Wanli-keiseren kom på tronen i en alder av bare ni år. I de første år av sitt styre ble han ledsaget i sine plikter av den fremstående statsmannen Zhang Juzheng (張居正). Zhang Juzheng gikk for å være en samvittighetsfull og dyktig administrator.
Wanli-keiseren ble i løpet av tenårene temmelig lei av de religiøse plikter og seremonielle rutiner Zhang påla ham[3] og hadde som 19-åring bestemt seg for å avsette ham. Men før han rakk å gjøre det, døde Zhang.
Mellomperioden
Etter Zhangs død i 1582 var Wanli-keiseren fri fra tilsyn og begynte da med å reversere en del av Zhangs administrative forbedringstiltak. Wanli-keiseren tok deretter bare sjeldent del i statsstyret, og det kunne gå år mellom hver gang. Ting hadde en tendens til å trekke i langdrag, da han nektet å ta imot sine ministre og nektet å lese de rapporter de fremsendte til ham. Wanli benyttet også store midler for sin private fornøyelse og personlige formål. Ett eksempel er arbeidet som ble nedlagt i å klargjøre og forskjønne hans eget gravmæle. Det pågikk i flere tiår, og kostet enorme summer.
Wanli-keiseren var misfornøyd med de stadige angrep og motangrep hoffmandarinene imellom, og kom i et motsetningsforhold til de vanlige keiserlige regjeringsforpliktelser. Til slutt utviklet han alle mulige slags taktikker for å blokkere eller ignorere administrasjonens initiativer. Han nektet ikke bare å gi audiens til medarbeidere, men ville heller ikke foreta nødvendige utnevnelser.
Han ble etterhvert så tykk at han hadde vanskelig for å stå oppreist uten assistanse.[4]
På hans tid ble den faktiske regjering temmelig despotisk. Men det er særlig den ekstravagante pengebruken som skapte problemer og knuste statsfinansene. Det ble utbetalt rundhåndede apanasjer for 20 000 adelsmenn, og hver en av 25 prinser mottok hvert eneste år motverdien i sølv av 600 tonn korn. Dertil kom militærutgiftene.
Wanli-keiseren startet flere kostbare felttog, mot forskjellige mongolske og tungusiske stammer i Mandsjuria (1581–1583), for å fordrive japanerne fra den kinesiske vasallstaten Korea (1592), og for å erobre Annam (dvs Vietnam), Burma und Siam.
Ytterligere belastninger skyldtes de japanske piratenes tiltagende angrep på den midtkinesiske kyst, sosial uro blant bønder og håndverkere og gruvefolk, oppstander i ikke-kinesiske minoritetsgrupper, og aktivitetene til hemmelige sammenslutninger som for eksempel «Den hvite lotus».
Hele toppnivået av Ming-dynastiets styringsverk ble etterhvert alvorlig underbemannet. Slik representerer hans tid et dynasti i forfall. Han var umotivert som leder, og havesyk på det personlige plan. Landet var på hans tid ille plaget av økonomiske og militære kriser og sinte byråkrater. Han sendte også evnukker til provinsene for å inspisere gruvedriften, og dette ble snart ikke mer enn et dekke for utpressing.
En gruppe mandariner og politiske aktivister motivert av filosofen Zhu Xis tanker og motstandere av Wang Yangming, dannet i sin misnøye Donglin-akademiet med sete i Wuxi, en bevegelse som gikk inn for høy embedsmoral og forsøkte å influere den keiserlige administrasjon i den retning.
Senere periode
Wanli-keiseren likte mindre og mindre å bli plaget av administrative beslutninger, og var rundt år 1600 kommet frem til en måte hvordan han kunne unndra seg dette ansvar, men samtidig bevare sin stilling: En slags passiv motstand mot det som egentlig var hans medarbeidere. Dette førte bare med seg at problemene hopet seg opp, både indre problemer og presset på landegrensene.[5] Hans til sist fullstendig passive embedsførsel bidro til en svekkelse av den keiserlige sentralregjering som skulle vedvare utover hans egen tid. Fra 1612 fantes det kun én utøvende storsekretær ved hoffet, og halvparten av alle prefektur- og distriktsembeder i provinsene var ubesatte, ettersom keiseren ikke utnevnte etterfølgere til de som falt bort.
