Solveig var den nest eldste av tolv søsken,[3] faren Einar Wilhelmsen var tolloppsynsmann i Drøbak.[4] I begynnelsen av 1920-årene kom Solveig i kontakt med trossamfunnet som i dag kalles Brunstad Christian Church.[5] Her traff hun Fredrik Toralv Petersen fra Narvik som hun giftet seg med i 1933.[1] Han hadde utdannelse som cand.theol. og cand.mag.,[6] Petersen holdt også møter i Oslo sammen med den to år yngre Sigurd Bratlie som senere ble trossamfunnets internasjonale leder.[7] I sangboken Herrens Veier har Solveig Riktor forfattet en av sangene.[8]
Fredrik Petersen arbeidet som lektor på flere skoler i Oslo.[9] Etter krigsutbruddet i 1940 var han aktiv i det illegale motstandsarbeidet og ble også en del av læreraksjonen i 1942 der lærere stod opp mot Nasjonal Samlings forsøk på å indoktrinere norske skolebarn med nazistisk tankegods. Han var en av flere hundre lærere som ble arrestert og sendt til Grini fangeleir. Under dette fangeoppholdet klarte ekteparet å utveksle brev illegalt, og disse brevene ble etter krigen grunnlaget for boken «Mens far var på Grini». Til tross for at den profilerte NS-mannen Rolf Meyer var leietaker i etasjen over, ga hun husrom til en ettersøkt jødisk familie i en ukes tid.[10]
Etter krigen ble Fredrik Petersen formann i hovedstyret til Den norske Misjonsallianse, men han forlot vervet etter bare ett år.[11] Han bar i etterkrigsårene sterkt preg av opplevelsene han hadde hatt i fangenskap.[12]
Boken «Mens far var på Grini» ble utgitt under psevdonymet Ulla Riktor.[13] Fornavnet var inspirert av familiens opphold i Sverige, mens etternavnet ble satt sammen av deler av fornavnene til ektemannen. Senere skiftet også familien etternavn til Riktor.
Riktors datter Liv R. Lykkenborg er også forfatter.[12] Solveigs eldste sønn Rolf Riktor var i en årrekke programleder i programmet Falkeklubben som gikk på NRK radio.[14] Det var også han som skrev manuskriptet da det ble laget film av morens bok.[2]
