The Hollies
The Hollies fra venstre: Eric Haydock, Allan Clarke, Graham Nash, Tony Hicks og Bobby Elliott.
Utmerkelser		Rock and Roll Hall of Fame (2010)[1]
Opphav		Manchester, Storbritannia (1962)
Musikalsk karriere
Sjanger		Rock, beatmusikk
Aktive år		1962–
Plateselskap		Parlophone, Capitol Records, Epic Records
Nettsted		http://www.hollies.co.uk/
IMDb		IMDb
The Hollies på Commons

The Hollies er en populærmusikalsk gruppe fra Manchester, stiftet av Graham Nash (senere Crosby, Stills & Nash) og Allan Clarke. Gruppen hadde 26 topp-30-hits i England i perioden 1963-74, førsteplasser var «I'm Alive» (1965) og «I Can't Let Go» (1966). Annenplasser var «Just One Look» (1964), «Stop Stop Stop» (1966), «He Ain't Heavy, He's My Brother» (1969) og «The Air That I Breathe» (1974). Tredjeplass ble nådd med «Carrie Anne» (1967) og «Sorry Suzanne» (1969). Storslagere i USA kom med «Bus Stop» og «Long Cool Woman in a Black Dress». Suksesser som var mer spesielle for Norge var «Very Last Day» og «Jennifer Eccles». Etter 1974 hadde de fortsatt suksess på hitlistene i land som Tyskland, Holland og New Zealand, men listeplasseringene uteble i England og USA inntil en medley slo an i 1981. Etter det klarte «Stop in the name of love» med Graham Nash på laget å komme inn på USA topp 30 i 1983. Endelig gikk «He Ain't Heavy, He's My Brother» helt til 1.-plass ved gjenutgivelsen i England i 1988. I 2010 ble The Hollies inkludert i det prestisjefylte amerikanske «Rock and Roll Hall of Fame». Gruppens musikalske særpreg er trestemt harmonisang og gitarer, i samme tradisjon som The Beatles. The Hollies er en av ytterst få engelske popgrupper som har turnert kontinuerlig i 50 år.

Etter å ha spilt i noen kortlivede besetninger som The Fourtones, slo Nash og Clarke seg sammen med bassgitarist Eric Haydock, trommeslager Don Rathbone og sologitarist Vic Farrell og kalte seg Dominators of Rhythm. I desember 1962 skiftet de navn til The Hollies. Det er usikkert om navnet er avledet av deres eget idol Buddy Holly eller også planten kristtorn – på engelsk «holly». Før de spilte inn sin første plate, trakk Farrell seg. Da rekrutterte de Tony Hicks, sologitaristen i den rivaliserende gruppen «The Dolphins», som også besto av Bobby Elliott på trommer og Bernie Calvert på bass. Elliott erstattet Rathbone i 1963, da de skulle spille inn den tredje singelen «Stay». Calvert kom inn til erstatning for Haydock ved innspillingen av «Bus Stop» i 1966, og ble til 1981.^[2]

The Hollies fikk sitt gjennombrudd i 1963, samtidig med The Beatles og flere andre grupper fra området rundt elva Mersey, sjangeren ble derfor kalt for «Merseybeat». På denne tiden var det mange engelske band som lagde cover-versjoner av amerikanske låter med fargete grupper. Hollies' to første singler var Coasters-originaler fra 1957 og 1961. Den første, «(Ain't That) Just Like Me», kom så vidt inn på «New Musical Express» (NME) Top 30, den neste, «Searchin'», skrevet av de kjente parhestene Leiber og Stoller, nådde 12.-plass. Først med den tredje singelen ble de allment kjent utenfor Storbritannia med «Stay», som gikk inn på topp 10 i både Storbritannia og Sverige. «Stay» hadde vært Billboard-1.-plass med Maurice Williams and the Zodiacs i 1960. Baksiden av «Stay» var den selvkomponerte «Now's The Time» fra filmen It's All Over Town der gruppen opptrer i farger, noe som var svært tidlig for sekstitallsgruppene (nå tilgjengelig på DVD). Med den fjerde singelen «Just One Look» nådde de 2.-plass på «NME top 30» og 10.-plass i Norge i 1964. Denne hadde vært en hit med Doris Troy året før i USA. Med dette hadde de etablert seg i toppsjiktet av engelske beatgrupper. Men de hadde ennå ikke skrevet noen av sine hits, slik The Beatles hadde. «Here I go again» var riktignok en låt skrevet spesielt for dem av Mort Shuman sammen med Clive Westlake. Mort Shuman var en utrolig produktiv låtskriver, og sto bak en rekke av Elvis Presleys største suksesser, som «Surrender», «She's Not You» og «Suspicion». Mort Shuman samarbeidet også med Kenny Lynch – samme Lynch skrev senere en lang rekke sanger i kompaniskap med Tony Hicks.

