Triosonaten er en kammermusikkform som kjennetegnes av at to likeverdige melodistemmer spilles over en generalbassstemme.

Triosonaten var en av de viktigste og mest populære kammermusikalske formene i barokktiden, dvs mellom ca. år 1600 og 1750.

Claudio Monteverdis operaer og kirkemusikalske verk kan ha vært forbildet, da de første sonatene baserte seg på hans ritorneller. Melodilinjene sto i fremste rekke, det ble lagt mindre vekt på klangfargen. Mange sonatesatser består av tostemmige fuger eller fugatos, i senere verk finner man også fullt utarbeidete trestemmige fuger hvor bassen kan delta som likeverdig stemme. I rokokkomusikken ble den fugerte stilen forlatt og førstestemmen overtok den solistiske hovedrollen, mens andrestemmen ble en harmonistemme. Utviklingstrinnene for de ulike formene for triosonater forløp parallelt med de tilsvarende kammermusikalske formene, som den senere virtuose solosonaten og sonateformene med flere stemmer.

Opprinnelige ble melodistemmene nesten utelukkende spilt på fioliner, gamber og zinker, mens man på 1700-tallet ofte finner treblåsere. Bass-stemmen ble vanligvis spilt på cello, bassgambe, fagott eller teorbe og den besifrede harmonigangen improvisert på cembalo, orgel eller lutt. Til tross for navnet, ble triosonater ofte framført av mer enn tre musikere, og originalt oppføringsmateriale tyder på at selv melodistemmen passasjevis kunne framføres av flere instrumenter. Slik var triosonaten en eksperimentform for det som på slutten av 1600-tallet førte til concerto grossoens oppblomstring.

Triosonaten oppsto i Italia og har opphav i vokalmusikken på slutten av 1500-tallet. Giovanni Gabrieli bygde triopassasjer inn i canzonaene i sin Symphoniae sacrae fra 1597. Som den første egentlige triosonate regnes Canzone alla Francese a 4 (1602) for fiolin, corneto, 2 posauner (som støttestemmer) og generalbass (b.c.) av Lodovico Grossi da Viadana. De eldste triosonatesamlingene skapte fiolinisten Salomone Rossi med Primo libro delle Sinfonie e Gagliarde fra 1607 og Secondo libro fra 1608. Giovanni Battista Buonamente, Dario Castello, Giovanni Paolo Cima, Biagio Marini, Tarquinio Merula og Marco Uccellini skrev triosonater i samme tidsperiode.

Også nord for Alpene fikk denne nye typen instrumentalmusikk raskt aksept, først i Paul Peuerls Gantz Neuen Padovanen.... (Nürnberg 1613), hoffkapellmester Johann Stadlmayr fra Innsbruck i Philomenus cœlestis (1624), Johann Vierdanck og Johann Erasmus Kindermann i Deliciæ studiosorum (1643). I det franske området publiserte Henri Dumont trestemmige kirkepavaner i Meslanges (Paris 1657) og triosonater i Canti sacra (1662).

De katolske prestene Giovanni Legrenzi og Maurizio Cazzati fra Bergamo utviklet en egen triosonatestil og oppførte sine sonater under messene. Rundt midten av 1600-tallet brakte Uccellini og Cazzati den norditalienske instrumentalstilen til de emilianske sentrene Modena og Ferrara. Musikerne i Modena innførte franske danseformer, skordatur og kanonformer, mens da-chiesa-stilens (kirkesonater) kantabilitet og kraftfulle klangfarger ble pleiet i Bologna, eksempelvis av Giovanni Maria Bononcini og Alessandro Stradella. Gjennom sine trio-symfonias øvet Legrenzi, Carlo Ambrogio Lonati og Lelio Colista umiddelbar innflytelse på Arcangelo Corellis og Henry Purcells verk.

Utenfor Italia ble triosonaten preget av Johann Heinrich Schmelzers Duodena Sonatorum Selectarum fra 1659, Heinrich Bibers Harmonia artificiosa-ariosa fra 1670 og de seks sonatene fra Musicalische Ergötzung (1691) av Johann Pachelbel. I Nordtyskland finner vi Dietrich Beckers Erster Theil Zwey-stimmiger Sonaten und Suiten fra 1674, og som et høydepunkt fra perioden Dietrich Buxtehudes triosonatesamlinger op. 1 og op. 2 (1696), hvor gamben delvis tas i bruk som andre melodiinstrument.

I England trådte en aldrende John Jenkins inn i det nye terrenget med noen trio-suiter. Han tilskrives – noe usikkert – tolv sonater for to fioliner og bass. De er så langt ikke funnet, men gjelder likevel som de første triosonater i italiensk stil som ble komponert i England. Bortsett fra disse publiserte William Young de første engelske triosonatene i Innsbruck, 1653.

