The Dream tok med seg Svein Erik Børja som produsent og dro til Sverige i juli 1967 for å spille inn sitt første og eneste album Get Dreamy. Etter å ha øvd på en øy i Stockholms skjærgård tok de inn i studioet til AB Europa Film. Ryktene om den fantastiske LP-en de hadde spilt inn i Stockholm begynte å svirre, men nesten hele året gikk før plata var ute på markedet like før jul i 1967. Get Dreamy lå på VG-lista i 16 uker og var oppe på femteplass i desember 1967.
I mellomtiden spilte bandet en rekke konserter med en profesjonalitet som innvarslet en ny tid for norsk rock. Foruten sine egne komposisjoner leverte de oppsiktsvekkende gode og oppfinnsomme versjoner av andres låter. På repertoaret hadde de Jimi Hendrix' «Hey Joe» og «Foxy Lady», Procol Harums «A Whiter Shade of Pale», The Animals' «Don't Let Me Be Misunderstood», John Mayalls «Little Girl», Booker T. & the M.G.'s' «Green Onion», Burt Bacharachs «My Little Red Book» og «Shadow of Your Smile», The Moody Blues' «Nights in White Satin» og The Beatles' «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Strawberry Fields Forever». I tillegg til disse en lang rekke standardlåter som «Mercy, Mercy», «The 'In' Crowd» og noen Little Richard-låter.
Psykedelisk opptreden i Pop-korn
NRK fjernsynet gjorde opptak med The Dream på Munch-museet og la på psykedeliske billedeffekter. Innslaget ble sendt i ungdomsprogrammet Pop-korn i januar 1968.
Bare en godt skjult hemmelighet?
The Dream hadde store ambisjoner og ønsket et internasjonalt gjennombrudd. Til POP-Revyens Terje Mosnes uttaler Terje Rypdal og Hans Marius Stormoen at:
Dersom vi gjør ordentlig internasjonal suksess på linje med Bee Gees og Jimi Hendrix (som klarte det uten å være engelske) vil vi fortsette. Dersom vi ikke er internasjonalt kjente, eller rettere, dersom ingenting har skjedd i det hele tatt i den retning innen ett år vil vi være ferdige. Da gir vi oss, det er full enighet innen The Dream om dette![1]
Etter ett års tid sluttet Hans Marius Stormoen og gruppa fortsatte som trio inntil også Tom Karlsen ga seg. Terje Rypdal og Christian Reim forsøkte i november 1968 å stable et nytt The Dream på beina med Jan Garbarek på altsax og bongos og Jon Christensen på trommer. Med denne besetningen begynte også det prosjektet som skulle føre frem til Terje Rypdals første solo-LP Bleak House. Mange regner det første sporet «Dead Man's Tale», med trioen Rypdal, Reim og Karlsen, for å være et Dream-kutt.
Allerede utpå høsten i 1968 ble The Dream oppløst. Med Jan Garbarek hadde gruppa utviklet seg langt i retning av avantgarde jazz. Spilte de pop, som for eksempel Fleetwood Macs «Black Magic Woman» og The Rolling Stones' «(I Can't Get No) Satisfaction» førte det raskt til improvisasjoner og temmelig utflippete versjoner.
Samlerobjekt
Den originale Get Dreamy-LP-en er et samlerobjekt. Albumet ble gjenutgitt under tittelen Dream i 1976, men med et temmelig trist cover i stedet for det flotte, psykedeliske omslaget til Knut Harlem. Albumet vakte svært liten oppmerksomhet.
En nokså mekanisk og lite forseggjort CD-utgivelse kom i 1990 på Polydor 842 972-2. Willy B. forteller at albumet også utkom som piratutgave eller bootleg et stykke ut på 1990-tallet, «men uten noe plateselskapsnavn på omslaget.»[2]
Det skal finnes tre ulike labelvarianter av albumet; en med Polydor-logo, en med Nor-Disc-logo og en med påklistret Nor-Disc-logo over Polydor-logoen.
I 2006 ble LP-en gjenutgitt av et brasiliansk selskap på luksusvinyl, men med originalomslaget reprodusert. En ny gjenutgivelse skjedde i 2017 på Round 2 (R2LP007) ved Big Dipper og Jansen plateproduksjon. I tillegg til originalomslaget ble den forsynt med en historisk beskrivelse på innercoveret, av Reine Fiske. Denne utgaven er remasteret av Christian Obermayer ved Strype Audio etter at de originale opptakene ble gjenfunnet av Nasjonalbiblioteket.
Album
Dream: Get Dreamy. Polydor SLP HM 184 099 (LP 1967)