Den første singelen The Hollies skrev selv var den 6. singelen, «We're Through». Siden den bare nådde 7.-plass på NME-listen i 1964, turde de ikke utgi flere egenkomponerte singel-A-sider før i 1966. I boka "How to run a beat group" gir The Hollies gode råd til unge som ønsker å skape seg en artistkarriere. Her fremholder de sterkt at det er viktig å lage sitt eget låtmateriale.^[3] I 1965 fikk de sin første listetopper i England med «I'm Alive», skrevet av Clint Ballard jr. Han hadde tidligere skrevet storslagerne «Game Of Love» (Wayne Fontana & the Mindbenders) og «You're No Good» (Swinging Blue Jeans). Chip Taylor-melodien «I Can't Let Go» nådde delt 1.-plass på NME-listen i 1966 (men bare 2.-plass på andre engelske lister). De fikk to store slagere med låter av Graham Gouldman (senere 10CC), «Look Through Any Window» (1965) og «Bus Stop» (1966). Det var først med disse at de slo an i USA, sistnevnte nådde 5.-plass.^[4]. En serie med selvkomponerte låter startet først med den originale «Stop Stop Stop», som var inspirert av en magedanserinne i New York. Etter denne suksessen fulgte utelukkende selvskrevne sanger på singelforsidene, som «On A Carousel» og «Carrie Anne», inntil Graham Nash forlot gruppen i 1968 for en karriere i Crosby, Stills & Nash. Dette skjedde etter skuffelsen over at den eksperimentelle og nærmest psykedeliske melodien «King Midas in Reverse» ble dårlig mottatt av det platekjøpende publikum. Han skrev riktignok lettvekteren «Jennifer Eccles», men det at den slo såvidt godt an, bidro nok bare til at han søkte sammen med David Crosby, som var kastet ut av The Byrds, og Stephen Stills som hadde spilt sammen med Neil Young i Buffalo Springfield. De etablerte den første såkalte supergruppen, og ble verdenskjent etter sin opptreden ved Woodstock-festivalen.^[5].

Mange trodde The Hollies var ferdige da Graham Nash, som hadde vært gruppens midtpunkt, gikk ut. Som erstatning rekrutterte de i 1969 Terry Sylvester, som kom fra The Swinging Blue Jeans – noe som skulle vise seg å være et godt valg. Suksessen fortsatte, spesielt med «He Ain't Heavy, He's My Brother», med den kjente munnspill-introduksjonen og sterke teksten inspirert av filmen om gutteanstalten Boystown. Den ble etterfulgt av nok en rekke store slagere. Elton John, som da var ukjent, spilte på både «He Ain't Heavy, He's My Brother» og «I Can't Tell the Bottom from the Top». De ga også ut albumet Hollies Sing Dylan, med bare Bob Dylan-komposisjoner, noe som Nash hadde motsatt seg. Dette albumet er ved siden av «Greatest Hits»-utgivelser en av deres største suksessene i England og andre land.^[6] I Norge nådde det 11.-plass på VG-lista, bare klassikerne Evolution og For Certain Because – begge i 1967 – gjorde det bedre i Norge. Etter Dylan-albumet ga de igjen ut et helt album med selvkomponerte sanger, Hollies sing Hollies, men dette hadde ikke samme suksess.

Det neste albumet, Confessions of the mind, er regnet som et av de sterkere, klarte topp 30 i Storbtitannia. Det inneholdt «Too Young to be married» som ble en førsteplass i Australia. Deretter fulgte Distant light-LP-en, fra dette kom USA topp 30-hiten «Long Dark Road», skrevet av Hicks og Lynch. Allan Clarke prøvde seg nå på en solokarriere, sannsynligvis inspirert av Graham Nashs suksess i USA, og ble erstattet av svenske Mikael Rickfors i perioden 1971-1973. Med ham hadde de internasjonale listeplasseringer med «The Baby» og «Magic Woman Touch». De ga også ut to album, Romany og Out on the Road, men det siste kom ut bare i et par land og er i dag en sjeldenhet for samlere. Mens Hollies med Rickfors som vokalist turnerte i USA, nådde de 2.-plass på Billboard-listen med «Long Cool Woman In A Black Dress», som Allan Clarke hadde skrevet sammen med låtskriverparet Cook og Greenaway. Den var også fra LP-en Distant Light. Da Clarke samtidig ikke gjorde særlig suksess som soloartist – bare en topp 30-single i USA og ingen slagere i England – kom han tilbake i 1973.

