Bergen Sporveisfunksjonærers forening stiftet et byggeselskap i 1913, et boligaksjeselskap før dagens lovgivning om borettslag. Det ble stiftet som et aksjeselskap der beboere og fagforening var aksjonærer. Hensikten var å sikre fagorganiserte rimelige boliger, og aksjene varierte i pris fra en tier til kr 200. Disse ga uansett borett, og i vedtektene stod at ved utflytting skulle aksjer selges tilbake til styret til samme pris. Boligselskapet har ialt 665 aksjer, mens 50 beboere sitter med ti aksjer hver («A-aksjonærer»). 50 «B-aksjonærer» har bare én aksje hver. Boligselskapet har ti aksjer. Etter hvert som nykommere flyttet inn, ble det tilfeldig hvem som ble A- eller B-aksjonærer. I 1917 fikk fagforeningen hundre aksjer i foræring, men disse var uten borett. I 2018 var selskapets samlede verdi anslått til 230 millioner kroner.[1]
Boligene består egentlig av to byggetrinn, hvorav det første ble tegnet av byarkitektOlaf Jahnsen (1878–1960) i 1912, oppført 1913-14, mens det andre trinnet på andre siden av gaten ikke lot seg fullføre som tenkt, men kunne innflyttes i 1924. Byarkitekt Jahnsen har også stått for tegning og som byggherre til «Typebyen» (hus for typografene i Mulen, ferdiginnflyttet (1914) før Trikkebyen), BMVs funksjonærboliger og Brannmennenes Byggeselskap (1919).
Midpartiet med port og to små butikker.
I Trikkebyen er det først og fremst trinn 1 som bærer navnet. Det sto ferdig i løpet av 1914, og består av to speilvendte tre-, delvis fire-etasjes blokker med et samlende portbygg, der det var plass til to små butikker (nå brukt som lager/styrerom). Der var i alt 64 leiligheter, hver på ca. 30 m² med eget WC, men felles bad i kjelleren. Hver av blokkene har tre innganger. Huset er nesten uendret i det ytre, men rehabilitert innvendig.
Den andre blokken var ment å dekke et halvt kvartal og utgjøre en E, men dette forutsatte riving av guttehjemmet «Fredheim» som imidlertid ble stående. Det ferdigstilte komplekset ble dermed mer en amputert F, eller slurvet U. Leilighetene i dette huset var av høy standard, med eget bad og WC, og de var mye større, på ca. 60 m². Men så ble det nedgangstider, og mange av dem som hadde tegnet seg for en bolig, fikk ikke råd til å bo der selv, men måtte fremleie til andre.[2]
Juridisk strid
I 2003 ble det åpnet for at folk som ikke stod i sporveisfunksjonærenes fagforening, også kunne ha aksjer i Trikkebyen. I 2010 ble det gjort endringer i ligningsloven som fikk byggeselskapet til å engasjere advokat Hogne Sandanger, for blant annet å få fastslått at beboerne var leietakere og ikke eiere av boligene med tanke på skatt. I 2011 konkluderte advokaten tvert om med at de faktisk var eiere.[3] Dermed ble det uklart om selskapets vedtekter var lovlige, og i 2013 ble endringer vedtatt på generalforsamling, slik at aksjonærer ved utflytting skulle selge aksjen, i stedet for å levere den tilbake til styret mot å få tilbakebetalt pålydende verdi. Nå stod aksjonærer med borett fritt til å selge leiligheten til markedsverdien, som da lå på to millioner kroner i snitt. Fagforeningen som siden 1917 satt på 15 % av selskapets aksjer, men uten borett, ønsket å sikre seg sin andel av verdiene, og tok ut anfektelsessøksmål på grunnlag av myndighetsmisbruk. Foreningen mente seg berettiget til en andel av salgene. I 2015 ga Gulating lagmannsrett fagforeningen medhold i dette. Vedtektsendringene var dermed å regne som ugyldige.[4]
I årene 2016-20 ønsket eiendomsselskapet Daimyo å overta komplekset og tilbød beboere som gikk med på å selge, en signeringsbonus på mellom kr 50.000 og 250.000. Da ble de også pålagt å stemme for salg på generalforsamlingene. En voldgiftsdom i 2017 resulterte i en opsjonsavtale, der beboerne kunne få kjøpe ut fagforeningen for 17 millioner kroner. Slikt kjøp ble vedtatt av byggeselskapets styre, og beboerne samlet inn i overkant av fem millioner. Foreningen fikk også tilbudt ti tomme leiligheter, men måtte takke nei, siden loven setter forbud mot at organisasjoner får overta borettigheter. Noen beboere gikk også til sak for å få stanset utkjøpet. I desember 2020 fikk disse avslag fra høyesterett, og Daimyo trakk seg fra videre forsøk på overtagelse; men i mellomtiden hadde opsjonsavtalen stått på vent, og flere leiligheter var solgt av aksjonærer. I januar 2022 tok fagforeningen ut nok et søksmål mot byggeselskapet med krav om at dette tvangsoppløses. I så fall måtte alle leilighetene selges. «A-aksjonærene» ville få full pris, mens «B-aksjonærene» ville sitte med bare 10 % av markedsverdi. Fagforeningen, som da talte rundt 300 medlemmer, uttalte at de håpet å inngå et forlik, og at saken ville vært løst om hver av beboerne hadde betalt dem mellom kr 100.000 og kr 300.000.[3]
I september 2023 falt det endelig dom i Gulating lagmannsrett. Beboerne kan heretter selge leilighetene til markedspris. I dommen fra Hordaland tingrett i 2022 ble byggeselskapet pålagt å innløse sporveisfunksjonærenes forenings 100 aksjer i byggeselskapet for 17 millioner kroner. Denne dommen var det lagmannsretten gjorde om. Foreningen fikk ikke ta betalt for aksjene, og måtte betale byggeselskapets saksomkostninger.[5]
