Theologia Germanica, også kjent som Theologia Deutsch eller Der Frankfurter, er en bok innen den tyske kristne mystikken som antas å ha blitt skrevet midt på 1300-tallet av en anonym forfatter, vanligvis forbundet med Guds Venner. Ifølge bokens introduksjon var forfatteren prest og medlem av Den tyske orden (Latin: Ordo domus Sanctæ Mariæ Theutonicorum Ierosolimitanorum) bosatt i Frankfurt am Main, Tyskland.
Theologia Germanica legger frem at Gud og menneske kan bli fullt ut forent gjennom å følge en vei til perfeksjon, som f. eks. livet til Kristus, avståelse fra synd og egenkjærlighet, vil til slutt tillate Guds vilje å erstatte menneskets vilje. Foreningen med Gud anses som det høyeste gode.
På en reise i 1516 fant Martin Luther et tittelløst eksemplar i et klosterbibliotek. Han gav ut manuskriptet samme år under tittelen Eyn geystlich edles Buchleynn, og dristet seg til å gjette at Johannes Tauler var forfatteren. Men to år senere gjorde noen ham oppmerksom på et mer utførlig manuskript av samme skrift forfattet i Frankfurt am Main, Luther gav ut dette også under tittelen Eyn deutsch Theologia. Det var Luther som ga boken sitt moderne navn; i manuskriptet er den kjent som «Der Franckforter». Luther skrev:
«Nest etter Bibelen og Augustin, har ingen bok noensinne kommet i mine hender som jeg har lært mer om Gud og Kristus av.»
En annen grunn til at Luther publiserte boken var hans tese om at det tyske språket var like egnet til å forklare teologiske ideer på som hebraisk, gresk og latin. I boken reflekteres det ikke over at den er skrevet på tysk.
Theologia Germanica ble aktet høyt innen den radikale delen av reformasjonen og innen pietismen. Johann Arndt utgav en utgave som ble anbefalt av Philipp Jacob Spener.
Jean Calvin erklærte den for å være «gift fra Djevelen». Pave Paul V plasserte den på Den katolske kirkes Index Librorum Prohibitorum hvor den forble til midten av 1900-tallet.
Litteratur