Strategos (flertall strategoi, gresk στρατηγός, bokstavelig «arméleder») er brukt på gresk og betyr «general». I hellenistisk og bysantinsk tid ble begrepet også brukt for å beskrive en militærguvernør. I dagens greske hær er det den høyeste offisersgraden.

Fra 501 f.Kr. valgte athenerne ti generaler hvert år, en for hver av de ti «stammene» som ble opprettet ved grunnleggelsen av demokratiet. Opprinnelig arbeidet generalene sammen med den gamle polemarken («krigsleder»), men mens navnet forble, mistet snart denne figuren alle militære funksjoner. Da Athen ble en sjømakt under Themistokles, hadde generalene også ledelsen for marinen. De ti generalene var likeverdig uten gradering. I slaget ved Marathon i 490 f.Kr. bestemte generalene slagplanen gjennom flertallsbeslutninger. Men spesifikke oppdrag kunne gis til individuelle generaler og til en viss grad var der også regulær inndeling av ansvarsområder. Til tider ble noen generaler valgt i en ren æresfunksjon. Poeten Sofokles hadde en periode som general da han var gammel. Dersom en general døde eller ble avsatt, ble en erstatter valgt for resten av året.

De ti generalene var blant de rundt hundre embetsmennene som ble valgt under demokratiet, og blant disse var de de fremste. Tendensen under demokratiet var å velge embetsmenn ved loddtrekning, men generaler måtte både være erfarne i krig og i stand til å fungere i forhandlinger mellom stater, noe som i den greske verden generelt var forbeholdt aristokratiet. Det er sannsynlig at generalembetet var åpent for enhver borger, men i praksis var det bare prominente borgere fra de øvre klassene som ble valgt. Generalene ble betalt, men fikk kun lønn mens de var i felttog. Det kunne derimot være et svært lukrativt embete, siden de kunne få en del av krigsbyttet i tillegg til at diplomati mellom stater kunne involvere ekstravagante gaver, legitime eller på annet vis.

I løpet av det 5. århundre f.Kr. var der en svært sterk forbindelse mellom styret av generaler og statens lederskap. Generalene var ofte prominente når politikken skulle avgjøres i forsamlingen. Dette gjorde de ikke gjennom sitt embete. Formelt sett talte de som borgere dersom de tok ordet i forsamlingen. Det beste eksempelet er Perikles som ble gjenvalgt mange ganger. Han var blant annet general i hvert eneste år mellom 443 og 430 f.Kr. Ifølge historikeren Thukydid var hans dominans så stor at det kun var et demokrati i navnet, men i realiteten et monarki. Men som enhver general, kunne Perikles fjernes fra embetet ved avstemning i folkeforsamlingen.

I det 4. århundre f.Kr. ble dette bildet endret til at de som tok seg av politikken i forsamlingen og de som ledet hærene vanligvis var forskjellige mennesker. Dette skyldtes den økende kompleksiteten både i militære affærer og i administrasjonen av byen. På den militære siden ble bruk av leiesoldater mer og mer vanlig, der ledere av leiesoldater noen ganger til og med fikk borgerskap slik at de kunne velges til generaler. Med tapet av imperiet fra det 5. århundre, ble økonomien til Athen mer og mer anstrengt og en rekke nye finansielle embeter ble viktige. Disse, sammen med eksperter i taleteknikk i forsamlingen, skjøv generalene ut av deres politiske rolle. Innen det 4. århundrets slutt ble også generaler valgt fra folket som helhet og var ikke lenger knyttet til stammene.

Generaler ble jevnlig stilt for riksrett i domstolene. Straffene varierte fra henrettelse til landsforvisning og bøter. Bøtene kunne være monumentale, beløp som slukte eiendommene til de aller rikeste athenerne. I 430 f.Kr. ble Perikles selv midlertidig fjernet fra embetet av forsamlingen og ble bøtelagt. Etter seieren til marinen i slaget ved Arginusai i 406 f.Kr., ble alle åtte generaler som hadde kommandoen den dagen stilt for retten og dømt til døden for å ha mislyktes i å redde overlevende, selv om ingen kom hjem for å akseptere straffen.

Det athenske militæret var organisert på demokratiske prinsipper og disiplinen var relativt svak. Der er få (tvilsomme) tilfeller av henrettelser utført av generaler i felttog, men normalen i tilfeller av alvorlige forsømmelser var at generalene tiltalte soldatene for retten der de tjenende mennene fungerte som jury. Generalene selv som alle andre demokratiske embetsbærere gjennomgikk ettersyn (euthunai, bokstavelig «rettelser») året etter deres tjeneste. Dette ettersynet kunne utløse en rettssak hvor generalen ble stilt for retten med de han hadde ledet som dommere over ham. Dette var ikke et scenario hvor brutal disiplinering kunne få grobunn i.

Noen av de mest kjente athenske strategoi fra det 5. århundre f.Kr. var:

• Perikles den store forkjemperen for demokrati i Athen
• Aristeides
• Themistokles
• Kimon
• Thukydid forfatteren av Historien om Peloponneserkrigen
• Nikias
• Alkibiades
• Kleon