Stortinget stasjon har fire plattformer. De fleste T-banene bruker i dag hovedplattformene som tidligere kun ble brukt for tog som gikk vestover. På hver side av disse er det en plattform for tog som kommer østfra og har endestasjon på Stortinget. Før T-banelinjene som gikk østover og linjene som gikk vestover ble koblet sammen, var disse plattformene mye brukt. Under hovedlinjene er det en sløyfe som forbinder de to ytterste plattformene, slik at tog kan snu uten å skifte kjøreretning og uten å komme i veien for gjennomgående tog.
Historie
Stortinget stasjon ble åpnet som Sentrum stasjon i 1977 og var da endestasjon for de østre T-banelinjer. Arkitekten var Håkon Mjelva, som også anbrakte en overbygning med buet tak over nedgangen fra Egertorget. Denne «hatten» ble sterkt kritisert fordi den skjemmet plassen og Horngården. Grunnet vannlekkasjer måtte stasjonen stenge i 1983 for reparasjon. I 1987 ble stasjonen gjenåpnet, da som endestasjon for både de østlige og de vestlige linjene, og fungerte dermed som overgangsstasjon. Stasjonen endret også navn til Stortinget stasjon. Samtidig ble «hatten» på Egertorget fjernet. De vestlige banene vendte i buttspor i enden av tunnelen, mens de østlige snudde i en stor sløyfe rundt stasjonen. I 1992 gikk de første togene fra øst til vest gjennom Stortinget da Sognsvannsbanens linjer ble forbundet med Lambertseterbanens. I løpet av 1990-tallet gikk alle linjene i pendeldrift fra øst til vest.
Gamle Sentrum stasjon, før stasjonen ble bygget om og omdøpt til Stortinget stasjon.
Spor 3 på Stortinget stasjon brukes kun for tog som har stasjonen som sin endestasjon.
Nedgang til Stortinget stasjon.
Horngården med «hatten» over nedgangen til Sentrum stasjon på Egertorget, oppført 1975, revet 1987.
