pavem Pius X.[7] Biskop Le Nordez dro til Roma i juli, med stor publisitet i fransk presse, så vel som i andre land - også i USA,[8] og ble holdt «i retrett» etter ankomsten.[9]
Han frasa seg sin bispestol den 4. september 1904.
Dette fikk en sammenkobling med en relatert disiplinærsak til omtrent samme tid, den om Pierre-Joseph Geay, biskopen av Laval. Det forårsaket en diplomatisk krise, på bakgrunn av mistanker om at disse biskopene hadde vært mål for sansksjoner på grunn av deres sympatier for fransk republikansk politikk.[10] Frankrike brøt de diplomatiske forbindelser med Den hellige stol, og den tilstanden skulle vedvare i 17 år. Den franske politikeren Émile Combes kunngjorde den 30. juli at «la volonté du Saint-Siège rend sans emploi les relations diplomatiques entre le Vatican et la France» (=Den hellige stols vilje gjør de diplomatiske båndene mellom Vatikanet og Frankrike utjenelige).[11]
