Kannik, også kalt korbror, korsbror, korherre, domherre og domkapitular, er en betegnelse som i ulike epoker og i ulike kirker har hatt noe ulik bruk. I norsk kirkehistorie hørte kannikstillingen til den høyere geistligheten og rangerte over sogneprest.
Historie
Opprinnelig ble tittelen brukt om alle geistlige som arbeidet i et bispedømme, unntatt privatkapellaner og ordensprester. Etter hvert gikk tittelen over til bare å bli brukt om sekularprester (dvs de som ikke var ordensprester) som var knyttet til en katedral eller en kollegiatkirke, som er en kirke med et kollegium av geistlige (domkapittel), for eksempel basilikaen Sacré-Coeur de Montmartre i Paris. Fra Augustins tid ble det vanlig at prestene ved en katedral levde i et klosterlignende fellesskap, og på 800-tallet utviklet domkapittelet seg til en fast institusjon. Før det 11. århundre skjedde det store utglidninger, slik at mange kanniker hadde privat eiendom og levde alene. Fra det tidspunkt begynte man å skille mellom sekulære kanniker, som er knyttet til en katedral eller kollegiatkirke, men som lever som vanlige sekularprester, og regulære kanniker som lever under en ordensregel.
Fra 1100-tallet utviklet stillinger som sekulær kannik seg til en attraktiv løpebane for yngre sønner av adelsmenn. Et embete som sekulær kannik ble kalt et kannikedømme, og kannikedømmene var i regelen ettertraktet og godt betalt. I det kirkelige hierarki tilhørte kannikene høygeistligheten; de stod under biskopene, men høyere enn sogneprester og andre grupper av prester.[1] Domkapitlene fikk etter hvert store inntekter, og kannikene ble lønnet med en nærmere bestemt prebende, dvs. en personlig inntekt fra nærmere bestemte deler av kirkegodset som kunne være betydelig og som gjorde kanniken til en jorddrott for sin levetid. I tillegg til inntektene fra prebendene fikk kannikene sine utgifter ved bispesetet (eller prostesetet), dvs. kost, losji, betaling av tjenere og drenger, betalt av det såkalte kannikebordet (mensa communis), som var et større felles jordegods. Kannikene kunne i tillegg ha inntekter fra en sognekirke der den enkelte kannik også var sogneprest. Kannikenes inntekter gjorde dem økonomisk uavhengige av biskopen. Kannikene hadde også mange rettigheter i kirkestyret, bl.a. retten til å velge biskop, ofte valgt fra deres egen midte.
Fra middelalderen av ble kanniker i Norge overveiende rekruttert fra lavadelen, den såkalte knapeadel, men det er også eksempler på kanniker som tilhørte familier som tilhørte høyadelen, og i ikke få tilfeller var kanniker selv beslektet med erkebiskopen eller biskopen. En stilling som kannik i middelalderens og senmiddelalderens Norge innebar normalt at man hadde universitetsstudier i utlandet og at man var av god og velstående familie. En kannik fikk sitt embete for livstid, og kunne bare fratre med godkjennelse av Paven. Erkebiskop Olav Engelbrektssons antatte farbror, kanniken Saxe Gunnarsson, fratrådte f.eks. på grunn av alderdom eller sykdom i 1506.
Kanniker kunne i en del tilfeller inngå i det kirkelige og/eller verdslige aristokratiex officio. Dette var bl.a. tilfelle med kannikene ved Mariakirken i Oslo, det kongelige kapell. Ved Håkon V Magnussons store privilegiebrev 22. juni 1300 ble hele presteskapet ved Mariakirken ex officio innlemmet i aristokratiet og kannikene gitt «ridders rett» (rang).[2][3][4] Kannikene ved Mariakirken hadde først og fremst en politisk rolle, i det Mariakirken var den eneste faste institusjon i riksstyret i Norge, og dets prost, som var formann for domkapittelet som bestod av ham selv og kannikene, var Norges rikes kansler som fast ordning fra 1314.
I Danmark-Norge eksisterte tittelen kannik frem til en stund etter reformasjonen. Domkapitlene mistet det meste av sin myndighet i kirkestyret under reformasjonen. Ved konsilet i Trient ble kannikenes verdslige makt kraftig redusert innen Den katolske kirke.