Nok en storsuksess fulgte i 1974. «The Air That I Breathe», skrevet av kjente Albert Hammond og Mike Hazelwood, fant Tony Hicks på en solo-LP med det gamle forbildet Phil Everly. Gitarintroduksjonen er en av populærmusikkens mest kjente. Det ble en kjempesuksess internasjonalt - blant annet 2.-plass i Storbritannia og 9.-plass i Norge. Det neste albumet Hollies gikk også inn på listene. Påfølgende singler slo imidlertid bare an i land som Tyskland, Holland og Australia. På sine omfattende turnéer traff de en da ukjent Bruce Springsteen. De skjønte hvilket låtskrivertalent han hadde og spilte inn «Sandy» på et tidspunkt da få andre hadde spilt inn hans sanger. I tillegg til singel-utgivelse som ga en 8.-plass i Holland, kom «Sandy» også med på LP, Another Night som for øvrig har sanger skrevet av Clarke, Hicks og Sylvester. Lydmann var Alan Parsons, kjent for sitt arbeid for Pink Floyd og egen karriere. Ytterligere to studioalbum fulgte i 1976, Write On og Russian Roulette, men det var først live-LP-en Hollies Live Hits i 1977 som førte dem tilbake høyt på listene. Syttitallet, som har blitt kalt "The album years", produserte så A Crazy Steal og Five Three One Double Seven 0 Four. På sistnevnte deltok Gary Brooker fra Procol Harum, han var også aktuell som vokalist en kort periode da Clarke igjen var ute. Åttitallet startet med Buddy Holly, med alle sangene skrevet av Holly, altså et langt steg tilbake til røttene. Det ble ingen suksess.^[7]

I 1983 kom Graham Nash sammen med Hollies i en kort periode, de ga ut albumet What Goes Around, og ga en del konserter i USA. Fra albumet kom singelen «Stop In The Name Of Love», en tidligere slager med The Supremes, og den klatret inn på USAs topp 30. For øvrig turnerte Hollies med vokalist og gitarist Alan Coates (tidligere Bucks Fizz og Broken English) som erstattet Terry Sylvester i 1981. Gruppen som på 1960-tallet var gitarbasert, brukte etter hvert i økende grad tangentinstrumenter. Bassisten Calvert var også en habil piano- og orgelspiller. På 1980-tallet hadde de en rekke til dels meget kjente orgelspillere både på plater og konserter, som Pete Wingfield, Peter Arnesen, Paul Bliss og Denis Haines. Dagens versjon av the Hollies benytter Ian Parker, som også spiller tangentinstrumenter for Clannad og Enyas søster Maire Brennan.

Bassist og vokalist fra glamrock-gruppen Mud, Ray Stiles, har vært med i the Hollies fra 1987. Han hadde en sentral rolle ved 1996-produksjonen av Buddy Holly-melodien «Peggy Sue Got Married». Graham Nash ble gitt et demo-opptak med Buddy Holly av hans enke, Ray Stiles fjernet backingen, justerte hastigheten uten å endre tonehøyden, og Graham Nash, Allan Clarke, Tony Hicks, Bobby Elliott, Ray Stiles og Ian Parker spilte inn nye harmonier og instrumental-backing i Abbey Road studio. Innspillingen ble utgitt på hyllingsalbumet Not Fade Away der Buddy Hollys backinggruppe the Crickets deltok på to andre melodier, dessuten som bonusspor på nyutgivelsen av albumet Buddy Holly, da dette kom som remastret CD i 2007.

