Statfjord A-streiken var en arbeidskonflikt som lammet arbeidet på oljeplattformen Statfjord A en uke i august 1978. Streiken varte fra 6. august til 12. august, og omfattet i alt rundt 1000 arbeidere. Den ble gjennomført som en «ulovlig» eller «vill» streik. Streiken ble utløst da arbeidernes mulighet til å ta «fem minutter og en røyk» ble innskrenket, en tilsynelatende mindre sak.

Men bak streiken lå det mye oppdemmet misnøye, den rammet midt i hjertet av det nye Olje-Norge, og det sto om store verdier. Den førte til dramatisk avisoppslag: «AKP lammer Statfjord A».

Streiken møtte en rekke mottiltak, både fra bedriftsledelse og fra lederne i det etablerte fagforeningsapparatet på land, – før de streikende etter en uke fikk gjennomslag for sitt syn.

1970-tallet var en pionertid for virksomheten i Nordsjøen, der mye av arbeidet offshore var preget av amerikanske oljeselskaper, og amerikanske bosser som behandlet norske arbeidsfolk som «white niggers».

På Statfjord A jobbet om lag 700 anleggsarbeidere for å klargjøre plattformen til produksjon. To flytende boligplattformer var fortøyd til den faste boreplattformen: Nortrym og Polymariner. Innkvarteringen besto av tomanns- eller firemannsrom. De to boligplattformene var forbundet med Statfjord A med gangbruer.

Det ble jobbet i 12-timers skift: Dagskift fra 06.00 til 18.00, nattskift fra 18.00 til 06.00. Arbeiderne hadde krevd bedre arbeidsmiljø. Dette dreide seg om enkle saker som bedre drikkevann og skikkelige toalettforhold. Istedenfor bedringer opplevde de at forholdene ble verre.

Etter hvert som plattformen nærmet seg borestart ble også røykeforbudet innskjerpet på Statfjord A. Arbeiderne ba om pauserom i form av røykecontainere. Det fikk de ikke. Til slutt var de henvist til å gå over på boligplattformene for å få «fem minutter og en røyk».

Lørdag 5. august ble de, uten forvarsel, møtt av plakater som forkynte at det var forbudt å gå over på boligplattformen for å ta røykepause. Trusselen var hjemsendelse, dersom forbudet ble brutt. Plakatene ble dråpen som fikk begeret til å renne over.

Lørdag holder dagskiftet på Statfjord A allmannamøte. De vedtar streik om ikke plakatene – og trusselen – er trukket tilbake før søndag kl. 16.00. Allmannamøte for nattskiftet slutter seg dagen etter enstemmig til. Plattformledelsen bøyer ikke av. Dermed er streiken et faktum.

På siste del av 1970-tallet hadde man erfaring fra en rekke såkalte «ville» streiker, og arbeiderne på Statfjord A organiserte seg med tanke på at aksjonen ville bli stemplet ulovlig. Da streiken var et faktum trakk tillitsmennene seg fra sine verv. Det ble arrangert allmannamøte som valgte et aksjonsutvalg med om lag 20 medlemmer.

Tre ble valgt til å representere streiken utad: Gunnar Nilsen fra Aker-Verdal, Odd Pettersen fra Tangen-Vindholmen ved Arendal og Arnstein Hølmebakk fra Nylands Mekaniske Verksted i Oslo. Hølmebakk ble valgt til den mest utsatte posisjonen: Som pressetalsmann. Det ble også valgt folk til å organisere streikevakter.

På allmannamøte ble det slått fast at all kontakt med de streikende skulle gå gjennom aksjonsutvalget, og at bare aksjonsutvalget kunne innkalle til møter.

Anleggsarbeiderne på plattformen kom fra ulike firmaer, ulike faggrupper, ulike nasjoner. Fra første stund jobbet streikeledelsen for å unngå splittelse. Med hell.

Første utfordringen kom brått. Ledelsen i firmaet Brown & Root innkalte de latinske arbeiderne fra Mexico, Portugal og Spania til eget møte. De ble truet med sparken om de streiket, – og for denne gruppa var trusselen om hjemsendelse svært alvorlig. Forsøket på å kommandere dem ut i arbeid førte ikke fram. Streikeledelsen styrket kontakten med gruppa. Til syvende og sist endte de opp med å respektere streikevaktene.

Under streiken måtte noen, blant annet på grunn av sikkerheten, utføre nødvendig arbeid. Dette skjedde med tillatelse fra de streikende. Men plattformledelsen skrev ut mer sikkerhetsarbeid enn nødvendig. 20 – 30 mann stilte derfor på jobb som streikebrytere. De fleste av dem var ikke en gang klar over at jobben de gjorde kunne betraktes som streikebryteri. Dette ble tatt opp på allmannamøte, og streikebryteriet ble stanset.

Hver dag ble 50-60 arbeidere skiftet ut i normal rotasjon på plattformen. De som var ferdig med sin arbeidstørn ble sendt med helikopter i land, nye ble fraktet ut. Rundt 700 mann innledet streiken, men stadig nye ble involvert. Aksjonen favnet derfor om lag 1000 mann i uka den varte. Arbeidsgiverne forsøkte å utnytte denne situasjonen, ved å «briefe» de nye før de reiste ut og oppfordre dem til å bryte streiken. På selve Statfjord A var imidlertid helikopterdekket under reparasjon, så de nyankomne må settes ned på boligplattformen. Der hadde de streikende full kontroll: De nye ble mottatt fra de satt foten utenfor helikopteret, og orientert av de streikende. Få hadde innsigelser mot å delta i streiken.

