Skjellende hunder er populære jakthunder som vanligvis benyttes til storviltjakt. Dette er hunder som søker ut fra jegeren for å finne viltet og stille det, dvs. får viltet til å stoppe opp og så markere for jegeren at det er stilt med høylytt skjelling. Hunder som ikke vil skjelle kan derimot bli gode ledhunder.
Skjellende hunder kan benyttes på mange slags vilt, men i dag er det først og fremst til elgjakt at man benytter disse hundene. Til elgjakt er det dessuten kun tillatt å bruke hunder som stiller elgen. Såkalt løs, på drevet halsende hund (typisk en støver) er forbudt å benytte, hvilket betyr at løse hunder som loser (avgir sammenhengende livlig bjeffing) når viltet beveger seg ikke kan benyttes i Norge. I praksis viser det seg at en del hunder gjør under forfølgelse av vilt, men losing og støting må ikke forveksles. Når hunden kommer i kontakt med ferske spor, eller når viltet beveger seg, vil hunden kunne støte (avgi spredt bjeffing) sporadisk (også i korte serier).
Vilt kan stilles både på bakken og i trær. Vilttyper som stilles på bakken er typisk bjørn, elg, jerv, grevling, mårhund, mink, oter og villsvin. Vilttyper som stilles i trær er typisk mår, gaupe og skogsfugl. I de nordlige fylkene har skjellende hunder også blitt brukt til å stille sel på isen i fjordene.
Typiske skjellende hunder er elghunder, jämthunder, laikahunder, kareler og spetser som inngår blant FCIs spisshunder i gruppe 5 seksjon 2.
Se også
Autoritetsdata