The Hollies hadde flere topp 10-plasseringer i Storbritannia i gullårene 1964-66 enn The Beatles (10 mot 9), og de to gruppene hadde begge 23 topp-30-hits i perioden 1963-76. Det kan selvsagt innvendes at the Beatles ble oppløst og derfor hadde lite å bidra med på 1970-tallet. Teller man topp-20-hits i perioden 1964-70 hadde the Hollies 19, mot the Beatles' 18. En oversikt over de største artistene sett fra listeplasseringer i Storbritannia i 1960-årene gir The Beatles 3.-plass, The Shadows 4.-plass, The Hollies 7.-plass og The Rolling Stones 8.-plass. Øvrige artister på topp ti var soloartister.^[8]

15. mars 2010 ble the Hollies inkludert i den prestisjefylte Rock and Roll Hall of Fame. Selve muséet ligger i Cleveland, men seremonien skjedde i Waldorf Astoria, New York. Det var de tidligere medlemmene Graham Nash (i 1997 også hedret som medlem i Crosby, Stills & Nash), Allan Clarke, Terry Sylvester, Eric Haydock og Bernie Calvert som mottok hedersbevisningen, etter en introduksjonstale av Steven Van Zandt - også kalt «Little Steven». Tony Hicks og Bobby Elliott deltok ikke ved seremonien, da dagens Hollies gav en konsert i det historiske teateret London Palladium kvelden før. Allan Clarke og Graham Nash spilte tre låter etter å ha holdt sine takketaler, «Bus Stop», «Carrie Anne» og «Long Cool Woman In A Black Dress». På sistnevnte låt, som var en kjempehit i USA, spilte «Little Steven» (fra «Bruce Springsteen»s «E Street Band») sologitar, og Terry Sylvester sang ett vers. Allan Clarke sang «Bus stop» sammen med Graham Nash i Royal Albert Hall, London, under Crosby-Nash sin europaturné høsten 2011.

Gruppen er nok i dag mest kjent for melodiene «He Ain't Heavy, He's My Brother» og «The Air That I Breathe», som begge var internasjonale millionselgere. Den mest omfattende dokumentasjonen på plate er 40-årsjubileumsboksen The Long Road Home, som med 6 CD-er dekker 1963-2003. Denne boksen er imidlertid kritisert av flere fordi den ikke inneholder originalinnspillingene til alle de store slagerne. Disse er bedre dekket på dobbelt-CD-en «Greatest Hits» fra 2003, som også har med den eneste innspillingen de gjorde med Carl Wayne (tidligere sanger i The Move). I 2011 ble det utgitt en lavpriset 6-CD-boks som inneholder alle The Hollies' innspillinger med Graham Nash i kronologisk rekkefølge. Nyheter på denne var noen franskspråklige versjoner og store deler av et konsertopptak fra 1968 i Lewisham, der blant annet Butterfly fremføres med orkesterbacking.

Det er utgitt to godt illustrerte diskografier med The Hollies. Dietz gjengir fargebilder av singler, EP-er og LP-er fra mange land.^[9] Schwanbeck og Krause har flest svart-hvitt-gjengivelser, men dekker også solo-prosjekter og har en innledende historikk ^[10]. En fullstendig liste over konsertene i perioden med Graham Nash finnes i trebindsverket «Crosby, Stills, Nash (And Sometimes Young)».^[11] I juli 2015 utkom den første dokumentarboken om The Hollies, på 50-årsdagen for deres første listetopper i Storbritannia, I'm alive. Den heter "The road is long... The Hollies story", er skrevet av populærmusikkdokumentaristen Brian Southall. Han har også skrevet bøker om The Beatles, The Bee Gees, Bob Dylan, Pink Floyd og flere. Han har også skrevet den offisielle historien om platestudioet Abbey Road (1982). Boken er i stor grad basert på artikler i musikkpressen, supplert med skriftlig spørsmålsrunde med Graham Nash og intervju med Eric Haydock.^[12]

I motsetning til flere andre grupper som slo an på 1960-tallet, har The Hollies aldri gått i oppløsning, men spiller fortsatt med Tony Hicks og Bobby Elliott, som har vært med siden februar og august 1963. Besetningen etter 2005 inneholder i tillegg til Ray Stiles (bass) og Ian Parker (tangentinstrumenter), rytmegitaristen og vokalisten Steve Lauri. Både Stiles og Lauri bidrar til de velkjente flerstemte harmoniene. Lauris lyse stemmer passer spesielt godt til «King Midas in Reverse». De ga i 2006 ut det første album med nyinnspillinger siden 1983, Staying Power. Nåværende vokalist er Peter Howarth, som har sunget hovedrollen i en musikal om Roy Orbison, og også har turnert med Cliff Richard. Howarth var også med gruppen til Skandinavia i august 2006, da de ga en konsert på operascenen som er bygget i et kalksteinsbrudd, Dalhalla, Dalarna. De spilte svært mange av de gamle og kjente hitlåtene, inklusive «Very Last Day», samt noen melodier fra det siste albumet. Denne platen ble produsert av Stiles og Parker, som driver eget studio, men inneholder ingen melodier de har skrevet selv. Mange av de øvrige melodiene på albumet er skrevet av Mark Read, medlem av boybandet A1. «If You See Her» har han skrevet i samarbeid med norske Hanne Sørvaag, som også skrev vinnermelodien i den norske Melodi Grand Prix-finalen 2010.

