Ulrich von Brockdorff-Rantzau
Født		29. mai 1869[1][2][3][4] Schleswig
Død		8. sep. 1928[1][3][4] (59 år) Berlin[5]
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, jurist
Embete		Tysklands utenriksminister (1919–1919) ambassadør
Utdannet ved		Université de Neuchâtel Humboldt-Universität zu Berlin Universitetet i Leipzig Albert-Ludwigs-Universität
Nasjonalitet		Tyskland
Ulrich von Brockdorff-Rantzau på Commons

Ulrich von Brockdorff-Rantzau (født 29. mai 1869 i Schleswig, død 8. september 1928 i Berlin) var en tysk greve, diplomat og politiker (partiløs). Han var statssekretær, senere minister, og dermed leder av utenriksdepartementet fra 1918 til 1919. Han var i 1919 leder av den tyske delegasjonen til fredskonferansen i Paris. Han nektet til sist å underskrive det siste utkastet til fredstraktat, som han karakteriserte som «diktat». Dette førte til regjeringen Scheidemanns avgang.^[6]

Han var sønn av den prøyssiske embetsmannen Hermann Graf zu («greve til») Rantzau (1840–72) og Juliane von Brockdorff.^[7] Begge foreldrene kom fra fra gammel schleswig-holsteinsk adel. Slekten Rantzau kan spores tilbake til 1100-tallet. Den bereiste Johan Rantzau var stattholder i Danmark og til stede ved Martin Luthers opptreden i riksdagen i Worms. Johans sønn, stattholderen Henrik Rantzau, assisterte tre danske konger og forvaltet flere hertugdømmer, blant andre Schleswig-Holstein, Wellingsbüttel og Wandsbek. Han eide 6 300 bøker og var kunstsamler og forfatter.Daniel Rantzau kjempet for Danmark mot svenskene og hylles av nasjonaldikteren Oehlenschläger. Portrettet av den franske marskalk Josias Rantzau^[8] fantes i Versailles, der fredsforhandlingene fant sted.

Hans grandonkel på morssiden, Ludwig Ulrich Hans Baron von Brockdorff (1806–75), en dansk sendemann i Berlin, Madrid og Lisboa, og hans hustru Cäcilie, hvis eneste barn døde i 1866, adopterte i 1873 fire år gamle Ulrich, som fikk dobbeltnavnet «Brockdorff-Rantzau». Fra adoptivforeldrene arvet han landgodset Annettenhöh («Annettes høyde») ved Schleswig.

Rantzau studerte jus i Neuchâtel og Freiburg im Breisgau, og ble dr. jur. i 1891.^[6]

Mellom 1891 og 1893 tjenestegjorde han i den prøyssiske hæren, og ble dimittert som sekondløytnant etter å ha blitt skadet. Han trådte deretter inn i utenrikstjenesten. Fra 1897 til 1901 var han sekretær ved ambassaden i St. Petersburg. I 1901 ble han forflyttet til Wien. Mellom 1909 og 1912 var han tilknyttet generalkonsulatet i Budapest. I 1912 ble han gesandt til Danmark.

Som tysk sendemann i København støttet han bolsjevikenes maktovertagelse i Russland i håp om å styrke Tysklands stilling i første verdenskrig.^[9]

Fra 1918 var han statssekretær og leder av utenriksdepartementet, og fra februar 1919 til juni samme år, med tittelen utenriksminister i Philipp Scheidemanns regjering.^[10] Brockdorff-Rantzau ledet den tyske delegasjonen under fredsforhandlingene i Paris, og som til slutt resulterte i Versaillestraktaten. De alliertes motforslag 20. juni 1919 betegnet han som diktat, og nektet å underskrive. Hele regjeringen Scheidemann gikk deretter av.^[6]

I september 1922 ble von Brockdorff-Rantzau utnevnt til tysk sendemann i Moskva og deltok deretter i de forhandlinger som i oktober 1925 førte til den tysk-russiske handelsavtale og i april 1926 til den tysk-russiske vennskapsavtale.

I 1920 utgav Brockdorff-Rantzau under tittelen Dokumente en samling av sine programuttalelser fra sin tid som utenriksminister.