vant internasjonal turnering i Wien 1882 og ble nr. 2 i London 1883.
vant internasjonal turnering i London 1883 foran Steinitz.
49 år
42 år
Historisk rating ifølge Chessmetrics: 2777 (Nr. 1 i januar 1886)[1]
Historisk rating ifølge Chessmetrics: 2757 (Nr. 2 i januar 1886)[1]
VM i sjakk 1886 var det første offisielle verdensmesterskap i sjakk som ble arrangert. Deltakere var østerrikeren Wilhelm Steinitz, som var bosatt i USA og polsk-tyske Johannes Zukertort som var bosatt i London. Matchen ble avviklet i New York, St. Louis og New Orleans i USA mellom 11. januar og 29. mars 1886. Vinneren var den som først oppnådde ti seire. Steinitz vant 10 – 5 (5 remis) og kunne som den første offisielt kalle seg verdensmester.
Bakgrunn for matchen
Etter at Zukertort hadde vunnet den store turneringen i London i 1883 med tre poeng forsprang til nr. to, Steinitz, ønsket sjakkverdenen å se en kamp mellom de to for å avgjøre, hvem der var den sterkeste. Inntil da hadde Steinitz vært dominerende og hadde blant annet vunnet en match mot Zukertort med 7 – 1 i 1872. I 1882 hadde han vunnet en turnering i Wien, hvor Zukertort ble nr. fire. Det tok allikevel sin tid å få avtalene på plass, men et samarbeide mellom sjakklubber i New York, St. Louis og New Orleans sikret at matchen kunne gjennomføres i 1886[2].
Først til ti vunne partier, ved stillingen 9 – 9 skulle matchen erklæres uavgjort og ingen kunne kalle seg verdensmester.
Matchreglene fastsatte en betenkningstid på 30 trekk på to timer og deretter 15 trekk i timen. Etter fire timers spilletid var der to timers pause. Med mindre partiet var avgjort, skulle det spilles åtte timer på en dag.
De to spillerne delte rettighetene til matchen. Det vil si at de hadde enerett på partiene og på å kommentere dem, men uten å ha rettigheter i forhold til motstanderens utgivelser.
Partiene skulle spilles i et avlukket område, hvor der bare var adgang for spillere og funksjonærer, og spillerne skulle ikke forlate dette område med mindre, det var pause. Tilskuere måtte bruke lommesjakkbrett til å følge partiene, men måtte ikke analysere eller diskutere dem.
Spillerne skulle ikke analysere eller diskutere et igangværende parti.
Styrkeforholdet før matchen
Steinitz hadde i en årrekke vært regnet for verdens sterkeste spiller, nærmere betegnet siden han slo Adolf Anderssen i en match i 1866. Men da Zukertort vant turneringen i Paris i 1878 og spesielt etter den overbevisende seieren i London 1883, var det mange som anså ham for å være uoffisiell verdensmester. Sjakkhistorikeren Edward Winter har funnet fire forskjellige versjoner av en historie om banketten etter London-turneringen, hvor det ble skålt for "verdens sterkeste sjakkspiller", og da reagerte de begge to[3].