Eksempler på trioer fra de to siste tiårene av 1600-tallet er den italienskfødte franske hoffkomponisten Jean-Baptiste Lullys Trios pour le coucher du roi og Marin Marais' gambeverker (1686) tilegnet Lully, samt hans sonate for fiolin, gambe og continuo med den programmatiske tittelen Sonnerie de Saint Geneviève du Mont de Paris.

Arcangelo Corellis op. 1 (1681) og op. 3 kan sies å ha vært retningsgivende for den senbarokke triosonatetypen da chiesa (kirkesonater) med sine vekslinger mellom satser i langsomt-hurtig-langsomt-hurtig tempo som er så typisk for den emilianske fiolinskole. De enkelte satsene er for det meste fugale hvor bass-stemmen trekkes inn i enkelte passasjer. Corellis kammersonater (da camera) op.2 og 4 (1695) begynner med et langsomt «Preludio» og følges av to til tre dansesatser («Allemande», «Corrente», «Gavotte», «Gigue», «Sarabande»). Disse komposisjonene krever ikke så stor virtuositet av utøveren, noe som gjør dem interessante for amatører, og gir yrkesmusikere mange tolkningsmuligheter. Allerede i Corellis levetid fantes det 78 ettertrykk av disse verkene, noe som tydelig viser hvor populære de var, og hvilket utbredelsesområde de fikk. Den første publiserte samling med instrumentalverk av en kvinnelig komponist er Isabella Leonardas op.16 som inneholder elleve triosonater.

I blomstringstiden som fulgte Corellis italienske triosonater skrev Tomaso Albinoni op. 1, 3 og 8, og Legrenzi–eleven Antonio Caldara op. 1 (1693) og op. 2 (1699). Caldara var cellist og enkelte av sonatesatsene inneholder en obligat cellostemme. Flere av Albinonis og Calderas hurtige satser er fullt utarbeidede trestemmige fuger. Fra begynnelsen av 1700-tallet stammer sonatene til Francesco Antonio Bonporti (op. 4, 1704) og Antonio Vivaldi (Sonate da camera op. 1 fra 1705, for øvrig Vivaldis første publikasjon). De begynner med et da–chiesa–lignende preludium som etterfølges av dansesatser. Likeens inneholder Vivaldis verksamling op.5 to triosonater. Flere av Vivaldis sonater (op. 1 nr 8, 11 og op. 5 nr 6) oppviser i flere satser solosonatens konsertante struktur. Mens førstefiolinen gjennomgående tar den melodiske føringen utfyller andrestemmen den ostinate bass-stemmen. Evaristo Dall'Abacos sonater op. 3 fra 1712 er stort sett trestemmige.

I Tyskland skrev Georg Philipp Telemann rundt 140 triosonater, hvorav rundt en tredjedel følger Corellis struktur. I sonatesamlingen Essercizii Musici publiserte Telemann triosonater for de forskjelligste instrumenter i overstemmen: ved siden av fiolin den moteriktige flûte traversière, samt obo, blokkfløyte, gambe og obligat cembalo.

Videre kan nevnes op. 2 som er tilskrevet Georg Friedrich Händel, hvor forleggeren Walsh inkluderte tre tidlige verk, de såkalte Dresden sonatene. Lik Händels kammersonater op. 5 fra 1739 begynner disse ofte med en da–chiesa-innledning etterfulgt av flere dansesatser. Mindre aktiv på det egentlige triosonate-feltet var Johann Sebastian Bach med BWV 1039 og triosonaten fra Musikalisches Opfer BWV 1079. Opphavsmannen til sonatene BWV 1036–1038 er ikke slått entydig fast. Bach utviklet en særegen form for triosonate med et soloinstrument og et cembalo hvor cembalisten spiller andre overstemme med høyre hånd og bassen med venstre. Slik skrev han sonater for konserterende cembalo og fiolin (BWV 1014–1019), fløyte (BWV 1030–1032) og gambe (BWV 1027–1029). Carl Philipp Emanuel Bach skrev lignende verk i den galante perioden. Med de seks triosonatene for orgel (BWV 535-530) overførte J.S.Bach triosonateformen til orgelet. Jan Dismas Zelenka skrev seks triosonater (ZWV 181) for to oboer, fagott og generalbass. På grunn av den selvstendige, virtuose fagottstemmen dreier det seg i virkeligheten om verk for tre melodistemmer og continuo, dvs egentlig om en kvartett.

