PROFILPELAJAR.COM

«Pastoralesymfonien»
Op. 68; Symfoni av Ludwig van Beethoven; Symfoni nr. 6 i F-dur
	Ludwig van Beethoven arbeider med Pastoralesymfonien, ill. fra "Almanach der Musikgesellschaft" (1834)
Periode	Wienerklassisismen
Komponert	1804–1808
Premieredato	22. desember 1808
Typisk lengde	40 minutter
Satser/akter	5

Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 6 i F-dur (opus 68) - også kjent som Pastoralesymfonien,^[1] er en symfoni i fem satser, påbegynt i 1804 og fullført i 1808. Det er et av få verk av Beethovens som inneholder eksplisitt programmatisk innhold,^[2] symfonien ble uroppført i Theater an der Wien den 22. desember 1808^[3] under en firetimers konsert, sammen med komponistens egen Skjebnesymfoni.^[1]

Bakgrunn

Beethoven var en natureelsker som tilbrakte mye av tiden sin på landlige spaserturer. Han forlot ofte Wien for å arbeide på landlige steder. Komponisten sa at den Sjette symfonien er «mer et uttrykk for følelse enn maleri»,^[4] et poeng understreket av førstesatsens tittel.

De første skissene av Pastoralesymfonien dukket opp i 1802. Den ble komponert samtidig med Beethovens mer berømte – og flammende – Femte symfoni. Begge symfoniene hadde premiere under en lang og underøvd konsert i Theater an der Wien i Wien 22. desember 1808.

Frank A. D'Accone har foreslått at Beethoven lånte de programmatiske ideene (en hyrdefløyte, fuglesang, bekker og tordenvær) for sitt narrative oppsett med fem satser fra Le Portrait musical de la Nature ou Grande Symphonie, som ble komponert av Justin Heinrich Knecht (1752–1817) i 1784.^[5]

Orkestrering

Symfonien er orkestrert for følgende instrumenter:

pikkolofløyte (bare fjerde sats), 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter

2 horn, 2 trompeter (kun tredje, fjerde og femte sats), 2 tromboner (alt og tenor, kun fjerde og femte sats)

pauke (bare fjerde sats)

første- og andrefioliner, bratsjer, celloer, kontrabasser

Format

Symfonien omfatter fem satser, alle med en tittel som er nært knyttet til landlige opplevelser:

No.	Tysk tittel	Norsk oversettelse	Tempomarkering	Toneart
I.	Erwachen heiterer Empfindungen bei der Ankunft auf dem Lande	Oppvåkningen av muntre følelser ved ankomsten til landet	Allegro ma non troppo	F dur
II.	Szene am Bach	Scene ved bekken	Andante molto mosso	B dur
III.	Lustiges Zusammensein der Landleute	Landsbyfolkets muntre samvær	Allegro	F dur
IV.	Gewitter, Sturm	Tordenvær, storm	Allegro	f moll
V.	Hirtengesang. Frohe und dankbare Gefühle nach dem Sturm	Hyrdesang. Glade og takknemlige følelser etter stormen	Allegretto	F dur

I. Allegro ma non troppo

Symfonien begynner med en rolig og munter sats som viser komponistens følelser når han ankommer landsbygda. Satsen er i 2/4-takt, er i sonatesatsform, og motivene gjennomføres mye. På flere punkter bygger Beethoven opp orkestertekstur ved flere repetisjoner av veldig korte motiver. Yvonne Frindle kommenterte at «den uendelige gjentakelsen av naturens mønstre [blir] formidlet gjennom rytmiske celler, dens uendelighet gjennom vedvarende rene harmonier.»^[6]

II. Andante molto mosso

Den andre satsen er en annen sonatesatsformet sats, denne gangen i 12/8-takt og i tonearten B-dur, subdominanten til verkets hovednøkkel. Den begynner med strykere som spiller et motiv som etterligner rennende vann. Cello-seksjonen er delt, med bare to spillere som spiller rennende-vann notene på dempede instrumenter, og de resterende celloene spiller for det meste pizzicato-noter sammen med kontrabassene.