I 2009 kom det andre albumet med den nåværende besetningen, Then, Now, Always. Dette var først bare til salgs på konserter og fra gruppens hjemmeside, men offisiell utgivelse på EMI kom høsten 2010, da med en sang til,«She'd Kill For Me» skrevet av Bobby Elliott til sin avdøde kone Maureen, som var søster av Tony Hicks. Flere kritikere mente dette var den beste på albumet, og den ble spilt på konserter i Storbritannia høsten 2010. Tittelmelodien er også skrevet av trommeslageren Bobby Elliott i samarbeid med Mark Nelson, som dessuten har tegnet omslaget. Vokalist på sangen er Tony Hicks, og teksten beskriver den tidlige historien til Hollies, fra bandet the Dolphins, der tre senere medlemmer av Hollies spilte sammen (Hicks, Elliott og Calvert). I februar 2010 kom en ny dobbel-CD, Midas Touch. Den inneholder slagere fra hele karrieren, to nye live-opptak fra turnéen i 2009, og en ny mix Tony Hicks' sønn Paul har gjort av «King Midas in Reverse». Dobbeltalbumet gikk inn på 23.-plass på den britiske listen, og the Hollies har således nådd hitlisteplasseringer i England i seks tiår på rad. Tony Hicks' sønn Paul er for øvrig prisbelønnet for sitt arbeid med å remikse Beatles-katalogen. I 2010 kom også en omfattende dokumentar om the Hollies på DVD, «Look Through Any Window». Programmet ble vist på norsk TV fredagene 7. og 14. desember 2012.

I mai 2012 kom det en CD med 32 BBC-live opptak, inneholdende to innspillinger av sanger ikke tidligere utgitt med the Hollies, «Ride your pony» og «Shake». I forbindelse med 50-årsjubileumsturnéen i 2013 er det utgitt et nytt konsertalbum, en dobbel-CD med navn «Hollies live hits! We got the tunes» som selges på konserter ^[13]. Under Record Store Day 22. april 2017 ble det utgitt en ny LP med hittil uutgitte BBC-opptak, de fleste med forbausende god lydkvalitet. En full gjennomgang av utgivelsen finnes på fan-siden Elevated Observations ^[14]. Mye tyder på at platen ikke har helt offisiell status, da den først ble trukket tilbake, og nå ikke lenger står på listen over Record Store Day-utgivelser.

The Hollies har en karriere i Norge som ikke er omtalt i internasjonal litteratur. Spesielt var de populære i Norge på 1960-tallet, og som det fremgår av singeldiskografien nedenfor, er det flere interessante norske plateutgivelser som var særegne for Skandinavia. «Just One Look» var deres første slager i Norge, fulgt av ytterligere 10 topp ti-liste-plasseringer i løpet av 1960-tallet. Den store norske hitboka mangler Look through any window ^[15] men dette er korrekt på VG-lista på nett.^[16]. Deres høydepunkt i Norge var nok i 1966. Det året gikk «I Can't Let Go» til førsteplass på Arbeiderblad-lista og førsteplass på Ti i skuddet. Senere samme år tilbrakte «Very Last Day» 6 uker på Ti i skuddet.^[17] Dette var også året de ga en serie utsolgte konserter i de største norske byene. I Oslo spilte de to konserter i Folkets hus, og hadde Beatnicks og Public Enemies som oppvarmingsband på Tony Hicks' fødselsdag. Senere kulturminister Åse Kleveland var til stede. Hovedstadspressens konsertomtaler var overstrømmende. Terje Mosnes skrev i Dagbladet: «Årets pop-opplevelse i Norge». Under denne turnéen skrev de kjempehiten «Carrie Anne» i Stavanger. Dette var egentlig en hyllest til Marianne Faithfull, men navnet ble omskrevet. Norge er ett av de få land der «Jennifer Eccles» slo spesielt godt an. Den nådde førsteplass på Ti i skuddet, og tilbrakte 8 uker på listen.

