Han kom fra en katolsk arbeiderfamilie, og begynte selv å jobbe som jern- og metallarbeider. Han var medlem av det tyske jern- og metallarbeiderforbundet og av det sosialistiske ungdomsforbundet.
Han deltok i den første verdenskrig, der han ble såret. Etter at han sluttet seg til det uavhengige sosialdemokratiske partiet USPD, som motsatte seg krigen, ble han til slutt sendt til en straffe-enhet.
Da partiet i 1920 ble splittet sluttet Florin seg til fraksjonen som endte opp i kommunistpartiet KPD, der han snart ble sentral. I 1924 ble han innvalgt i Riksdagen. Da nazistene kom til makten måtte Florin gå under jorden. Han lykkes i å unnslippe via Paris, og kom seg i sikkerhet i Moskva
Florin var i årene fra 1935 til 1943 medlem av presidiet i Den kommunistiske internasjonales eksekutivkomite (EKKI). Der var han sekretær med spesielt ansvar for de skandinaviske land.[3]
Florin døde i Moskva i 1944, etter kort tids sykdom. Han ble begravet i den sovjetiske hovedstaden, men urnen med asken ble i 1955 overført til den kjente kirkegården Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin.
Referanser
^abcDet tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118813013, besøkt 20. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
^abStore sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Флорин Вильгельм, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^ Side 13, note 9. Ole Martin Rønning: Stalins elever, Universitetet i Oslo 2010
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
