Aasta Hansteen var blant de aller første kvinner i Norge som utdannet seg til billedkunstner, og hun ble den første kvinne i landet som livnærte seg som profesjonell maler. At hun valgte kunsten som yrke, hadde flere grunner. For det første var kunst, og særlig malerkunst, et av de få yrker som kunne aksepteres for kvinner på denne tiden. Aasta viste anlegg og interesse for tegning og maling fra barndommen av, og var så heldig å ha en far som var sterk tilhenger av at kvinner skulle få utdannelse og yrke.
Norske kunstnere måtte på denne tiden til utlandet for å utdanne seg, men de kvinnelige kunstnerne hadde normalt ikke tilgang til samme skoler og akademier som menn. De var henvist til privatundervisning hos mannlige kunstnere. Christopher Hansteen ga økonomisk støtte til at Aasta kunne studere. Først i København, der hun fikk tegneundervisning av flere lærere. Den fremste var Johan Gørbitz, byens ledende portrettmaler, og Aasta ble hans elev i 1843. Under Gørbitz' veiledning malte hun sitt første bilde - interessant nok av seg selv som kunstner - i 1844. Sommeren 1849 reiste hun til Düsseldorf, hvor hun var i tre år og lærte fin penselføring. Senere kom hun til Paris, og i 1855 var hun representert ved Verdensutstillingen.
Hun slo seg deretter ned i Kristiania, og var i flere år en ledende portrettmaler. Et portrett hun malte av sin far ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Etter hvert fikk hun så mange bestillinger - privat, men også fra Kunstforeningen - at det ga seg utslag i nervøse problemer. Aasta Hansteen la etter en tid malerpenselen på hylla, og gikk igjennom år med store vanskeligheter. Hun tok kunstneryrket fram igjen da hun i 1880-årene emigrerte til USA.
Forfatter og nynorskforkjemper
Også som skribent gjorde hun seg gjeldende, dog først under pseudonym med den nynorske boken Skrift og Umskrift i Landsmaalet i 1862. Hun var med dette den første kvinne som skrev på landsmål. I «Ferdamannen» slo hun til orde for en egen lesebok på dette målet. Hun skrev også flere dikt på landsmål.
Etter 1870-årene viet hun seg helt til kampen for kvinners sosiale rettigheter. Hun bidro til kvinnesaken vesentlig gjennom skriverier i aviser, tidsskrifter og brosjyrer, og gjennom foredragsvirksomhet. Hun møtte mye motstand og reiste derfor til USA i 1880. I 1889 returnerte hun med nye impulser som hun videreførte blant annet i Norsk Kvindesagsforening og ved innlegg i bladet Nylænde som i mellomtiden hadde sett dagens lys. Hun møtte nå større forståelse for sitt syn og skrev i årenes løp atskillig om politikk, religion og litteratur. Henrik Ibsen brukte Aasta Hansteen som modell for Lona Hessel i Samfundets støtter, og Gunnar Heiberg avbildet henne gjennom hovedpersonen i Tante Ulrikke.
I 1870-årene var det uvanlig at kvinner gikk på kafé. Gjorde de det ble de stemplet deretter. Frk. Hansteen gikk i spissen for kvinnene her og var ofte å se på Engebret Café. Et annet fast tilholdssted var Petersens bodega, eller Blom som det også ble kalt. Den gang besto bodegaen av et smalt, langstrakt lokale med fulle vintønner i rad og rekke på begge sider. Langsetter sto de tomme tønnene og tjente som bord og stoler. Gjestene som var godt kjent i bodegaen, åpnet og lukket selv kranene og merket av selv med krittstrek for hvert fylte og tømte glass. Aasta Hansteen hadde sin egen vintønne. Det står skrevet om henne i Byoriginaler: «Jeg tror nok at Aasta Hansteen kanskje manglet sex-appeal og it, hun var jo rent ut mannevond. Impulsiv var hun og hadde et barskt humør. Jeg har sett henne danse can-can med Randi Blehr i kvinnenes stemmerettsklubb, og det var grotesk!»
Hansteen var engasjert i Norsk Kvinnesaksforening etter at hun kom tilbake til Norge, og hun foreslo i Nylænde at kvinnebevegelsen skulle bruke solsikken som symbol etter forbilde av de amerikanske stemmerettsforkjemperne; i etterkant av dette tok NKF solsikken som symbol i 1890-årene. I 1904 ble hun hedret med en stor fest av NKF, og i 1906 utnevnte styret i NKF henne til æresmedlem.[4]
Aasta Hansteens vei i Oslo ble i 1977 oppkalt etter henne. Den ligger på Stovner og er en blindvei fra Fossumveien til Stovner politistasjon. Det er også en gate i Trondheim som er oppkalt etter henne. Gass-/kondensatplattformen Aasta Hansteen i Norskehavet ble i 2012 på selveste kvinnedagen oppkalt etter henne.