Først 11 år senere kom de tilbake til Norge, i 1977. De spilte da blant annet i Chateau Neuf, der australske Sherbet var oppvarmere. Neste norgesturné var i 1986, da de blant annet spilte i Grieghallen i Bergen, Oslo Konserthus og på Momarkedet. De hadde også en avstikker til Tromsø. På denne tiden hadde de en tangentspiller, Denis Haynes, som i sitt klassiske potpurri i midten av «Draggin' My Heels» inkluderte «I Dovregubbens hall» og «Solveigs sang». Hollies kom også på Norgesvisitt i 2004, da de var hovedattraksjon ved Egersund visefestival. Den opprinnelige vokalisten Allan Clarke hadde trukket seg tilbake i 1999, og var erstattet av tidligere The Move-vokalist Carl Wayne. Dessverre døde Wayne av kreft høsten 2004, så Egersunds-konserten ble hans siste offentlige opptreden.

Den prisbelønte forfatteren Jan Kjærstad har skrevet om sitt forhold til the Hollies i leksikonet Store Norske. Han skrev innledningen til bind 7, fjerde utgave, med tittel H for Hollies. Kjærstad omtaler ikke bare leksikalske fakta, men også sitt forhold til slagermusikk og hvilke følelser musikken til the Hollies bidro til å skape, i hans pubertetsår. Essayet er tatt med i hans bok Menneskets vidde, utgitt i 2013.^[18] Graham Nash og the Hollies er også omtalt i hans roman Kongen av Europa.

The Hollies kom tilbake til Oslo 8. mai 2010, nesten 24 år etter deres siste opptreden i Oslo. Denne gang spilte de på Sentrum scene. Siden lørdagskonserten ble utsolgt 4 måneder i forveien, ble det satt opp ekstrakonsert 7. mai. Gruppen fikk stående applaus flere ganger begge dager. The Hollies opplevde returen til Norge som så positiv at det ble ny konsert på Sentrum scene i Oslo 10. september 2011, fulgt av Olavshallen, Trondheim dagen etter. Overskuddet fra konsertene i Norge i 2011 gikk til et helseprosjekt i fjellene i Nepal. Her spilte de låtene som ble særlig kjent i Skandinavia på grunn av Tio i topp og Ti i skuddet; Very last day, Stewball og Dear Eloise. 50-årsjubileumsturnéen 2013 gikk i Storbritannia og ellers til Australia, New Zealand, Tyskland, Belgia, Irland og Norge. De returnerte til Norge i 2014 til fire utsolgte konserter, i Olavshallen, Trondheim, Sentrum scene, og to kvelder på Ole Bull Scene, Bergen. Overskuddet fra konsertene i Trondheim og Oslo støttet helseprosjektet i Nepal.^[19] The Hollies spilte i Oslo Konserthus 16.4.2016 med samme formål. Konserten var utsolgt fire måneder i forveien. De spilte fire konserter i Norge høsten 2017: Kilden i Kristiansand; Kuppelhallen i Stavanger; Grieghallen i Bergen og Oslo Konserthus.^[20] En ny Norgesturné er kunngjort for september 2019, de kommer da til Stavanger, Oslo, Bergen og Trondheim.

Flere norske popartister har blitt inspirert av The Hollies. Dette gjelder både harmoni-stilen og valg av låtmateriale. Enkelte grupper viste sin inspirasjon uten at plateutgivelser bekrefter det – et eksempel her er Kolbotn-gruppa the Hugger Muggers, med relasjon til Beatniks» og Titanic. Men det finnes noen plater med norske gruppers versjoner av deres selvkomponerte materiale. «Sandie and the Shakemen» med den til da ukjente vokalisten Gro Anita Schønn utga i 1966 en singelplate på platemerket Aksent (AK-13) med: «That's My Desire» som A-side (en sang the Hollies nådde 1.-plass med i Sør-Afrika) og med Clarke-Hicks-Nash-komposisjonen «Put Yourself in My Place» som B-side (sistnevnte også utgitt av Episode Six med Ian Gillan og Roger Glover, som senere ble medlemmer av Deep Purple).

Trondheimsbaserte Firestones vant NM for popband i 1967. Deres spesialitet var harmonier, veldig likt det Hollies var kjent for. De spilte inn «Take Your Time», en Buddy Holly-låt fra Hollies' fjerde album, og Clarke-Hicks-Nash-sangen «I've Been Wrong Before» (også utgitt av Buckinghams) i 1967. Den første var B-side samme år, mens den andre først kom ut på et samlealbum i 1987. Gjenutgivelsen av Pussycats sitt andre album «Mrrr...Mrrr...Mrrr» på CD i 1995 inneholdt som ett av flere bonusspor den Hollies-komponerte «Please Don't Feel Too Bad».