Slik fikk samtidig korrupte evnukker den reelle kontroll med det som gjenstod av styringskontroll innen Ming-regjeringen. Størst innflytelse over byråkrati og keiser vant eunukken Wang An. Hans makt beredte også veien for den senere så fryktede overevnukken Wei Zhongxian, hvis velmaktsfdager kom en stund etter Wanli-keiserens død.
Hoffets økonomiske situasjon forverret seg ytterligere ved at evnukkene ved sin faktiske kontroll av statlige embeder kunne berike seg selv nokså fritt frem.
Mot slutten av Wanli-regimet begynte mandsjuene i nord med angrep over grensene. De skulle noe senere gå til generelt angrep og overta etter Ming-dynastiet.
Det var under Wanli-keiseren at den første jesuittmisjonæren, pater Matteo Ricci, kom til hovedstaden Beijing (1600). Han fikk innpass i hoffsirklene på grunn av sin store lærdom. Keiseren, som hadde godtatt dette og var svært interessert i Ricci, var ikke særlig opptatt av den religion misjonæren forkynte, men svært fascinert av de tekniske nyvinninger fra Eurupa han bragte med seg.
Ricci-verdenskartet (Kunyu Wanguo Quantu, anferdiget på oppdrag av Wanli-keiseren.
Pater Ricci fikk i oppgave å forbedre den kinesiske kalender, som var avhengig av intrikate astronomiske beregninger. På oppdrag fra Wanli-keiseren anferdiget Ricci i 1602 det første verdenskart i Kina, og det avbildet verden etter de siste vestlige kartografiske innsikter.
Etter Riccis død donerte keiseren Zhalangravfeltet til jesuittene for hans begravelse.
Kultur
Wanli-eraen anses som en kulturell blomstringsperiode. Fra denne tiden stammer fargetresnitt og porsellenstentøy av høy kvalitet. I denne tiden ble tre av Kinas store klassiske litterære verker til: i 1573 Fortellinger fra myrlandet, i 1590 Reisen mot Vest og i 1610 Jin Ping Mei. En særlig fremgangsrik maler var Xu Wei.
Keiserens passivitet - hvorfor?
Det kan ha vært en rekke grunner til hvorfor Wanli-keiseren bevisst neglisjerte sine plikter som keiser. Å avskrive det som ene og alene personlig uevne eller alminnelig forfall, er ikke en fyldestgjørende forklaring.
Én grunn var at han ble nedbrutt eller desillusjonert av embedsmenns angrep og motangrep, med moralistiske beveggrunner som var rotfestet i en abstrakt konfuciansk ortodoksi[3] som lå utenfor hans personlige interessefelt og komfortsone.
Men en viktigere årsak turde ha vært en disputt om den keiserlige arvefølge. Keiserens favorittkonkubine var edle konsort Zheng, og hele tiden gjennom 1580- og 1590-årene ønsket han å gjøre den sønn han hadde med henne (Zhu Changxun) til kronprins, selv om han bare var keiserens tredje sønn, og ikke den som sterke krefter ellers ønsket som mulig etterfølger. Mange av hans mektige ministere var i mot dette, og dette førte til en motsetning mellom keiseren og ministrene som varte i mer enn 15 år.
I oktober 1601 gav til slutt Wanli-keiseren etter. Han fremmet Zhu Changluo – den fremtidige Taichang-keiseren – som kronprins. Selv om ministrene til synes dermed seiret, gikk Wanli-keiseren inn i en politikk preget av passiv motstand: Han nektet å spille sin rolle i å la regjeringen fungere på adekvat måte, selv om det etterhvert førte til store problemer både internt i Kina som ved grensene.[5] I tillegg fortsatte keiseren å gi uttrykk for sin misbilligelse av valget av Zhu Changluo som tronfølger, dette til og med i den grad at han utsatte begravelsen av kronprinsesse Guo i hele to år, før hun ble gitt den begravelse som tilkom en kronprinsens hustru.[6]
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Wanli, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wanli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdChina Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
^abHuang, Ray(1981) 1587, a Year of No Significance: The Ming Dynasty in Decline. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-02518-1
^Goodrich, Carrington L., and Fang Chaoying, eds. Dictionary of Ming Biography. New York: Columbia University Press, 1976.
^abFang, Chaoying, red. (1976). Dictionary of Ming Biography. New York: Columbia University Press. ISBN0-231-03801-1.Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7
.jpg)