Mot slutten er det en kadens for treblåsere som etterligner fuglesang. Beethoven identifiserte hjelpsomt fugleartene i partituret: nattergal (fløyte), vaktel (obo) og gjøk (to klarinetter).

${#(set-global-staff-size 14) \new StaffGroup << \new Staff = "flute" \with { instrumentName = #"Fl." } { << \new Voice = "up" \relative c'''{ \set Staff.midiInstrument = #"flute" \stemUp \voiceOne \clef treble \once \hide TimeSignature \key bes \major \time 12/8 \stemUp g8^(^"Nachtigall." f) r g^( f) r g^( f) g16^(^> f) g^(^> f) g^(^> f) g^(^> f) f1.~\startTrillSpan f4.~ f16^( \stopTrillSpan e f8) r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown \voiceTwo R1. R R } >> } \new Staff = "oboe" \with { instrumentName = #"Ob." } { << \new Voice = "up" \relative c''' { \set Staff.midiInstrument = #"oboe" \stemUp \voiceOne \key bes \major r2. r4. r8 r8^"Wachtel." d16. d32 d8 r r r4 d16. d32 d8 r r r4 d16. d32 d8 r d16. d32 d8 r r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown \voiceTwo R1. R R } >> } \new Staff = "clarinet" \with { instrumentName = #"Cl." } { << \new Voice = "up" \relative c''{ \set Staff.midiInstrument = #"clarinet" \transposition bes \stemUp \key c \major R1. e8^"Kukuk." c r r4. e8 c r r4. e8 c r e c r r2. } \new Voice = "down" \relative c''{ \stemDown s1. e8 c s s4. e8 c s s4. e8 c s e c s s2. } >> } >> }$

III. Allegro

Den tredje satsen er en scherzo i 3/4-takt, som skildrer landlig folkedans og fest. Den er i F-dur, og går tilbake til symfoniens hovednøkkel. Satsen er en endret versjon av den vanlige formen for scherzo, ved at trioen vises to ganger i stedet for bare en gang, og det tredje ankomsten til scherzo-temaet blir avkortet. Kanskje for å imøtekomme dette ganske romslige arrangementet, markerte ikke Beethoven de vanlige interne repetisjonene til scherzoen og trioen. Theodor Adorno identifiserer denne scherzoen som modellen for Anton Bruckners scherzosatser.^[7]

Den endelige returen av temaet formidler en opprørsk atmosfære med et raskere tempo. Satsen slutter brått og fører uten pause inn i den fjerde satsen.

IV. Allegro

Fjerde sats, i f-moll og i 4/4-takt, skildrer et voldsomt tordenvær med møysommelig realisme, bygd fra bare noen få dråper regn til et stort klimaks med torden, lyn, sterk vind og regn. Stormen går til slutt over, med et og annet tordenskrall fremdeles hørt i det fjerne. Det er en sømløs overgang til den siste satsen. Denne satsen er en parallell til Mozarts prosedyre i sin strykekvintett i g-moll K. 516 fra 1787, som på samme måte forordner en rolig sluttsats med en lang, følelsesmessig stormfull introduksjon.

V. Allegretto

Finalen er i F-dur og i 6/8-takt. Satsen er i sonaterondo-format, noe som betyr at hovedtemaet vises i tonika-tonearten ved begynnelsen av gjennomføringsdelen, så vel som eksposisjonen og rekapitulasjonen. I likhet med mange finaler understreker denne satsen et symmetrisk åttetakts-tema, som i dette tilfellet representerer hyrdenes takksigelsessang.

Kodaen begynner stille og bygger seg gradvis til en ekstatisk kulminasjon for hele orkesteret (minus «storm-instrumentene») med førstefiolinene som spiller en veldig rask triplet tremolo på høy F. Det følger en glødende passasje som antyder bønn, notert av Beethoven som pianissimo, sotto voce; de fleste dirigenter bremser tempoet for denne passasjen. Etter en kort periode med etterglød slutter verket med to ettertrykkelige F-dur akkorder.