Bemerk at Clarke-Hicks-Nash benyttet pseudonymet «L. Ransford» i denne perioden. Men fra og med albumet For Certain Because i 1966 benyttet de igjen egne navn – et album som ble utgitt i Norge før det kom ut i England. Dette skyldtes naturlig nok turnéen i Skandinavia. Mange norske musikere var nok tilstede på konsertene i Norge ved utgangen av 1966.

Av dagens norske grupper står Peter Berry and the Shake Set frem som ivaretakere av tidlig 1960-talls-tradisjon. De har spilt inn en fengende versjon av Clarke-Nash-melodien «Little lover» på albumet Wildberry Shake!. Live-opptak er tilgjengelig på YouTube.

I 2010 ble The Hollies innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame. Bandmedlemmene var da Allan Clarke, Graham Nash, Tony Hicks, Eric Haydock, Bobby Elliott, Bernie Calvert og Terry Sylvester.

Skandinaviske platekompanier har blant platesamlere internasjonalt blitt kjent for sine særegne singelutgivelser med fargerike omslag som var ulike dem i andre land. Norske, svenske og danske omslag var heller ikke like. Dessuten kom enkelte singler ut bare i Skandinavia, eventuelt også i Tyskland og Holland. Ofte ble det brukt bilder av foreldede besetninger, eksempelvis figurerte trommeslageren Don Rathbone som sluttet i 1963, på omslaget til «If I Needed Someone», som for øvrig ble skrevet av George Harrison. Graham Nash var avbildet på «Sorry Suzanne», selv om han gikk ut i 1968. Den mest kjente ikke-engelske singelen var Peter, Paul and Mary-melodien «Very Last Day», som tilbrakte 14 uker på «Tio i Topp» i Sverige, og nådde 1.-plass.^[21] I Norge var den 6 uker på Ti i skuddet og nådde 4.-plass.

Fanzinen Platesamleren nr. 93 (2006) gir en omtale av skandinaviske singelomslag med the Hollies. Skandinaviske og internasjonale plateomslag for øvrig er omtalt i Kees Rosendaals The Hollies 45 Vinyl Catalogue Picture Sleeves, Manfred Schwanbeck & Peter Krauses Write on – Die illustrierte Diskographie der Hollies (Star Cluster forlag, ISBN 3-925005-61-7) og Heinz Dietz' Just One Look – Hollies Collector's Dreams.

(senere singler ble presset i England eller Tyskland)

Omslag: Billedtrekk-farge

HP: Høyeste posisjon på VG-lista.

Studioalbum

• 1964: Stay with The Hollies
• 1964: In The Hollies Style
• 1965: Hollies
• 1966: Would You Believe?
• 1966: Bus Stop
• 1966: For Certain Because
• 1967: Evolution
• 1967: Butterfly
• 1969: Hollies Sing Dylan
• 1969: Hollies Sing Hollies
• 1970: Confessions of the Mind
• 1971: Distant Light
• 1972: Romany
• 1973: Out on the Road
• 1974: Hollies
• 1975: Another Night
• 1976: Write On
• 1976: Russian Roulette
• 1977: Hollies Live Hits
• 1978: A Crazy Steal
• 1979: Five Three One - Double Seven O Four
• 1980: Buddy Holly
• 1983: What Goes Around...
• 2008: Staying Power
• 2009: Then, Now, Always

Samlingsalbum

• 1967: The Hollies' Greatest Hits
• 1968: Hollies' Greatest
• 1972: Hollies' Greatest/Vol. 2
• 1973: The Hollies' Greatest Hits
• 1975: The History of The Hollies: 24 Genuine Top Thirty Hits
• 1977: Clarke, Hicks, Sylvester, Calvert, Elliott
• 1978: 20 Golden Greats
• 1978: The Best of The Hollies EPs
• 1978: The Other Side of The Hollies
• 1980: The Best of The Hollies
• 1982: Nothing But the Very Best
• 1986: Their 40 Greatest Hits
• 1986: The Hollies Collection
• 1988: All the Hits & More – The Definitive Collection
• 1988: Rarities
• 1990: Epic Anthology: From the Original Master Tapes
• 1993: The Air That I Breathe – The Very Best of The Hollies
• 1997: The Hollies at Abbey Road 1963–1966
• 1998: The Hollies at Abbey Road 1966–1970
• 1998: The Hollies at Abbey Road 1973–1989
• 2000: Orchestral Heaven
• 2001: Super Hits
• 2003: Greatest Hits
• 2003: The Long Road Home
• 2010: Midas Touch: The Very Best of The Hollies
• 2011: Clarke, Hicks & Nash Years: The Complete Hollies April 1963 – October 1968
• 2012: The Hollies - Essential

