Sjø er en større vannmengde, oftest menes en innsjø eller del av et stort sammenhengende saltvannsområde. Ordet kommer av norrønt sjór, sjár.^[1] En bruker begrepet sjøen (bestemt form) vanligvis i samme betydning som havet, altså det sammenhengende saltvannet som omgir kontinentene, eller i betydning av et bestemt havområde, som for eksempel Nordsjøen. Med begrepet hav menes som regel på norsk det åpne havet, i motsetning til kystområder som skjærgårder og fjorder.^[2]

National Oceanic and Atmospheric Administration sier at begrepet sjø også kan brukes om hav, men da om mer spesifikke og mindre havområder, som Nordsjøen eller Rødehavet. Videre sies det at det ikke er noe skarp forskjell mellom sjø og hav, selv om sjøer generelt er mindre, og de er ofte delvis eller helt omsluttet av land.^[3]

Sjø brukes i mange sammensatte ord som beskriver egenskaper med havoverflaten eller et områd, som «sjøgang» og «høy sjø» (høye bølger), «smul sjø» (rolige forhold med små bølger),^[2] «rom sjø» (farvann uten hindringer i form av øyer, holmer og skjær), «åpen sjø» (område på havet som ikke er omgitt av land) og «gammel sjø» (etterdønninger).^[1]

Ordet brukes også i faste uttrykk som «renne mye vann i sjøen» (gå lang tid), «til sjøs» (være ute på havet), «det er ikke så nøye til sjøs» (man får ta det som kommer), «seile i medvind» (gjøre suksess), «skjær i sjøen» (mulige farer), «seile under falskt flagg» (utgi seg for en annen enn den man er, skjule sine sanne hensikter), «seile med lik i lasten» (kompromitterende forhold fra fortiden), «seile sin egen sjø» (gå sine egne veier, være overlatt til seg selv), «seile seg bort» (omkomme under seilas) og «springe på sjøen» (drukne seg).^[1]

• Vann
• Sjøfart