Blant elektrikere og teknikere i firmaet INCON var det imidlertid motforestillinger. De forlangte skriftlig avstemning om hvorvidt streiken skulle avsluttes eller føres videre. Det fikk de, og et stort flertall gikk inn for fortsatt streik. En INCON-ansatt ble også valgt inn i aksjonsutvalget.

På fastlandet ble det jobbet aktivt for å få den «ville» streiken under kontroll. Fellestillitsmannen i Aker, John Sakseide var sentral. Han nektet å snakke med streikeledelsen, og oppfordret de streikende til å gå tilbake på jobben. Han samlet toppene i tillitsmannsapparatet. Torsdag 10. august kom Sakseide i spissen for åtte klubbformenn i helikopter til Statfjord A. Plattformledelsen sendte ut melding: Fellestillitsmannen ønsket å møte de fagorganiserte fra verft i Akergruppen i kinosalen.

Streikeledelsen mente dette brøt med allmannamøtets vedtak om at kontakten med de streikende skulle gå gjennom aksjonsutvalget. De betraktet det dessuten som et fraksjonsmøte, da innkallinga kun gjaldt en del av de streikende. Streikeledelsen ble nektet adgang til høytaleranlegget på plattformen, men klarte å få kringkastet sitt syn via et formannsrom.

Ingen av de streikende stilte opp på Sakseides møte. Han vendte tilbake til fastlandet med uforrettet sak.

På fastlandet var avisenes dekning av streiken omfattende, om enn ikke alltid like opplysende. I første fase av streiken ble det skapt et inntrykk av at arbeiderne streiket fordi de ikke ville respektere et nødvendig røykeforbud. Denne «sigarettstreiken» kunne fortone seg merkelig for leserne.

Den normale rotasjonen av arbeidsstyrken på plattformen gjorde imidlertid at mange av de streikende etter hvert kom til fastlandet. Noen av dem kom også til ordet i avisene, og rettet opp litt av inntrykket.

Mot slutten av streiken ble AKP-stemplet mer framtredende i media. «AKP lammer Statfjord A» var toppoppslaget på Dagbladets forside. Særlig hardt gikk denne typen avisomtale ut over Hølmebakks person.

Midt i streikeuka kom det signaler om at arbeidsgiverne kunne tenke seg å innfri kravet, bare de slapp å innrømme nederlaget. For nå var det mye prestisje i saken: Man kunne ikke innrømme at en «vill» streik vant fram.

De streikendes krav var klare: Ingen represalier mot de streikende! Røykeplakater og trusler vekk!

Det første kravet «innfridde» arbeidsgiverne, ved å stå fram i pressa og love at represalier aldri hadde vært på tale.

Det andre kravet ble innfridd ved innfløkt manøvrering, der et vedtak i Arbeidsmiljøutvalget ble avgjørende. Fredag befinner et flertall av arbeidernes utvalgsrepresentanter seg på plattformen. Nå kunne de, ved sitt flertall i utvalget, avgjøre hva som skulle skje. De garanterte at plakatene skulle ned, og garanterte at utvalgsvedtak skulle fattes på møte 11.00 dagen etter.

Lørdag kl. 10.58 ble det sendt melding fra streikeledelsen på plattformen: Allmannamøtet har vedtatt å gjenoppta arbeidet. Meldingen ble bekreftet mottatt kl. 11.00. Nøyaktig samtidig ble møtet i arbeidsmiljøutvalget i Bergen satt. Første punkt på dagsordenen var røykeforbudet på Statfjord A. Vedtak: «At røykeforbud-plakatene blir tatt ned».

I praksis var dette vedtaket bindende for arbeidsgiverne. I praksis var streikekravet innfridd. Det oppsummete også de streikende. Men «prosedyren» med arbeidsmiljøutvalget gjorde det lettere for bedriftsledelsen og tillitsmannsapparatet på land å holde fasaden.

Selv om arbeidsgiverne hadde lovet av represalier ikke var på tale, får streiken et etterspill. 28. august skulle Arnstein Hølmebakk hente billetter på off-shore-kontoret på Nyland Vest, klar for ny arbeidsperiode på plattformen. Han fikk ingen billetter. Resten av gruppa ble klarert for utreise, – ikke Hølmebakk. Dagen etter fikk han forklaringen i møte med ledelsen: Nyland vil ikke ha ham ut i Nordsjøen igjen.

Dette førte umiddelbart til reaksjoner, på plattformen og i fagforeningsapparatet. Allmannamøte på Statfjord A var klar i sin tale: Represalier etter streiken ville ikke bli tålt. Det lå an til ny streik. På land innledet arbeidsgiverorganisasjonen Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund forhandlinger om Hølmebakks jobb med streiketrusselen hengende over seg.

Utfallet var gitt. Fredag 8. september tikket det teleks inn på Statfjord A: Hølmebakk skulle likevel få jobbe på plattformen.

• Ø. M. Halvorsen (pseudonym): Streiken på Statfjord A, Forlaget Oktober (1978)