I Frankrike unngikk man av politiske grunner lenge enhver italiensk innflytelse, men fra rundt år 1700 våget noen unge komponister som var inspirert av Corellis musikk å forsøke en «gjenforening av italiensk og fransk musikksmak for å finne musikkens perfeksjon». François Couperin publiserte sine første triosonater under pseudonym, mens han med den sekssatsige Grande Sonate en Trio skildret Corellis inntog i Parnassus. I verket L'Apothéose de Lully fra 1725 feirer han mestrene Lully og Corelli ved å forene den franske og italienske stil i en avsluttende da-chiesa–triosonate. Andre franske triosonatekomponister er Jean-Féry Rebel med Recueil de Douze Sonates (1695), Élisabeth Jacquet de La Guerre (fire sonater fra 1695), André Campra, Joseph Bodin de Boismortier, Louis-Nicolas Clérambault med sonaten La Magnifique og Jean-Joseph Cassanéa de Mondonville (Op. 2). Jean-Marie Leclair fikk undervisning av Corellis elev Giovanni Battista Somis og skapte med sonatene op.  4, 13 og 14 (posthumt) et siste høydepunkt for den franske triosonaten etter at han tidligere hadde skapt seg et navn med sine solosonater. Broen over til den galante stil med over- og sidestemme finner sted i verkene til Louis-Gabriel Guillemain fra 1740 såvel som hos Jean-Philippe Rameau med Pièces de clavecin en concerts.

Henry Purcell i England tok inn elementer fra fransk musikk og fra den engelske consortmusikken i sine 24 triosonater. Det første bindet med 14 sonater kom i 1683, ti ytterligere sonater ble publisert i 1697, to år etter hans død. John Ravenscrofts sonater op. 1 og 2 skapte ham et navn posthumt, da åtte av hans triosonater opprinnelig ble trykket som Corellis op. 7 (Paris 1740). I England ble triosonatelitteraturen beriket gjennom innvandrede komponister som Johann Christoph Pepusch, Francesco Geminiani, Nicola Francesco Haym og Felice Giardini.

I rokokkotiden forlot man barokkens strenge krav. På musikkfronten ga det seg uttrykk i den galante stilen fra ca. 1740 ved at den fugeaktige oppbygningen ble erstattet av at første overstemme i stadig større grad ble en solostemme mens andrestemmen oftere fikk en akkompagnerende funksjon. De eldre mesterne i denne stilen kommer fra Mannheimerskolen. Nevnes kan også musikere ved Fredrik II av Preussens hoff: brødrene Johann Gottlieb (1702–1771) og Carl Heinrich Graun (1704–1759) som etterlot seg mer enn 200 triosonater, og Johann Joachim Quantz og Carl Philipp Emanuel Bach. Sistnevnte skrev 29 triosonater mellom 1731 (Wq 143) og 1765, de første etter et barokt mønster, de siste tydelig frigjort fra den gamle stilen. I denne utviklingen står også de to triosonatene til dansk-norske Johan Henrik Freithoff (1713–1767).

I sin sonate Discour zwischen dem Melancolico und dem Sanguineo (Wq 161/1 Nürnberg 1751) skisserte C.Ph.E. Bach allerede klassisismens temadialektikk. I det tyskspråklige området hører Wolfgang Amadeus Mozarts tidlige kirkesonater for to fiolinstemmer med orgelcontinuo til de siste innen denne musikkformen før den symfoniske stilen avløste triosonaten.

Hos italienske komponister følger triosonatene til Giovanni Battista Sammartini, Pietro Nardini (1760), Carlo Tessarini og Pietro Locatelli (op. 5 fra 1746 og op. 8) denne utviklingen. Gaetano Pugnanis op. 1, 3 og 9 er umiddelbare forløpere til de siste verkene i denne musikkformen: hos Luigi Boccherini og Giovanni Battista Viotti er de første spirene til den framtidige romantikken allerede merkbar.

Med den tiltagende selvstendiggjøringen av de enkelte stemmene gikk generalbassens tidsalder mot slutten. Flere og flere nye musikkformer oppsto. Fra slutten av 1600-tallet var fiolinsonaten utstyrt med generalbass, senere ble den overtatt av sonatetyper med obligat cembalo. Stryketrioen, klavertrioen og strykekvartetten ble etterhvert de dominerende formene innen kammermusikken.

Det engelske kammermusikkensemblet London Baroque har spilt inn en serie album med triosonater fra ulike tidsperioder og geografiske områder. Av representerte komponister er Corelli, Händel, Purcell, William Lawes, Jean-Marie Leclair, J.S. Bach, J.C.F. Bach og CP.E. Bach.

• Peter Allsop: The Italian «Trio» Sonata. From Its Origins Until Corelli. Clarendon Press, Oxford u. a. 1992, ISBN 0-19-816229-4.
• Hans Hoffmann: Die norddeutsche Triosonate des Kreises um Johann Gottlieb Graun und Carl Philipp Emanuel Bach (avhandling), Kiel 1927.
• Christopher Hogwood: La sonata a tre (= BBC Music Guide 5). Rugginenti, Milano 2003, ISBN 88-7665-462-3
• Dagmar Glüxam: «Triosonate» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.

• Notemateriale og midieksempler på WIMA
• MACKAY-SMITH COLLECTION, Fortegnelse og beskrivelser av tallrike triosonater og lignende verk