Et tastatur er et redskap for å taste inn tekst og tall, eller for å samhandle med datamaskiner.

Et tastatur finnes på en skrivemaskin, det kan være koblet til en datamaskin, eller man har tastatur på en skjerm, som for eksempel er tilfelle med nettbrett. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter.

QWERTY-oppsettet ble funnet opp av Christopher Latham Sholes i 1872.^[1]

Tastatur for PC finnes i dag i to formater, membrantastatur og mekanisk tastatur^[2].

Membrantastatur er det vanligste, og er blant annet enerådende på bærbare pc’er. Først og fremst er de billigst å lage^[3], men de er også mulig å lage langt tynnere enn mekaniske tastaturer, noe som er grunnen til at de er enerådende på bærbare pc’er, der minst mulig plass er noe av det viktigste. Opphavet til navnet har tastaturet fått fordi det er en fleksibel membran under alle tastene, og hver enkelt tast dytter på membranen, slik at det dannes kontakt med laget under membranen, og det dannes kontakt. Prosessen kalles lukking av en krets, og gjør at tastaturet registrerer tastetrykk, og akkurat hvor det kom fra.

Membrantastaturer har også ulemper. For det første må man trykke tasten helt ned for at det skal registres som et trykk, som på engelsk kalles «bottoming out», eller på norsk å «bunne». For det andre får man ikke noen tilbakemelding, i form av lyd, når tasten er trykket tilstrekkelig ned. Man får kun tilbakemelding ved at man kjenner at tasten er trykket så langt ned som det går an. For det tredje er faren for såkalte spøkelsestrykk. Altså at man trykker ned to taster samtidig, og at en tredje tast, som man ikke har trykket på, blir vist. Problemet går ut på at man kan få opp feil visning og manglende visning om man trykker ned flere taster samtidig. Siste ulempe er kortere levetid. Antatt levetid på membrantastaturer er 1-10 millioner trykk^[4], mens det på mekanisk tastaturer er på 50 millioner trykk.

Mekaniske tastaturer, slik vi kjenner dem i dag, har eksistert siden 80-tallet. Siden disse tastaturene er dyrere å produsere, er de i dag i mindretall og mest i bruk blant entusiaster. Tastaturtypen er sjeldent brukt på bærbare pc’er, da de bruker langt mer plass enn membran-tastaturene. Fordelene er imidlertid mange.

For det første fungerer de på en helt annen måte: hver eneste knapp har sin egen bryter i stedet for et membranlag som venter på å bli dyttet ned. Dette øker levetiden. For det andre har man mange flere muligheter til å skreddersy tastaturet akkurat slik man selv ønsker det^[5] Særlig gjelder dette hvordan tastene skal være å trykke på og hva slags tilbakemelding tastene gir. Blant de mest populære tastene er Cherry MX-bryterne: Black, Red, Blue og Brown. Det som skiller disse tastene er forskjellig mengde kraft som trengs for å aktivere dem, samt type tilbakemelding når du presser tastene. Cherry MX Red og Black har lineær tilbakemelding. Altså merker du ikke selv når tastetrykket blir registrert. Cherry MX Black er mye tyngre å trykke ned enn Cherry MX Red. Cherry MX Brown og Blue har taktil tilbakemelding. På Blue tastene hører du et høyt klikk og merker aktiveringspunktet til bryteren når du trykker den ned. På Brown tastene hører du ikke noe klikk, men merker fortsatt aktiveringspunktet. Det finnes også andre typer brytere, både fra Cherry og andre produsenter, men disse er mye mindre brukt og nesten umulig å oppdrive i Norge. Det inkluderer Cherry MX Clear og Green, Cherry ML Black, White/Blue/Green/Yellow Alps, Buckling Spring og forskjellige Topre brytere.

Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1872^[6], utviklet av Christopher Sholes. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev.^[7] Det såkalte Dvorak-oppsettet, patentert i 1936 av dr. August Dvorak og dr. William Dealey, er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig, da man ikke lenger har skrivemaskinarmer å ta hensyn til.

QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. ISO-standarden på tastaturer er på 105-taster, inkludert numerisk tastatur/Num Lock, og er standarden i Norge og de fleste land. Av alternativer, er US ANSI-standard, som har et tastatur med 104 taster. Det skiller seg fra ISO-standarden med at Enter-tasten er bredere og lavere, mens venstre Shift-tast er dobbelt så bred som vanlig, og dermed «sluker» en bokstav på venstre side av tastaturet. Begge har imidlertid fingermerke til venstre og høyre pekefinger, som blir på henholdsvis fjerde og syvende tasten, fra venstre mot høyre, på midtraden. Dette for å kunne kjenne igjen utgangsposisjonen ved touch-metoden, slik at man slipper å se ned på tastaturet, samtidig som det er til stor hjelp for blinde. På vanlig Qwerty-oppsett blir fingermerkene på F og J, mens det på Dvorak-oppsett blir på U og H.

Tastaturer er rektangulære med bortimot rektangulære knapper eller taster. På de aller fleste tastaturer finnes det bokstaver eller bokstavkombinasjoner. Tastene med bokstaver er for å skrive tekst. Den lange tasten nederst uten bokstaver på kalles for mellomslag og benyttes for å lage mellomrom i teksten.

• Valgtaster
  • Kontroll (control), en modifiseringstast som endrer funksjonen til andre taster, ofte brukt i kombinasjon med andre taster for kommandoer (åpne ny, lagre, lukke, med mer)
  • Skift (shift), en modifikasjonstast brukt til å skrive store bokstaver eller vanlige tegn
  • Alternativ (alt), en modifikasjonstast hovedsakelig brukt for å skrive mindre vanlige tegn
  • Alternativ grafikk (alt gr), en modifikasjonstast hovedsakelig brukt for å skrive spesialtegn
• Låsetaster (lock key), endrer funksjonen til angitte taster avhengig av låseinnstillingene som er valgt
  • Skiftlås (caps lock), brukes for å skifte mellom små og store bokstaver som standard
  • Numerisk lås (num lock), aktiverer eller deaktiverer tallpanel på tastaturets høyre side
  • Rullelås (scroll lock)
• Navigasjonstaster
  • Piltaster
  • Hjem / ende (home / end), brukes for å flytte markøren til starten eller slutten av en linje. Kan også brukes til å hoppe til starten eller slutten av et dokument dersom man benytter valgtasten kontroll.
  • Neste side / forrige side (page up / page down), hovedsakelig brukt for å navigere opp og ned i dokumenter raskere sammenlignet med bruke av piltaster eller scrollehjul på mus.
• Redigeringstaster
  • Retur (enter) for å utføre hardt linjeskift eller godta valg
  • Sett inn (insert), låsetast som bytter modus mellom vanlig skriving (insert) eller overskriving (overtype). Ved vanlig skriving vil nye symboler skrives til etter pekeren, og vil dytte all påfølgende tekst en posisjon videre. Med overskrive-modus vil også ny tekst skrives etter pekeren, men vil istedet erstatte de eksisterende symbolene en etter en. Sett inn kan også brukes for å lime inn tekst dersom man benytter valgtastene kontroll eller skift.
  • Slette (delete) for å slette tegnet etter markøren
  • Tilbake eller rette (backspace) for å slette tegnet foran markøren
  • Tabulator (tab) for innrykk
• Gå ut (escape)
• Numerisk tastatur / talltaster
  • 0-9, +, -, * og /
• Supertast (kjent som Windowstasten eller Apple-tasten på henholdsvis Windows og Mac).

Siden tastaturer er hyppig brukt av mange mennesker har det blitt utviklet flere bruksmetoder.

Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.

I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet.

Det finnes egne programmer for å lære å skrive med Touchmetoden.

En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden.

Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast. Denne føres så tilbake til det 'svevende' utgangspunktet, hvorpå neste ønskede tast letes opp, og prosedyren gjentas. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch.

Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv.

• AZERTY (fransk)
• Dvorak (optimalisert/forenklet)
• Dvorak for høyre hånd
• Dvorak for programmerere
• Dvorak for venstre hånd
• Numerisk tastatur
• QWERTY (det vanligste i Norge)
• QWERTZ (utbredt i Tyskland, Øst-, Sørøst- og Sentral-Europa)