Symfoni nr. 6

Symfoni nr. 6 i F-dur, op. 68, annen sats, del 5

Utdrag fra annen sats. BBCs radioorkester under ledelse av Arturo Toscanini

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Litteratur

Antony Hopkins, The Nine Symphonies of Beethoven (Scolar Press, 1981, ISBN 1-85928-246-6).
David Wyn Jones, Beethoven: Pastoral Symphony (Cambridge University Press, 1995, ISBN 0-521-45684-3).
Charles Rosen, The Classical Style (2nd edition 1997, W.W. Norton & Company, New York, ISBN 0-393-31712-9).

Referanser

^ ^a ^b Komponist, Beethoven, Ludwig van 1770-1827. Symphony no. 6 in F major ... op. 68 "Pastorale". ISBN 978-3-7957-6543-9. OCLC 633361460.
^ Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468.
^ Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. s. 1. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468.
^ 1942-, Sadie, Stanley. Tyrrell, John, (2001). The new Grove dictionary of music and musicians. Distributed by Macmillan. s. 396. ISBN 0-333-60800-3. OCLC 59578842.
^ Colleen., Alm, Irene. McLamore, Alyson. Reardon, (1996). Musica Franca : essays in honor of Frank A. D'Accone. Pendragon Press. s. 596. ISBN 0-945193-92-0. OCLC 878499644.
^ «Program Notes - Beethoven & Schubert in Vienna». web.archive.org. 19. mai 2007. Arkivert fra originalen 19. mai 2007. Besøkt 4. mai 2021.
^ Theodor W. Adorno, Beethoven: The Philosophy of Music, edited by Rolf Tiedemann, translated by Edmund Jephcott. Stanford: Stanford University Press (1998): 111. "The Scherzo is, no doubt, the model for Bruckner's scherzi. ... The caricatured dance with the famous syncopation is practically as independent of the Scherzo itself as a trio, and is also in the same key. The movement is self-contained like a suite of three dances."

Eksterne lenker

Partituret til Beethovens symfoni nr. 6 i F-dur, hos Indiana University School of Music
Beethoven: Symphony No. 6 'Pastoral' hos BBC Radio 3: CD Review: musikkritiker John Deathridge undersøker og anbefaler innspillinger av Pastoralesymfonien (engelsk)
Beethoven: Symphony No. 6 hos BBC Radio 3: Discovering Music: musikalsk analyse av Pastoralesymfonien (engelsk)

[:0-1] Komponist, Beethoven, Ludwig van 1770-1827. Symphony no. 6 in F major ... op. 68 "Pastorale". ISBN 978-3-7957-6543-9. OCLC 633361460.

[2] Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468.

[3] Wyn Jones, David (1995). Beethoven, Pastoral symphony. Cambridge: Cambridge University Press. s. 1. ISBN 0-521-45074-8. OCLC 32166468.

[4] 1942-, Sadie, Stanley. Tyrrell, John, (2001). The new Grove dictionary of music and musicians. Distributed by Macmillan. s. 396. ISBN 0-333-60800-3. OCLC 59578842.

[5] Colleen., Alm, Irene. McLamore, Alyson. Reardon, (1996). Musica Franca : essays in honor of Frank A. D'Accone. Pendragon Press. s. 596. ISBN 0-945193-92-0. OCLC 878499644.

[6] «Program Notes - Beethoven & Schubert in Vienna». web.archive.org. 19. mai 2007. Arkivert fra originalen 19. mai 2007. Besøkt 4. mai 2021.

[7] Theodor W. Adorno, Beethoven: The Philosophy of Music, edited by Rolf Tiedemann, translated by Edmund Jephcott. Stanford: Stanford University Press (1998): 111. "The Scherzo is, no doubt, the model for Bruckner's scherzi. ... The caricatured dance with the famous syncopation is practically as independent of the Scherzo itself as a trio, and is also in the same key. The movement is self-contained like a suite of three dances."

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]