Han kom fra Irak til Norge som flyktning i 1986.[5][6] I Irak vokste han opp i en velstående familie og utdannet seg til sivilingeniør. Faren var politimester og andre familiemedlemmer ble drept i et opprør mot Saddam Hussein. Ifølge egen beretning smuglet faren ham over grensen til Syria og ble deportert til Libanon der han var i seks år. I Beirut arbeidet han som journalist blant annet for PLOs aviser og flyktet videre til Norge.[4]
Han utga sin første bok i 1996, essaysamlingen Min tro, din myte: islam møter norsk hverdag. Kubaisi ble tildelt Skjervheimprisen i 2003 og han ble statsstipendiat i 2007[7] som første ikke-vestlige innvandrer.[trenger referanse] I 2016 ble han sammen med Loveleen Rihel Brenna tildelt Fritt Ords honnør for «innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner (…) sekulære (ikke-religiøse) premisser, og bidratt til nyansering og vitalisering av mangfoldsdebatten».[8]
Han var styremedlem av Ex-Muslims of Norway fra oppstarten i 2016 og inntil sin død i 2018.[9]
Bibliografi
Blekk og blod: ei familiekrønike frå Midtausten og Noreg, Dreyers forlag, 2016
Rasisme forklart for barn: en bok for barn i alle aldre, og med alle hudfarger, Pantagruel, 2001, ISBN 82-7900-127-1
Norske Poteter og Postmodernistiske Negre. Kulturbro Forlag, 2000
Halvmånens hemmeligheter. Pantagruel, 1998
Gleden er ikke mitt yrke. Pantagruel, 1998
Sinbads verden. barnebok. Pantagruel, 1997
Min tro, din myte. Aventura, 1996
Artikler
Han skrev fast for Dag og Tid i 15 år[10][11] og hadde publisert flere kronikker om blant annet Irak, innvandring, islam og ytringsfrihet.[12][13][14][15][16]
^ab«En fabel fra Bagdad». Aftenposten. 24. oktober 1998. s. 39. «Walid kommer fra en velstående familie. Noen var involvert i et militæropprør mot Saddam Hussein og ble drept. Faren var politimester. Selv tok han sivilingeniøreksamen, drøyet studiene så lenge han kunne. Ble utkalt til militærtjeneste. Faren fikk smuglet ham over grensen til Syria. (…) Ble deportert til Libanon. Jobbet som journalist i seks år for PLO-aviser. De var de mest uavhengige. Måtte flykte på nytt, og Norge var landet som skulle ta i mot.»