«Blücher»
«Blücher» i 1939
Karriere
Land		Tyskland
Flaggstat		Nazi-Tyskland
Skipstype		Krysser
Klasse		Admiral Hipper-klassen
Bygget		ved Deutsche Werke Kiel
Bestilt		30. oktober 1934[1]
Kjølstrekking		15. august 1935[1]
Sjøsatt		8. juni 1937
Operativ		20. september 1939
Skjebne		Senket i Drøbaksundet 9. april 1940
Hjemmehavn		Kiel
Kostnad		87,8 millioner Reichsmark.[2]
Tekniske data
Deplasement		14 050 tonn standard 18 200 tonn fullastet
Lengde		205,9 m/ 208 m v/ny baug.[1]
Bredde		21,30 m[1]
Dypgående		7,95 m[1]
Framdrift		3 dampturbiner ga 132 000 hk fordelt på 3 propeller[1]
Hastighet		32,5 knop[1]
Rekkevidde		8 000 nm ved 20 knop
Pansring		160-60 mm våpentårn 150-50 mm tilkobling 80-70 mm panserbelte 50-20 mm panserdekk 30-12 mm øvre dekk[1]
Bestykning		8 x 20,3 cm, 60 C34 (4x2)[1] 12 x 10,5 cm, 65 C33 (6x2) Flak 12 x 3,7 cm, 83 C34 (6x2) Flak 28 x 2,0 cm C30 Flak[1] 12 x 53,3 cm torpedorør[1]
Mannskap		1 000
Fly		2x Arado Ar 196 A-3, 1 katapult[1]

«Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.

«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.

Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.^[3]

«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.

Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.^[4] Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen. I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer.^[4] Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.^[2][4]

Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine.^[4] Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien.^[4] Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.

På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.^[1]

Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar.^[klargjør] Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.

Oberst Birger Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.

Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.

Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.

Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher»^[5] med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis^[klargjør] med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften. Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.

Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.

De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.

Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble opptil tre torpedoer låret ned i sjøen og skutt ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.

Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre sannsynligvis trolig turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.

Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,^[klargjør]. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.

I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andreas Anderssen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.^{[trenger referanse]}

Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet.^[6] Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom.^[7] På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».

Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.

Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:^[2][1]

• Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz
• Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag
• I. Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
• I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
• II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.41.
• III. artillerioffiser: KLt. Hagena
• FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
• Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere om bord på «Bismarck».
• Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe
• 1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof
• Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
• Administrativ offiser: KKpt. Ramm
• E-Meß-Offizier: KLt. Knappe
• Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
• Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
• Leger: Dr. Korth, Dr. Günther

En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge.^[1] En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLt. Baron von Engelhardt Bergeshof.^[1]

«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.^[8]

Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.

Vraket av «Blücher» ligger rett sørøst for Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS' kjemikalietanker MT «Mahdi» og oljelekteren «Pondus» for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren «Pondus» og anvendt som fyringsolje.

Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS «Forlandet» i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra Statens forurensningstilsyn. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSOs mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på flere magasiner. 108 av i alt 120 oljetanker ble anboret fra utsiden og tømt. De resterende 12 oljetankene ligger nær ammunisjonskammere og Forsvaret frarådet tømming av disse.

I 2004 ble det meldt at vraket var i ferd med å revne.^[9] Brannvesenet og Kystverket overvåker oljeutslippene.^[10]

Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014,^[11] og permanent fredet som krigsminne og gravminne i juni 2016.^[3] Dykkere har etter dette hentet opp gjenstander som konserveres og oppbevares ved Norsk maritimt museum.^[12]

«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.

• 
  Et av «Blücher»s ankere utstilt i Oslo havn
• 
  En av 28 cm-kanonene på Oscarsborg festning
• 
  Undervannsbilde av vraket tatt juni 2010
• 
  Undervannsbilde av vraket tatt juni 2010

• Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher
• Frank Binder (1991). Krysseren "Blücher". Faktum. 
• Othar Lislegaard (1975). Skuddene som reddet Norge?. Oslo: Aschehoug. 

• (en) Blücher (ship, 1937) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bilder av ilanddrevne dokumenter fra Blücher (Riksarkivet/Digitalarkivet)
• Bilder av senkingen av Blücher (Riksarkivet/flickr)