Christiania Tugt- og Manufacturhus var et tukthus som lå i Storgata 33 i Christiania, og huset byens arbeids- og straffeanstalt. Planene om å opprette Christiania tukthus kom i gang etter at kong Christian VI hadde vært på en reise til Norge i 1733 og sett mengden av tiggere i landet. Kongen gav ordre til stattholder Rantzau om å samle norske embetsmenns betraktninger rundt omfanget av fattigdomsproblemet, og forslag til hvordan en kunne få bukt med tiggeriet.^[1] Av de 128 innberetningene som kom fra embetsmennene ble løsgjengeri omtalt som det største problemet, og det var enighet om hvordan problemet burde løses; med et tukt- og manufakturhus.^[2] Etter kongelig befaling av 25.juni 1736 ble Christiania tukthus opprettet, men tukthuset var ikke klar til bruk før høsten 1741. Etter hvert ble tukthuset overfylt og det utviklet seg til å bli et regulært fengsel. På 1880-tallet fungerte det som kvinnefengsel. Tukthuset ble revet i 1938, men en del av muren er delvis bevart i Calmeyers gate.

Ved siden av Tugt- og Manufakturhuset i Christiania fantes det også spinnehus opprinnelig opprettet for kvinner og barn som spant mot betaling. I 1796 overtok fattigvesenet spinnehusene, og det fikk fra 1811 et bredere klientell og ble gitt navnet Prinds Christian Augusts Minde. Arbeidet skulle i prinsippet være frivillig, men tvangsplassering var likevel vanlig. Lokalet var et gammelt patrisierhus som ennå står i Storgata. Arbeidet i anstalten var hovedsakelig steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra.

Den 2. desember 1741 ble det fastsatt en «Anordning om Tugthusets Indrettelse i Christiania og de fattiges forlegning i Agershuus Stift». Anordningen går ofte under navnet «tukthusforordningen», fordi den blant annet beskriver hvem som skulle dømmes til tukthusstraff. Forordningen var imidlertid først og frem en rettslig regulering av all fattigforsorg i Akershus stift.^[3] I henhold til tukthusforordningen skulle Christiania tukthus være en straffe- og forbedringsanstalt hvor de innsatte etter endt opphold skulle være moralsk forbedrede mennesker, i stand til å leve ordnede liv og livnære seg på ærlig vis.^[4]

Et gjennomgangstema i tukthusforordningen var et oppgjør med løsgjengeri og pålegg om at alle skulle søke seg tjeneste. I embetsmennenes innberetninger om fattigdomsproblemet fra 1735 ble daglønnersystemet og mangel på arbeidskraft oppfattet som en årsak til løsgjengeri og fattigdom. Når arbeiderne nektet å binde seg årstjeneste i tider med mangel på arbeidskraft, ble dagslønningene presset oppover, og ifølge innberetningene var dagarbeiderne like mye hengitt til tigging som til arbeid.^[5] Bøndenes mangel på arbeidskraft var uansett sentralt i embetsmennenes innberetninger, og i tukthusanordningen er derfor påbudet om årlig tjeneste fremtredende. ^[6]

Forordningen skiller mellom hvem som ble regnet som verdige og uverdige fattige. De som ble regnet som verdige fattige – og som dermed kunne få støtte fra fattigkassen – var mennesker som av ulike årsaker ikke var i stand til å arbeide: syke, eldre og andre svake personer. De som ble ansett som uverdige fattige skulle settes i tukthuset. I kapittel 2 § 1 i anordningen beskrives de uverdige fattige som «Selvraadige, Lade, Modvillige, Drukkenbolte, friske, ugudelige og arbeidsføre Betlere».^[7] Med andre ord skulle folk som var i stand til å arbeide, som for eksempel friske løsgjengere og ulydige tjenestefolk, dømmes til tukthusopphold. Det tok likevel ikke lang tid før også kriminelle ble plassert på tukthuset. Tukthusanordningen bestemte også driften av Christiania tukthus, hvor manufakturdriften skulle være en viktig driftsinntekt. Som en del av oppdragelsen av tukthuslemmene til en lydig, nyttig og lønnsom livsførsel, skulle de arbeide ved tukthusets ull- og linspinneri, farveri eller tobakksspinneri.^[8]

Tukthuset hadde egen tukthusprest. Blant tukthusprestene var Fredrik Christian Bruun, Ulrik Fredrik Kjerulf (fra 1789), Frederik Schmidt (1792–1797), Eilert Sundt, Joachim Brinck-Lund (fra 1856), Karl Roll (fra 1878) og Johan Cordt Harmens Storjohann (fra 1882). Tukthuset hadde også egen klokker og lærer, som var ansvarlig for undervisningen ved Tukthuset. Det ble på 1800-tallet praksis å besette også klokkerstillingen med teologer, som eventuelt hadde den som deltidsbeskjeftigelse; herunder Johan Christian Henrik Berg (senere sogneprest i Paulus kirke) fra 1856,^[9] Lauritz Andreas Bassøe (senere sogneprest i Hitterdal) fra 1868, Bernhard Pauss (bestyrer ved Nissens Pikeskole) fra 1872,^[10] Sønke Sønnichsen (senere prost i Øvre Telemark) fra 1873^[11] og Frederik Prytz (senere prost i Nordfjord). Både tukthuspresten og klokkeren ble utnevnt av Oslos biskop.

• Knut Are Tvedt (red): OSLO byleksikon, Kunnskapsforlaget 2010, side 583, ISBN 978-82-573-1760-7
• Tukthuset i Christiania Informasjon på nettstedet til Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Besøkt 28. mars 2022.
• «Kristiania Tukthus: tre i hver seng». Fotografi publisert av Riksarkivet på nettstedet Digitalt Museum. Besøkt 28. mars 2022.
• Om Christiania tukthus på Lokalhistoriewiki. Besøkt 28. mars 2022.
• Om fenomenet tukthus Lokalhistoriewiki. Besøkt 28. mars 2022.
• Slyngstad, Marit (1994). Ulydighet og straff. Intensjoner og praksis i statsmaktens bekjempelse av fattigdomsproblemet. En undersøkelse med utgangspunkt i tukthusforordningen av 2.desember 1741 og de innsatte lemmer ved Christiania tukthus i perioden 1741-63. Universitetet i Oslo: hovedoppgave i historie, 1994.
• Bergkvist, Johanne: "En Haard og Dyr Tid".: fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802 (2008). Sammendrag av masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo. Besøkt 28. mars 2022.
• Tukthusforordningen av 2. desember 1741 på nettstedet til Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Besøkt 28. mars 2022.

• (en) Tugt- og Manufacturhuset, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons