Vedbukker (Lamiinae) er en meget artsrik underfamilie av trebukker (Cerambycidae). De er meget mangfoldige utseendemessig, men kan kjennes på at pannen er loddrett og danner en rett vinkel med issen. Det er beskrevet omtrent 20 000 arter og underarter, 29 er funnet i Norge.
Utseende
En meget arts- og formrik gruppe av ganske små til meget store (fra 1,5 til over 100 mm) trebukker. De kjennes vanligvis enkelt på hodets form: pannen er loddrett og danner en rett vinkel med issen. Kjevene (mandiblene) er nedoverrettede, sjelden forstørrede. Fasettøynene er nyreformede, gjerne dypt innskåret bak antennefestet. Antennene er kraftige og ofte påfallende lange, hos hannene av tømmermann (Acanthocinus aedilis) er det omtrent fire ganger så lange som kroppen, en god del arter har kvaster av stive hår på noen eller alle antenneleddene. Hannens frambein kan også være kraftig forlengede, for eksempel hos den spektakulære, søramerikanske arten harlekinbukk (Acrocinus longimanus). Pronotum har ofte enn tann midt på sidekanten. De fleste artene er kamuflasjefarget grå- eller brunspraglete, men noen er ganske fargerike.
Larvene kan kjennes på at de mangler bein.
Levevis
De fleste av disse billene har larver som lever i død ved, men noen kan også angripe levende trær. Noen ganske få, slik som tistelbukken (Agapanthia villosoviridescens), lever i urtestengler. De voksne billene spiser gjerne blader, men er sjelden å finne på blomster. De kan lage lyd ved stridulering, vanligvis ved å gni en skive på scutellum mot pronotums bakkant.
Skadedyr
De fleste av disse trebukkene lever bare i døde trær og angriper heller ikke bygningstømmer. Men noen av artene i slekten Monochamus kan være alvorlige skadeinsekter på bartrær, kanskje særlig i områder der de ikke er innfødte. Monochamus-artene kan gjøre betydelig skade ved å spre furuvednematode til furutrærne. En annen, problematisk gruppe er den sørøst-asiatiske slekten Anoplophora, som nå er spredt til varme områder over store deler av verden.