I 1899 ble han ansatt i Aftenposten, der han etter hvert fikk status som reisende stjernereporter. Når store og dramatiske ting skjedde, var det Øvre Richter Frich som først ble sendt ut i felten. Han var den første journalist fra Kristiania-pressen som rapporterte fra bybrannen i Ålesund 1904, og han var den første journalist til å snappe opp nyheten om fredsslutningene i forhandlingene om unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i september 1905. I ettertid regnes han som en fornyer av journalistikken i Norge.[5]
Fra 1910 til 1911 var han journalistisk redaktør i Verdens Gang, og fra 1913 til 1914 «upolitisk redaktør» (nyhetsredaktør) i Bergens Aftenblad.[4] Hans suksess som forfatter fra 1911 gjorde ham økonomisk uavhengig, og i årene etter 1913 var hans journalistiske karriere begrenset til korte engasjementer og freelance-oppdrag.
Forfatterdebuten kom i 1911 med spenningsromanen De knyttede næver, den første boka i serien om Jonas Fjeld. Boka ble utgitt på Helge Erichsens forlag etter at Olaf Norlis Forlag først hadde refusert den. Romanen ble en fantastisk suksess. Den fikk glimrende kritikker i Aftenposten og solgte i store opplag. Suksessen ga Frich økonomisk frihet til å virkeliggjøre sin drøm om å reise rundt i verden. I perioden 1911-1942 utga han rundt 70 underholdningsromaner, blant dem 21 med Jonas Fjeld som hovedperson. Bøkene solgte i store opplag, både i Norge og utlandet.
Frich ga også ut Boken om tobakk (1934), samt flere bøker om vin på norsk og svensk mellom 1929 og 1938.
I sin tid var han Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker.[5]
Litteraturkritisk mottakelse
I 1960- og 1970-årene arbeidet flere litteraturforskere med å avdekke underliggende, ideologiske føringer i populærlitteraturen. Professor Willy Dahl omtalte Øvre Richter Frich i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet».[6]
Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.
«Det er nemlig ikke Frichs behandling av rasene som i seg selv er det betenkelige, men selve det faktum at dette ikke ble ansett som ytterliggående. Frich var ingen ekstremist, selv om hans skildringer kan være sterke – og det har ingen hensikt å prøve å gjøre ham til det. Han var først og fremst et barn av sin tid.»[7]
Med forfatterens egne ord, fra romanen Ulvene (1928),
«Vi vil ikke vite av noe diktatur, – hverken proletariatets eller fascismens, frie mænd og kvinder skal føle sig stolte av borgerskapet i dette frie, vidunderlige land.»
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 145942270[Hentet fra Wikidata]