• 1964: The Hollies
• 1964: Just One Look
• 1964: Here I Go Again
• 1964: We're Through
• 1965: In The Hollies Style
• 1965: I'm Alive
• 1966: I Can't Let Go

Nåværende medlemmer

• Tony Hicks: sologitar, banjo, mandolin, sitar, bakgrunnsang (1963 – )
• Bobby Elliott: trommer, rytmeinstrumenter (1963 – )
• Ray Stiles: bassgitar, bakgrunnsang (1986 – 1990, 1991 – )
• Ian Parker: tangentinstrumenter, bakgrunnsang (1991 – )
• Peter Howarth: sang, akustisk gitar (2004 – )
• Steve Lauri: rytmegitar, bakgrunnsang (2004 – )

Tidligere bandmedlemmer

• Allan Clarke: sang, munnspill, rytmegitar (1962–1971, 1973–2000)
• Graham Nash: rytmegitar, sang, bakgrunnsang (1962-1968, 1981–1983)
• Eric Haydock: bassgitar (1962–1966, død 2019)
• Don Rathbone: trommer (1962–1963)
• Vic Steele: sologitar (1962–1963)
• Bernie Calvert: bassgitar, tangentinstrumenter (1966 – 1981)
• Terry Sylvester: rytmegitar, sang, bakgrunnsang (1969 – 1981)
• Mikael Rickfors: sang, munnspill, rytmegitar (1971 – 1973)
• Alan Coates: rytmegitar, bakgrunnsang (1983 – 1984), turnerende medlem (1981 – 1983)
• Steve Stroud: bassgitar (1982 – 1986, 1990 – 1991), turnerende medlem (1981 – 1983)
• Denis Haines: tangentinstrumenter (1983 – 1990)
• Dave Carey: tangentinstrumenter (1990 – 1991)
• Carl Wayne: sang (2000 – 2004, død 2004)

Turnerende medlemmer

• Pete Wingfield: keyboard, synthesizer (1974 – 1977)
• Paul Bliss: keyboard, synthesizer (1979 – 1982, 1983 – 1991)
• Hans-Peter Arnesen: keyboard, synthesizer (1979, 1982 – 1983)
• Jamie Moses: sang (1999) (død 2021)
• Ian Harrison: sang (2003 – 2004)

• Jon Vidar Bergan (2007). Store rock- og popleksikon 2. utg. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1892-5. 
• M. Schwanbeck og P. Krause (2001). Write on - Die illustrierte Diskographie der Hollies (på tysk). Balve: Star Cluster. ISBN 3-925005-61-7. 
• H. Verbeke, F. Lucarelli, S. Frollano og L. van Diggelen (2002). Crosby Stills Nash and sometimes Young. Vol 1 (på engelsk). Nederland: Gopher Publishers. ISBN 90-5179-040-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• H. Verbeke, F. Lucarelli, S. Frollano og L. van Diggelen (2002). Crosby Stills Nash and sometimes Young. Vol 2 (på engelsk). Nederland: Gopher Publishers. ISBN 90-5179-039-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• H. Verbeke, F. Lucarelli, S. Frollano og L. van Diggelen (2002). Crosby Stills Nash and sometimes Young. Vol 3 (på engelsk). Nederland: Gopher Publishers. ISBN 90-5179-064-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• D. Zimmer og H. Diltz (2000). Crosby, Stills & Nash. The biography. 2.oppdaterte utgave (på engelsk). USA: Gopher Publishers. ISBN 0-306-80974-5. 

• (en) Offisielt nettsted
• (en) The Hollies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) The Hollies på Internet Movie Database
• (en) The Hollies på Apple Music
• (en) The Hollies på Discogs
• (en) The Hollies på MusicBrainz
• (en) The Hollies på Spotify
• (en) The Hollies på Songkick
• (en) The Hollies på Last.fm
• (en) The Hollies på Genius — sangtekster
• (en) The Hollies på AllMusic
• Graham Nash
• Crosby,Stills,Nash & Young Fanside