Agrippina ble komponert for karnevalet i Venezia, men ble sannsynligvis skrevet allerede i Roma 1708, siden manuskriptet inneholder endringer som tolkes som tilpasninger til sceneforholdene i Venezia. Manuskriptet er imidlertid skrevet på venetiansk papir, så det er heller ikke umulig at han skrev musikken på de fem ukene han hadde til rådighet etter han ankom byen; for Händel var ikke dette uvanlig kort tid.[1]
Operaen ble Händels største suksess så langt, og John Mainwaring skrev om suksessen i det operavante Venezia at publikum mottok verket med storm og fylte nesten alle pauser med akklamasjoner og rungende rop med viva il caro Sassone! («leve den kjære sakseren!»).[2]
Etter uroppføringen i 1709 ble operaen framført 27 ganger under det venetianske karnevalet i 1710. I Napoli ble det oppført på Teatro San Bartolomeo 15. februar 1713 med utvidelser av Francesco Mancini, muligens under hans ledelse. Operaen ble produsert ved Oper am Gänsemarkt i Hamburg mellom 1718 og 1722 med over omtrent tretti forestillinger. En pastisj som ved siden av Händels musikk inneholdt sanger av Andrea Stefano Fiorè og Antonio Caldara ble oppført i Wien i 1719.
Libretto
Grimaldis libretto er et av de få originallibretti Händel satte musikk til, og regnes som et av de beste han anvendte. Det dreier seg om en «antiheroisk satirisk komedie»,[3] full av aktuelle politiske hentydninger, og noen tolkere mener at intrigene i handlingen speiler rivaliseringen mellom forfatteren Grimani og paveClemens XI. Som karakterer benyttet Grimaldi Agrippina d.y., den romerske keiser Claudius' hustru i hennes tredje ekteskap, som forsøkte å få sin sønn fra første ekteskap, Nero, på tronen. Andre medvirkende er feltherren Otho og dennes kjære hustru Poppaea Sabina, som Nero senere giftet seg med.
Roller
Rollebesetningen ved premieren av Agrippina, slik som den ble annonsert for uroppføringen
Roller
Stemmetype
Sangere ved premieren, 26. desember 1709 (Dirigent: ukjent)
^«The audience was so enchanted with this performance, that a stranger who should have seen the manner in which they were affected, would have imagined they had all been distracted. The theatre, at almost every pause, resounded with shouts and acclamations of ‘viva il caro Sassone!’ and other expressions of approbation too extravagant to be mentioned. They were thunderstruck with the grandeur and sublimity of his stile: for never had they known till then all the powers of harmony and modulation so closely arrayed, and so sorcibly combined.»
^Ifølge Hicks, i Grove, finnes det belegg for at Durastanti ved noen forestillinger ble erstattet av Elena Croce, en sopran som tidligere hadde sunget med Scarlatti og som seinere sang i London, men ikke med Händel. Hicks, Anthony, "Agrippina"Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine. i Grove Music Online Lest 8. mars 2009.
^Med moderne terminologi var Boschi baryton. Hogwood, side 96
Brown, David J (2001), "George Frideric Handel", in The New Penguin Opera Guide, ed. Amanda Holden. Penguin Putnam, New York. ISBN 0-140-51475-9.
Dean, Winton (1980). "George Frideric Handel". New Grove Dictionary of Music and Musicians (British special edition), Vol. 8. London: Macmillan. pp. 85–138. ISBN 0-3332-3111-2.
Dean, Winton (1997), Humour with Human Commitment: Handel's "Agrippina". Essay accompanying Philips recording 438 009-2 by Philips Classical Productions.
Dean, Winton; and J. Merrill Knapp (1995), Handel's Operas, 1704–1726 (Revised edition). Clarendon Press, Oxford. ISBN 0-1981-6441-6.
Harris, Ellen T. (ed.) (1989), The Librettos of Handel's Operas (13 vols). Garland Publishing, Inc. ISBN 0-8240-3863-0.
Meynell, Hugo (1986), The Art of Handel's Operas. The Edwin Mellen Press. ISBN 0-889-46425-1
Eksterne lenker
Friedrich Chrysanders utgave (Leipzig 1874), basert på Samuel Arnolds utgave fra ca 1795 og også den trykte utgaven av librettoen, sammen med Händels autograf finnes tilgjengelig i følgende samlinger som er publisert på nettet:
