Turakofamilien eller turakoer (Musophagidae) er en familie med mellomstore til store fargerike gjøklignendetrelevendefugler, som er stedegne for Afrika. Turakofamilien er eneste familie i ordenen turakofugler (Musophagiformes).
I Norge har (noen av) disse eksotiske fugleartene også vært kjent under navn som bananetere og hjelmfugler. Det første har nok sammenheng med kostholdet, mens det andre henger sammen med den iøynefallende fjærkammen mange av artene har på hodet.
Turakoene er i hovedsak mellomstore fugler (typisk 40–54 cm og 200–350 g) der kjønnene er ganske like, men kjempeturakoen, Corythaeola cristata, blir omkring 70–75 cm stor, og hunnen (822–1 231 g) veier normalt mer enn hannen (857–949 g). Artene har relativ kraftig krummet nebb (av varierende farge) og lang stjert.[2]
Turakoene har en svært spesiell fjærdrakt, i det den har to naturlige fargestoffer, turacin (rødt) og turacoverdin (grønt), som kun eksisterer hos turakoer. Fjærdrakten domineres av blått, blåfiolett, fiolett, grønt, rødt og gult i flere nyanser, ofte sterke farger. Et par av artene er også relativt fargeløse, nærmest grå og grå-hvite. Mange har dessuten en iøynefallende fjærkam på hodet.[2]
Artene er trelevende og trives i nesten alle typer skogkledd landskap og på savanne med spredt skogvekst, men de foretrekker lavlandsskog med trekronetak og montane skoger.[2]
Atferd
Turakoene er hovedsakelig standfugler og ikke spesielt gode flygere og må jobbe iherdig når dem flyr, men de er gode til å ta seg rundt i greinverket på trærne og har god gripeevne med de kraftige føttene.[2]
Turakoene har tradisjonelt blitt regnet til gjøkfuglene (Cuculiformes), men moderne forskning har avdekket at slektskapet til denne gruppen ikke er så nært som tidligere antatt. Derfor er turakoene nå plassert i sin egen orden, Musophagiformes. Sammen med gjøkefugler og trapper (Otidiformes) danner turakoene gruppen Otidimorphae.[2]
Slektskapsforholdet mellom de tre ordenene er imidlertid ikke helt klart. I dag regnes turakoer og trapper som søstergrupper, men dette har kun 55 prosent støtte i datagrunnlaget. Derfor har noen fremmet en hypotese om at turakoer og gjøkefugler kan være søstergrupper, men hypotesen har foreløpig ikke blitt testet skikkelig.[3]
Inndeling
Turakoene deles vanligvis inn i tre underfamilier og består av 23 arter, fordelt i ti slekter. Inndelingen under følger i hovedsak Veron & Winney (2000)[4] og Njabo & Sorenson (2009),[5] med noen justeringer av Boyd (2015).[3]
Handbook of the Birds of the World Alive regner 24 arter, i det Corythaixoides leopoldi har fått status som selvstendig art.[2] De fleste andre (herunder Avibase med BirdLife International), regner imidlertid denne fuglen som en underart av gråturako, C. concolor.[3], og den blir derfor ikke listet her. Man må uansett regne med endringer i denne gruppen i tiden som kommer, siden den ikke regnes som avklart.
Norske navn følger NOF, men eventuelle navn i parentes er nødvendigvis ikke offentlige navn.[1]
^abSyvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. (2008-05-22). Norske navn på verdens fugler. Norsk navnekomité for fugl (NNKF), 1990-2008. Norsk Ornitologisk Forening
^Veron, G., and B.J. Winney (2000), Phylogenetic relationships within the turacos (Musophagidae), Ibis 142, 446-456.
^Njabo, K.Y., and M.D. Sorenson (2009), Origin of Bannerman's Turaco Tauraco bannermani in relation to historical climate change and the distribution of West African montane forests, Ostrich 80, 1-8.
.jpg)
