En substituent er ett eller en gruppe atomer som erstatter (ett eller flere) atomer, og derved blir en del i det resulterende (nye) molekylet.^[1] (I organisk kjemi og biokjemi brukes begrepene substituent og funksjonell gruppe, så vel som sidekjede og vedhengende gruppe, nesten om hverandre for å beskrive disse grenene fra den overordnede strukturen,^[2] selv om visse distinksjoner er gjort i polymerkjemi.^[3] I polymerer strekker sidekjeder seg fra ryggradsstrukturen. I proteiner er sidekjeder festet til alfakarbonatomene i aminosyreryggraden.)

Suffikset -yl brukes når man navngir organiske forbindelser som inneholder en enkeltbinding som erstatter ett hydrogen; -yliden og -ylidyn brukes med henholdsvis dobbeltbindinger og trippelbindinger. I tillegg, når man navngir hydrokarboner som inneholder en substituent, brukes posisjonstall for å indikere hvilket karbonatom substituenten fester seg til når slik informasjon er nødvendig for å skille mellom isomerer. Substituenter kan være en kombinasjon av den induktive effekten og den mesomere effekten. Slike effekter beskrives også som elektronrike og elektrontiltrekkende. Ytterligere steriske effekter er resultatet av volumet okkupert av en substituent.

Frasene mest-substituert og minst-substituert brukes ofte for å beskrive eller sammenligne molekyler som er produkter av en kjemisk reaksjon. I denne terminologien brukes metan som en referanse for sammenligning. Ved å bruke metan som referanse, for hvert hydrogenatom som er erstattet eller "substituert" med noe annet, kan molekylet sies å være mer substituert. For eksempel:

• Markovnikovs regel forutsier at hydrogenatomet legges til karbonet i den alkenfunksjonelle gruppen som har det største antallet hydrogenatomer (færre alkylsubstituenter).
• Zaitsevs regel forutsier at hovedreaksjonsproduktet er alkenet med den mer substituerte (mer stabile) dobbeltbindingen.