De fire begynte å synge sammen da de gikk på high school i Detroit. De kalte seg da The Four Aims. I 1956 fikk de platekontrakt med Chess Records, og de skifta da navn til The Four Tops.[6] De påfølgende sju åra prøvde de seg på ulike plateselskap uten særlig suksess. De turnerte mye, og fikk etter hvert et godt rykte for sitt sceneshow. I 1963 kom de inn under vingene til Berry Gordy og hans voksende plateselskap, Motown. I begynnelsen spilte de da inn standardlåter fra jazzrepertoaret, samtidig som de kora for andre Motown-artister, som The Supremes.[7][8]
I 1964 spilte de inn pop-låten «Baby I Need Your Loving» av teamet Holland-Dozier-Holland. Den nådde 11.-plass på Billboard-lista i USA og blei hyppig spilt på viktige radiostasjoner. The Four Tops gikk etter dette over fra jazz til mer pop/rock-orienterte sanger.[7][8]
1965–1970
I 1965 fikk de sin første førsteplass med «I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch)». De fulgte opp med suksesser som «It's the Same Old Song», «Something About You», «Shake Me, Wake Me (When It's Over)» og «Loving You is Sweeter Than Ever». I 1966 fikk de topplass med «Reach Out I'll Be There», som blei signaturmelodien deres. Andre populære innspillinger var «Standing in the Shadows of Love», «Bernadette» og «7 Rooms of Gloom». Også LP-platene deres solgte svært godt. The Four Tops var nå Motowns nest mest populære mannlige gruppe (etter The Temptations), og den mest populære i Storbritannia, der bare The Beach Boys av amerikanske vokalgrupper har hatt flere hits.[7][8]
I 1967 forlot Holland-Dozier-Holland Motown, og de nye låtskriverne og produsentene klarte ikke å levere samme gode resultater med The Four Tops. Noen gode listeplasseringer fikk de imidlertid med coverlåter som «Walk Away Renee» og «If I Was a Carpenter», men disse var spilt inn tidligere. Fra 1970 lagde de også flere album sammen med The Supremes, etter at Diana Ross hadde slutta der og var blitt erstatta av Jean Terrell. Disse albuma gikk under serietittelen The Magnificent Seven (de fantastiske sju). Fra et av dem kom ei hit-innspilling av Ike og Tina Turners «River Deep – Mountain High».[7] Dette skjedde i et samarbeid med produsent og låtskriver Frank Wilson, og sammen med ham fikk de også en del andre slagere.[8]
1970- og 1980-tallet
Rundt 1970 skifta Motown noe fokus. Flere av de «eldre» artistene følte seg etter hvert dårlig ivaretatt. Da selskapet så i 1972 beslutta å flytte fra Detroit til Los Angeles, var det flere som bestemte seg for å prøve andre selskap – The Four Tops var blant dem. De gikk over til ABC Records og datterselskapet Dunhill, der de innleda et samarbeid med låtskriverne og produsentene Dennis Lambert og Brian Potter. De lyktes med å få flere sanger inn blant de øverste tjue på Billboard: «Keeper of the Castle», «Ain't No Woman (Like the One I've Got)» og «Are You Man Enough». Fra 1976 var det igjen et dropp i popularitet, før de fikk en enkelthit i 1980 med «When She Was My Girl» (på Casablanca Records).[7][8]
I 1983 kom The Four Tops tilbake til Motown. De deltok blant annet i et tv-show i anledning selskapets 25-årsjubileum, der de var med i en vennskapelig kappestrid («battle-of-the-bands») med The Temptations. Dette var så vellykka at de gjennomførte en felles turne og har fortsatt med felles opptredener fram til i de seinere år. På Motown gav de nå ut to album, delvis ved hjelp av Holland-Dozier-Holland. I 1987 førte uenigheter til at de nok en gang brøyt ut. De gikk over til Arista Records, og fikk her sin hittil siste noenlunde høye plassering på listene i USA, da tittelsporet på albumet Indestructible nådde 35.-plass.[7][8]
I denne perioden sang Levi Stubbs også duetter med Aretha Franklin, blant annet «If Ever A Love There Was».[9] Gruppa leverte også bidrag til diverse tv-show og filmer, blant annet Grease 2.[10]
De seinere åra
Etter 1990 har The Four Tops fokusert på turnevirksomhet, og de har bare gitt ut ett album, Christmas Here With You (Motown 1995).
Lawrence Payton døde sommeren 1997. De tre andre fortsatte en periode som trio (The Tops), men fikk året etter inn Theo Peoples, som tidligere hadde sunget i The Temptations. Rundt årtusenskiftet blei Levi Stubbs sjuk, og Peoples overtok da som hovedsanger, mens Ronnie McNair kom inn som fjerdemann. Renaldo Benson gikk bort sommeren 2005 og blei erstatta av Paytons sønn Roquel. Stubbs døde høsten 2008.[8]
Høsten 2016 er det planlagt en fellesturne med The Temptations og Tavares. The Four Tops vil der opptre med Ronnie McNeir, Lawrence Payton jr, «Duke» Fakir og Harold «Spike» Bonhart.[11]
Utvalgte sanger
Dette er ei oversikt over singler som kom på 30.-plass eller høyere på Billboards generelle liste, Hot 100 (US), på lista over rhythm-and-blues-låter (R&B) eller på britiske lister (UK).[12] På den norske VG-lista lå «Walk Away Renee» i 1968 inne i fire uker med sjetteplass som besteplassering.[13]
^Det varierer om den bestemte artikkelen «the» brukes i gruppas navn. På flere plater er de oppført bare som Four Tops.
^abcdefArtikkel om The Four Tops i Jay Warner: American Singing Groups. A History from 1940s to Today, Hal Leonard Corporation 2006, ISBN 9780634099786, side 388 ff.
^abcdefgArtikkel om The Four Tops i Graham Betts: Motown Encyclopedia, AC Publishing 2014, ISBN 9781311441546.
^Nekrolog over Levi Stubbs i The Telegraph 17. oktober 2008; besøkt 16. mars 2016.
^Oversikt over filmer med bidrag av The Four Tops, på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 16. mars 2016.
^Plasseringene på amerikanske lister er henta fra nettstedet Allmusic.com og for britiske lister fra Officialcharts.com; begge besøkt 14. mars 2016. Oppgitt årstall er for utgivelse, mens listeplasseringene kan være et annet år.
